Vår tid er nå 

«Det er så jævlig alt sammen. Hvordan skal dette gå? Har du håp?»

Det spørsmålet får jeg ofte. Og jeg må være ærlig: Jeg kjenner på håpløsheten. På sinnet og frustrasjonen.

Verden dras i feil retning. Rettigheter, normer og lover som er kjempet fram over tiår, rives ned på et øyeblikk.

Barn i Gaza bombes og sulter i hjel. Autoritære krefter vokser. Klimaet er i krise. Ulikheten øker. Og altfor mange vender seg bort.

Det føles skikkelig svart. Ville jeg valgt et annet yrke om jeg visste hvordan dette kom til å utvikle seg? Har jobben jeg har gjort egentlig hatt noen effekt?

Så kommer fornuften tilbake. For det ender ikke her. Det vi gjør nå, avgjør hvordan framtiden blir.

Å gi opp er ikke nøytralt – det er å la alt fortsette å bli verre. Mer krig. Mer klimakaos. Større ulikhet. Dypere konflikt.

Ikke alt går galt. Det er faktisk mye som går framover.

Det gir håp å se det enorme engasjementet for Gaza og Ukraina. Et nytt malariavaksineprogram kan redde millioner av barn. Barnearbeid er redusert med 85 millioner på 20 år. Over 120 land har sluttet seg til erklæringen om trygge skoler.

På lang sikt har verden faktisk tatt store steg: For 200 år siden levde flertallet i ekstrem fattigdom – nå er det en minoritet.

Barnedødeligheten er halvert. Utdanning har blitt for de mange, ikke de få.

Og vi har sett at kollektiv handling virker: Da ozonlaget sto i fare på 80-tallet, handlet verden. Forskere advarte om hull i atmosfæren over Antarktis, og at dette kunne føre til kreft, skade på økosystemer og global katastrofe.

Montreal-protokollen ble undertegnet av nesten alle verdens land, og nå er ozonlaget i ferd med å heles – forskere tror til og med at det kan være fullstendig gjenopprettet innen midten av århundret.

Det samme gjelder klimaet. Vi hører ofte at alt går galt – og ja, det går for sakte – men det er viktig å vite hva alternativet ville vært. Hvis verden ikke hadde gjort noe, hadde vi vært på vei mot fem grader global oppvarming – et scenario med katastrofale følger.

Men fordi mange land har vedtatt klimapolitikk, fornybar energi har blitt billigere og folk har protestert og presset fram handling, peker kursen nå mot 3,5 grader. Det er fortsatt farlig høyt, men det viser at kollektiv handling virker.

Vi er ikke i mål, men vi er i bevegelse.

Vi står ikke alene. Over hele verden kjemper mennesker for rettferdighet – ofte med langt større risiko enn oss. Vår oppgave er ikke å redde verden alene, men å stille oss sammen med dem, vise solidaritet og si at vi er med.

Jeg husker da jeg bodde i Botswana som syvåring, og sto ved grensen til Sør-Afrika og sang «Free Nelson Mandela» med knyttneven i været. Vi krysset ikke grensen. Vi boikottet. Vi gjorde motstand.

Og jeg var aldri i tvil om at rettferdigheten ville seire. Ikke fordi det så lyst ut, men fordi foreldrene mine viste at det gikk an å tro på noe større, og at endring ville komme bare vi kjempet lenge nok.

Kanskje er ikke dette slutten, men overgangen. Vår tid er nå. Kanskje er dette øyeblikket der vår generasjon – som den første – kan bygge et bærekraftig samfunn.

Timen har kommet. Hvis vi tenker på de siste tiårene som en øvelse – på hvem vi vil være, og hva vi vil stå for – så er det nå vi må vise at vi vil kjempe som aldri før for det vi tror på:

At alle mennesker er like mye verdt.
At kloden kan reddes.
At dialog er sterkere enn krig.
At rettsstaten og demokratiet gjelder for alle – og at krigsforbrytere må stilles til ansvar.