Vannkraft er fremdeles løsningen for Norge

Istedenfor er det vind på land, havvind, hydrogen og andre energitemaer som dominerer, i kombinasjon med kravene om statsstøtte og virkemidler.

De siste par årene har det ikke manglet på advarsler om at kraftlandet Norge kan gå fra et kraftoverskudd til et underskudd i løpet av få år. Årsaken er en betydelig økning i kraftforbruk, blant annet som følge av omstilling til nye næringer, og politiske prioriteringer med elektrifisering av det meste.

Samtidig er utsikten for ny kraftproduksjon svært sparsom, og et enkelt regnestykke viser hvor landet ligger: I dag er kraftforbruket i Norge på rundt 140 terrawattimer (TWh). Vi har en kraftproduksjon som ligger rundt 155 TWh. Det gir oss et kraftoverskudd på omtrent 15 TWh, som i sin helhet har blitt eksportert de siste årene. I løpet av de neste seks årene mener ulike aktører at etterspørselen etter kraft vil gå opp. Miljødirektoratet mener det behøves hele 34 TWh innen 2030 for å nå klimamålene vi har satt oss. Altså en 22 prosents økning i kraftproduksjon bare for å kutte klimautslippene, økt forbruk kommer i tillegg. Energikommisjonen anbefalte i sin rapport at målet for økt kraftproduksjon bør være omtrent 40 TWh innen 2030, altså kun seks år til. Imens har denne regjeringen i løpet av tre år gitt konsesjon til kun 0,3 TWh med ny kraftproduksjon.

Alle måltallene over er i stor grad urealistiske, og Norge ligger ikke an til å nå de ambisiøse, alternativt utopiske klimamålene, med de kostnadene dette kan medføre.

Mer kraftproduksjon er dog nødvendig, for kraftforbruket øker, bruksområdene for elektrisitet øker og industriproduksjonen må tilrettelegges for økt produksjon. Det er trendy å peke på utbygging av vindkraft, havvind og solkraft som løsningen. Da gjerne i massive mengder, for det mangler ikke på kommuner og næringsområder som planlegges utbygd med batterifabrikker, hydrogenproduksjon, datasentre og annen kraftkrevende grønn industri.

En betydelig utbygging av både vind og sol som monner, vil være nærmest umulig å få til innen 2030, da folkeviljen eller lokalpolitikerviljen ikke er der. Vindkraft på land er heftet med store lokale konflikter, og vindkraft til havs er både ekstremt kostbart og urealistisk før 2030. Selv ikke en massiv satsing på utbygging av solkraft (regjeringen har et mål om 8 TWh) vil ikke dekke den forespeilede etterspørselen. I tillegg er solkraft lite egnet til en jevn kraftproduksjon i vinterlandet Norge, når kraften trengs som mest.

Fremskrittspartiet har fått mye oppmerksomhet – og kritikk – for å fronte kjernekraft som løsningen på fremtidige kraftbehov. Særlig fordi det er en teknologi som først vil være aktuell utover på 2030-tallet. Altså, for sent til å løse kraftproblemet de partiene som har vedtatt klimamålet med 55 prosent kutt innen 2030, samtidig som de ikke vil at skogens CO2-opptak skal regnes fullstendig med, har.

På lang sikt mener Fremskrittspartiet at det er åpenbart at kjernekraft bør anses som en løsning for Norge. Men på kort sikt mener vi at løsningen er det den alltid har vært – vannkraft. Vi bygget det moderne Norge med vannkraft, og potensialet er langt fra uttømt!

87 prosent (137 TWh) av kraften vi produserer i Norge kommer fra vannkraft. Ifølge NVE er vannkraftpotensialet i Norge på over 600 TWh hvis det hadde vært mulig å utnytte hvert eneste vannfall til kraftproduksjon. Det er ikke realistisk, eller ønskelig. NVE anslår derfor at det realistiske teknisk-økonomisk potensialet i Norge er 216 TWh, hvorav mye av dette allerede er bygget ut og en del er vernet. NVE har beregnet det resterende potensialet til ca. 23 TWh. Dette inkluderer både nye utbygginger, opprusting og utvidelse og en vesentlig del av dette potensialet bør være forholdsvis ukontroversielt og mulig å iverksette.

En stor del av dette restpotensialet kommer fra småkraftverk, dvs. kraftverk med installert effekt under 10 megawatt (MW). NVE har beregnet dette til 8 TWh, mens Småkraftforeninga har anslått det til hele 13,4 TWh, noe som gjør det totale potensialet enda større.

Fremskrittspartiet mener at vi i dag har ny teknologi og nye metoder som gjør inngrep i naturen mye mer skånsomt enn tidligere. Vassdrag som ble vernet av hensyn til natur og miljø, vil med dagens metoder dermed ikke ha behov for samme grad av vern, og kraftpotensialet øker. Frp har flere ganger foreslått for Stortinget at kraftselskaper skal ha mulighet til å søke om utbygging av vannkraft i vernede vassdrag hvor de har identifisert at man kan øke produksjonen av kraft uten at det går på særlig bekostning av natur- og miljøhensyn. Hittil har dette falt for døve ører for de andre partiene. Samtidig som de ikke har noen som helst reservasjoner mot å sprenge fjelltopper for å bygge vindkraft.

Fremskrittspartiet ønsker også en vesentlig raskere saksgang for konsesjonssøknader. Regjeringen sier at det er iverksatt tiltak for forenklinger og forsterkninger av konsesjonssystemet, men krav om raskere saksgang er ikke å finne igjen i tildelingsbrevet fra energidepartementet til NVE.

Norge går mot et mindre kraftoverskudd og næringslivet undrer om det er nok kraft for fremtidige satsinger, samtidig som folk flest opplever strømregninger som langt overgår tidligere normalt.

Men diskusjonen om ny satsing på det som har virket i 100 år og gitt oss stabil og rimelig, ren energi lar vente på seg.

Festtalene holdes derimot om vindkraft til havs. Det nye «industrieventyret», som riktignok er avhengig av subsidier fra skattebetalerne i årevis, ja kanskje i hele vindparkens levetid.

Løsningen på kraftutfordringene er like foran øynene på oss, selv om det ikke er det mest populære blant lobbyister eller andre som søker statsstøtte. Det mest fornuftige framover vil være en massiv satsing på vannkraft, en solid og utprøvd teknologi som er langt billigere enn alternativene.

Gårsdagens løsning er også morgendagens løsning!