Sommer med småtasser

Jeg skriver dette etter en lang dag med oppdragelse. Ikke den idylliske typen med bondegårdsbesøk, rødkinnede barn og niste i kjølebagen.

Nei – den seige, krevende typen. Der du prøver å balansere tålmodighet med realisme, pedagogikk med trøtte blikk og gråt i baksetet. Og jeg kjenner på det: familielivet ble ikke helt som det ble lovet oss.

Besteforeldre, tanter, onkler – alle som gledet seg til å «hjelpe til» da vi bestemte oss for å få barn – hvor er de nå? Mange har skyggelapper på, som om alt er perfekt fordi samfunnet jo er bygd opp for barnefamilier.

Jeg er ikke overbevist.

Barn tilbringer halvparten av tiden de er våkne og til stede i barnehagen i løpet av et år.

Det betyr at nesten halvparten av alt som former barna våre – måltider, språk, konflikter, regulering, rutiner – skjer i barnehagen. Ikke hjemme. Ikke med oss.

Og når vi endelig får fri – når vi skal «hente oss inn» – har vi tre lovpålagte uker midt i sommerferien. På det dyreste tidspunktet. Når alt er fullt og overpriset – og barna skal være glade og harmoniske gjennom hele ferien.

Er du ekstra heldig, står du der med to overstimulerte barn og prøver å gjøre det beste ut av det:

Den ene skal do-trenes, for det gjør de ikke i barnehagen.

Den andre klarer ikke ta en enkel beskjed eller vente i kø, for det har ikke vært nok ansatte i barnehagen til å jobbe pedagogisk i løpet av året.

Og hvem skal fikse det? Du. I løpet av ferien.

Ifølge tall fra Utdanningsdirektoratet er det i snitt seks barn per voksen i norske barnehager. For de minste (under tre år) skal det være maks tre barn per voksen, men dette er ofte en teoretisk norm.

Høyt sykefravær og vikarbruk gjør at barnas hverdag preges av ustabilitet og for få trygge voksne. Mange ansatte i barnehagen opplever at de ikke strekker til – verken sosialt, pedagogisk eller emosjonelt.

Vi snakker fortsatt om barnehagen som «et tilbud», men sannheten er at den er et fundament. Når barna tilbringer nesten halve sin våkne barndom der, må vi også gi barnehagene ressursene de trenger til å være nettopp det.

La oss bare spørre rett ut: Hvor er det det går galt?

Når mor tvinges tilbake på jobb med brystpumpa i veska, før hun egentlig er klar til å skilles fra babyen?

Når barn starter i barnehagen før de kan gå – fordi økonomien ikke tillater én forelder hjemme lenger?

Når ansatte i barnehagen ikke har kapasitet til å følge opp barnas utvikling – fordi de er for få, for slitne og for overarbeidet?

Kanskje det ikke er én feil. Kanskje det er summen av alt. Et stille systemsvik som starter med et smil og slutter i foreldres utmattelse.

For en generasjon siden var det fortsatt vanlig at mor kunne være hjemme på heltid, eller i det minste ha lengre permisjon uten økonomisk kollaps. I dag er det knapt mulig.

Nå jobber både mor og far. Begge skal levere. Begge skal prestere – både på jobb og hjemme. Fedre tar i dag mer ansvar enn noen gang før, og det er bra. Men det betyr også at rollen som forelder har blitt en fulltidsjobb på deltid – uten støttesystemet samfunnet tror vi har.

Den eldre generasjonen forstår det ikke helt. Det er ikke vondt ment – de vokste bare opp i et annet system med andre forventninger. Vi som lever nå, vet at det ikke ligner.

Mannen min og jeg jobber begge i krevende jobber. Nå går vi inn i sommerferien – ikke bare klare for ferie, men helt utslitte.

Men vi må brette opp ermene og gjøre hovedoppdragelsen. Nå er det vi som skal være barnehage, skole og hjem på én gang. Nå skal vi gjøre alt systemet ikke hadde tid, penger eller folk til å gjøre.

Nå er det sommerferie.

Brett opp ermene og gå fra effektiv leder i hverdagen – til tålmodige Mary-føkkings-Poppins i ferien.

Og ikke glem å dokumentere det. Nyt det. Lag minner. Del dem. For denne tiden, sier de eldre, er borte før du blunker.

Vi som lever i det, vet bedre.
God sommer, alle barnefamilier.

Vi sees! I køen på do i badeland.