Uverdig og uforsvarlig behandlet, mente de pårørende. Så tok Britt (87) saken i egne hender.

Sakte, men taktfast pumper en oksygenmaskin luft inn i Britt Kari Bergstrøms gamle lunger. Lave toner strømmer fra den lille radioen på nattbordet. Alltid innstilt på NRK Klassisk – hennes favorittkanal.

Rommet hennes, rom 202 på Parkgården sykehjem på Hamar, er sparsomt møblert. En stol, en krakk og en tralle med medisinsk utstyr.

Under et varmt pledd i den smale sengen ligger 87-åringen med lukkede øyne.

– Jeg er i live, sier hun og løfter litt på masken.

Ved siden av henne i sengen står håndvesken. Oppi ligger alltid en leppestift i diskré farge og et matchende tørkle.

I litt over ett år har Bergstrøm vært innlagt på sykehjemmet. Lungene er alvorlig svekket etter sykdom, og hun får lindrende behandling. Men fra første dag var hun tydelig på én ting: hun ville trene seg opp igjen og flytte hjem til sin egen leilighet, der hun har klart seg selv i mange år. Selv med et amputert ben hadde hun klart det før. Hun ville gjøre det igjen.

I stedet har Britt tilbrakt svært mye tid i sengen på sykehjemmet. Mest av alt ønsket hun seg noe som for andre mennesker er en selvfølge, noe hun selv og hennes pårørende sier de etterlyste gang på gang.

Sykehjemmet sa de manglet et såkalt dusjseil, som de trengte for å få fraktet Bergstrøm ut på badet.

Først etter 258 dager, over åtte måneder, etter at 87-åringen kom på sykehjemmet, fikk hun kjenne følelsen av varmt, rennende vann over kroppen igjen. Etter påtrykk fra Bergstrøms pårørende, viste det seg at sykehjemmet hadde dusjseil likevel, det lå på en naboavdeling borti gangen.

– Det er uverdig i et så rikt land. Eldre må få en hederlig avgang, sier 87-åringen fra sengen.