Det er bare å fortsette applausen for NRKs avloggingsduo som har klart seg uten smarttelefon i over ett år. Ja, du hørte riktig, et helt år. 52 uker. 365 dager. Og de skal ikke gi seg med det første heller. At det går an!
Det er jo så vi holder pusten.
Det er kanskje vanskelig å sette seg inn i hvilken prestasjon dette er. Til sammenligning brukte Fridtjof Nansen 6 uker på å krysse Grønland, og overvintringen nær Godthåb varte i 8 måneder. Amundsen gikk til Sydpolen, og det tok skarve 3 måneder tur-retur.
Han var sikkert sliten, men det er vi jo alle nå om dagen.
Så hva var egentlig styrkeprøven her? Det er kanskje ikke så lett å se med moderne øyne, for den virkelige styrkeprøven i dagens samfunn er ikke å gjøre. Men å ikke gjøre. Det handler om å avstå.
Det er onanifri måned, hvit måned, kjøttfri måned, sove med munnen tapet igjen, ikke spise. Spiseforstyrrelser heter det når damer ikke spiser, det er en sykdom. Faste er noe helt annet, det er selvkontroll, viser at du bygger karakter som minner om stål. Og det er bare å melde seg på «Game of Thrones», dersom det blir en realityserie.
Du er altså sterk, ikke svak!
En annen trend har vært å motstå fristelsen å bruke skjerm på fly. 20 timer uten skjerm (er det mulig?) Nå har vi fått ultraøvelsen: være avlogga ett år. Dette har blitt en styrkeprøve, til tross for at det å være avlogga var helt normalt for 15 år siden. Da var vi jo alle det.
Men nå som alle har fjeset hengende over en skjerm, kreves det faktisk sin mann å skride til dette fornektelsesverket, og stå breibeint i det. Derfor har NRK hatt en grundig dekning på alle sine plattformer av prosjektet til Sven Bisgård Sundet, som psykt nok valgte å legge ut på denne avloggingsreisen. Et eksperiment så drøyt og gæli, at NRK har fulgt han gjennom ett år.
For hvordan skulle dette gå? Resultatet ble en seks timer lang dokumentar som du ironisk nok kan se på skjerm.
Men hva er vel en slik styrkeprøve uten en kompanjong? Selv Nansen og Amundsen hadde crew og heiagjeng. Sven Bisgård Sundet har fått med seg venn og kollega Mike Stilson på denne «ekspedisjonen». Han ble, i et timelangt intervju på P2, tiltalt som «avloggingskompanjong».
Kanskje det kan bli årets nyord? For å stå alene om å si nei til Insta, Snap, Spond, Finn, Face, er intet annet enn beintøft. Det krever sin mann.
Men kanskje krever det også sin kvinne? Jeg husker nøyaktig hvor jeg var det jeg hørte om dette avloggingsprosjektet første gang. Jeg var hjemme på kjøkkenet, over grytene, for å lage mat til mann og barn. Gutta skulle klare seg ett år uten smarttelefon ble det sagt, og jeg sukket trist inni meg: Så heldige!
Min neste tanke var: Fyf! Stakkars kjærester, ekstra stakkars hvis de eventuelt har barn sammen. Utbrent Kvinne-alarmen ringer og blinker. Hadde min samboer funnet på noe slikt, hadde jeg sagt: GLEM DET.
Jeg hadde sikkert glefsa det, på en gurglete, varulvaktig måte, for å understreke at dette ikke var noe å diskutere. For å la meg i stikken i det digitale logistikkhælvete kunne han bare ta rennafart og drite i. Selv ikke om han skulle hatt NRK på slep, for å dokumentere eksperimentet. Eller bli forsket på av fagfolk fra NTNU, som avloggingskameratene.
Og attpåtil, på slutten av prosjektet sprade fra intervju til intervju, fortelle hvor mange bøker han har lest, hvor konsentrert han er. Og stolt holde fram bilde av den innramma gamle smarttelefonen som han har klart seg uten, i et helt jævla år.
Hvis min samboer hadde gjort dette, hadde nok NRK fått bedre TV av å følge meg, som skulle ha det digitale ansvaret alene i et helt år.
For mens mannen min, Kristian, leste bok, kunne de filme meg – en utslitt mamma som sjekket Spond, skolemeldinger, bursdagsinvitasjoner, vipset gaver, sjekket ukeplan, sjekket leker, pakker med pølser til turdag, tomme hermetikkbokser, tomme syltetøyglass og doruller og what not som skolen skal ha oss til å sende med barna (det kommer en ny kronikk om den hjelpeløse driten de lager i forming på skolen, i mangel på skikkelig materiale. For skolen har jo ikke midler etter å ha brukt alt på noe annet. La meg tippe: skoleipaden).
At jeg måtte ha dette ansvaret ALENE I ETT ÅR, kunne NTNU gjerne ha forsket på, og antakelig sett at hjernen min smuldret vekk, at jeg hadde blitt utslitt, fortvila og deprimert, og til slutt hadde jeg sikkert sett ut som Gollum; krokete, hårløs og anemisk, sittende som en kråke foran tastaturet for å melde barna på trening for n´te gang.
Så dette prosjektet hadde altså ikke vært gjennomførbart i vår husholdning. Det er helt sikkert.
Så la oss bare regne med avloggingsgutta har litt mer zen damer, som gladelig tar det digitale ansvaret, og at de nå er lykkelige for at de selv antakelig har dobbelt så mye skjermtid som mannen. At de hver dag priser at de nå har en så belest mann, med god konsentrasjon, slik de sier de har fått etter å ha vært avlogget.
Dessuten følger Sven og avloggingskompanjongen sikkert bedre med når de snakker sammen, siden de ikke blir distrahert av smarttelefonen hele tiden. Kanskje de er mer tilgjengelig for sex også? Jeg har i alle fall venninner som klager over typen som skroller seg gjennom kvelden, og det verken blir samtaler eller nærhet.
Så hva blir konklusjonen?
Jeg vil også logge av, jeg vil at Kristian også skal logge av. Jeg vil at hele verden logger av, men vi sitter i et digitalt klister som dessverre har blitt en del av familiekabalen. Og jeg hater det.
Håper avloggingsduoen trenger en avloggingsvenninne, hvis det blir en ny serie. Da står jeg først i køen. Men usikker på om jeg har samvittighet til å la samboeren min i skjerm-stikken.
Se «Avlogga» på NRK:
Publisert 03.11.2024, kl. 10.45