Våkn opp, politikere! Hvor mange liv må gå tapt før handling?

Psykiske helseutfordringer er en av vår tids største folkehelseutfordringer. Likevel møter stadig flere et system preget av avslag, lange ventelister og sprengt kapasitet - til tross for politiske lovnader om å styrke psykiatrien.

Jeg vet dette fordi jeg har opplevd det selv.

Jeg har strevd psykisk store deler av livet og vært innom flere lavterskeltilbud uten bedring. Da jeg til slutt ble henvist til spesialisthelsetjenesten med alvorlig klinisk depresjon og suicidalitet, fikk jeg avslag – tre ganger. Følelsen av avmakt når avslaget kom var overveldende. Man vet man trenger hjelp, men får den ikke. Først etter en omfattende klageprosess fikk jeg plass.

Med andre ord: Jeg fikk hjelp fordi jeg kjempet.

Men nettopp det er problemet. Når man strever tungt psykisk, er det i seg selv en enorm belastning bare å komme seg gjennom dagene. Likevel må man samtidig kjempe med nebb og klør mot systemet, for å få den hjelpen man så sårt trenger. Hjelp som er helt nødvendig for å kunne klare å stå i arbeidslivet – og i livet ellers.

Selv om jeg omsider fikk plass ved min lokale DPS, var min erfaring som pasient at behandlingen oppleves svært uforutsigbar og til tider mangelfull. Det skapte frustrasjon og utrygghet i møte med både terapeuter og systemet, og troen på bedring ble stadig mindre. Slik burde det ikke være.

Men min historie er dessverre ikke unik. Mange må bli enda sykere før de får hjelp. Skal vi virkelig godta at mennesker i et av verdens rikeste land må lide så lenge før de får behandling?

Regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse, som skal gå over ti år, kunne vært et håp om lysere tider i psykiatrien. Men flere fagfolk mener planen er for lite konkret og for dårlig finansiert basert på behovene. Regjeringen har sagt de vil gi tre milliarder kroner til satsingen over ti år. Dette er det mange fagfolk som mener er for lite. Bare lavterskeltilbudene i kommunene alene er beregnet til å koste én milliard.

Det ironiske er at samtidig som det skjer endringer i organiseringen av tjenestene, svekkes tilbudet ytterligere. Til tross for opptrappingsplanen for psykisk helse (2023–2033) bygges døgnplasser ned, særlig i distriktene. Er det dette dere mener er styrking av psykiatrien?

Åpen

Når døgnplasser bygges ned, legger det enda større press på poliklinikkene. Resultatet er at kun de aller aller sykeste får hjelp, mens mange andre må akseptere et liv med psykisk uhelse og dårlig livskvalitet.

Det finnes enkelte positive tiltak. Fra 1. januar 2025 ble behandling ved DPS gratis for pasienter til og med året de fyller 26. Dette er kjempebra. Men hva hjelper dette tiltaket, når det nærmest er umulig å få plass?

Jeg var heldig som etter mye jobb fikk plass, og jeg skjønner at endring tar tid, men i ytterste konsekvens, snakker vi om tapte menneskeliv.

Hvor lenge skal norske borgere vente på et psykisk helsetilbud, hvor de som trenger hjelp, faktisk får det, og det tidsnok!?

Dette gir grunn til bekymring. Psykiske lidelser er en økende grunn til sykemelding. Hva koster det samfunnet, at stadig flere faller ut av arbeidslivet på grunn av psykisk sykdom? Hvor mange liv skal gå til spille før dere tar grep?

Et rikt samfunn bør måles på hvordan det tar vare på innbyggerne sine - vi bor jo tross alt i et velferdssamfunn.

Derfor er spørsmålet til politikerne – både lokalt i Agder og nasjonalt: Hvor mange flere må falle ut av arbeidslivet før psykiatrien faktisk blir prioritert? Eller enda verre, miste livet, før psykiatrien faktisk blir prioritert?