Det skjer en «bussifisering» i Ukraina. Hva skjer med ukrainsk ungdom?

De som tror på at hvert menneske har en plikt til å forsvare sitt hjem, vil ikke tro hva som skjer med mobiliseringen i dag, mener forfatter Igor Bondar. Bildet: En ukrainsk soldat på frontlinjen i Bakhmut-regionen. Foto: Afshin Ismaeli

De rømmer fra militærtjeneste. Historiene minner om det absurde livet i Sovjetunionen.

Man skulle tro at hippie-pasifismen forlengst var forsvunnet i fortiden, og at John Lennons sang «I don't want to be a soldier, mama» ikke lenger var aktuell.

«Vel, jeg vil ikke være en soldat, mamma, jeg vil ikke dø», utbrøt det tidligere Beatles-medlemmet på sitt fredsskapende album «Imagine». Denne appellen fra en opprørsk rocker lyder i dag, for en viss «politisk bevisstløs» del av ukrainsk ungdom, som en helt akseptabel livsholdning. Er det bare for dem, mon tro?

Det er mye i dagens liv i Ukraina som minner om en skrekkfilm. Eller om sitater fra sovjetisk film – noe som i prinsippet er én og samme ting.

Inntrykket er at det var helt umulig å leve i vår sovjetiske fortid, om man måler med dagens europeiske målestokk. Men vi levde jo! Av og til føles det som om vi er der fremdeles.

Bussifiseringen fra Ukraina

En ung mann i Kharkiv kastet seg fra bredden og ut i elven for å unngå mobilisering. Akkurat som den legendariske røde befalingsmann Tsjapajev, som i en sovjetisk film reddet seg unna de hvite. Han satt ute i vannet, og soldatene sto på bredden og så på ham. «Hva har soldatene ute i elven å gjøre?» spurte en av sjefene som kom til. «De bader», var svaret, «Det er jo så varmt!»

Dagens utslag av flukt fra mobiliseringen kan overraske. Mobiliseringen blir forresten på folkemunne kalt «bussifisering», altså tvungen plassering inn i en buss. Noen rømmer landet flytende på luftmadrasser, andre forsøker å passere grensen i kvinneklær. Noen gjemmer seg i en oljetønne, andre flyr endog i hangglider.

To av nyhetene om hvordan ungdom rømmer fra militærtjenesten, er ganske utrolige historier. De passer ikke bare for film, men også på teater og sirkus. De minner egentlig om det absurde livet i Sovjetunionen (SSSR). Da krysset utenlandske sabotører det opphøyede feltet ved grensen på kuklover for å lure de sovjetiske grensevokterne. Det samme skjer i Ukraina i dag.

Dyretransport og forkledning

Det første tilfellet er fra området Zakarpattja, en provins (oblast) helt vest i Ukraina. Fire menn fra ulike oblaster i Ukraina ble anholdt under et forsøk på å krysse grensen til Romania i en lastebil med husdyr. De fikk betegnelsen «unnalurere i fåreklær».

Unnalurer er en som unndrar seg militær mobilisering. Og disse brukte en enkel metode. Grensevaktene kunne konstatere at en gruppe smartinger forsøkte å sende mennene som ønsket seg ut av Ukraina, til en grenselandsby høyt til fjells under påskudd av å kjøre dyr ut på beite. Lasteplanet hadde dobbel bunn. De ulovlige grensekrysserne satt nede, oppe var det tre griser, to geiter og en kalv.

De som organiserte flukten, hadde regnet med å få 18.000 amerikanske dollar, men risikerte isteden frihetsberøvelse i syv til ti år. Unnalurerne selv kan få bøter fra 3400 til 8500 ukrainske hryvnja, eller fengsling i inntil 15 døgn.

I det andre tilfellet gikk det litt mer «sivilisert» for seg. En politimann i Zakarpattja forsøkte å frakte menn i tjenestepliktig alder illegalt over til Romania ved å forkle dem som en «førstehjelpsbrigade». For å gjennomføre påfunnet skaffet han en ambulanse og klær for medisinsk personale, så han kunne maskere «kundene» sine som pasienter og leger.

Hverken han eller unnalurerne slapp straff, selvsagt.

Voldelig motstand

Men oftest er det slik at ungdom i Ukraina ganske enkelt nekter å gå inn i hæren.

De som er i aktiv krigstjeneste i dag, vil ikke tro det er sant. De har vært lenge ved fronten, og meldte seg i sin tid frivillig til å kjempe. De tror på at hvert menneske har en plikt til å forsvare sitt hjem. Men situasjonen er endret.

Ungdom i dag tenker på hele verden som sitt hjem, hvis det bare er internett der og de har mulighet til å reise fra Ukraina. Men de har ikke denne muligheten.

Å reise til utlandet er forbudt for tjenestepliktige. Alle snakker om tvungen mobilisering, noe som fremkaller voldelig motstand.

Stadig oftere oppstår slåsskamper med de militære som verver ungdommer til hæren, spesielt i byene Tsjerkasy, Krementsjuk og Khmelnytskyj. Det er innført straff for slikt – fem til åtte år i fengsel.

Taper i informasjonspolitikk

Hvordan kan vi unngå skandaler og bussifisering?

Nye regler for mobilisering skal innføres. Det ukrainske forsvarsdepartementet har utarbeidet en spesiell «lærebok» som inneholder instrukser for adferdsregler og kommunikasjon med borgerne når mobilisering skal skje. Det er lagt vekt på høflig og høyverdig omgang med tjenestepliktige.

Kan dette på noen avgjørende måte endre situasjonen med mobilisering? Og hva er den viktigste årsaken til at ungdommer er så negative til å tjenestegjøre i hæren? Eller rettere sagt – til å forsvare fedrelandet sitt?

Vi ser at Ukraina taper i informasjonspolitikk. Sammenlign med Russland, som parallelt med sin fullskala invasjon av Ukraina, driver krigspropaganda med alle tilgjengelige midler. De bruker alt fra militærparader til militarisering av kulturen, som i filmer og i litteraturen, også i skoler og barnehager.

Ukraina har ganske enkelt ikke tid eller råd til å drive med det samme. Alle krefter og alle midler går med til å forsvare oss mot den russiske aggressoren.

Styrken i hæren

På den annen side er propaganda selvsagt den statlige matrisen mennesket lever i fra fødselen av. Og i dette ligger sivilisasjonens «fortjeneste»: Generasjon etter generasjon legger sine lover til de «opprinnelige» retningslinjene i kulturen.

I Ukraina har det alltid vært «troen» og «nasjonen». Sivilisasjonen har nivellert disse i multikulturalismens kjele. Og hvis «hele verden» er deres hjem, har ukrainsk ungdom i dag ganske enkelt ikke noe å kjempe for.

Russlands president Vladimir Putin skremmer Europa med «banderister» – enkle unge ukrainere på 1940-tallet som kjempet både mot kommunismen og nazismen. Disse var ikke «siviliserte», de var kulturbærere på ukrainsk, de hadde troens symbol: «kirken og nasjonen».

I dag kan man legge til «hæren», den eneste som kan motstå den russiske aggressoren. Det er bare i hæren vi ser styrke som er i stand til å bevare mor og sønn, og alle de fredens verdier som John Lennon en gang sang om ...

Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng

Les flere tekster av Igor Bondar: