USA, Kina og Russland ser ingen problemer med bestialske deler ved sin egen kultur. Trenger EU en ny fortelling?

Nina Witoszek etterlyser en antiautoritær verdiplattform som grunnlag for et stolt og selvsikkert europeisk fellesskap. Bildet: EU-flagget lyser opp Élyséepalasset i Paris i 2022. Foto: Gonzalo Fuentes, Reuters/NTB

Bildet av Europa som vuggen for banebrytende innovasjoner er blitt overskygget av forestillinger om et «frankensteinaktig» kontinent.

I sine analyser av årsakene til Europas maktesløshet nevner de fleste forskere og eksperter mangelen på en felles utenriks- og forsvarspolitikk, svak militær muskel, EUs institusjonelle treghet og avhengigheten av amerikansk engasjement i Nato.

Det som sjelden diskuteres, er de kulturelle kildene til Europas avmakt. Hvis vi tenker på Europa som et fellesskap som burde ha «erogene soner» – punkter av særlig sensitivitet, inspirasjon og fortryllelse – så har dagens «European Dream», i kontrast med la oss si «The Norwegian Dream», null eros.

De liberale demokratienes «medfødte svakhet»

Den polske filosofen Leszek Kołakowski identifiserte betydningen av kulturelle verdier og fortellinger i sitt essay «Selvforgiftningen i det åpne samfunn» (1982). Essayet handler om de liberale demokratienes «medfødte svakhet».

Paradoksalt nok stammer denne svakheten fra selve praktiseringen av liberale verdier. For å illustrere: Et åpent samfunn er, pr. definisjon, åpent for alle – også for fundamentalister og tilhengere av totalitære doktriner. Liberal anti-dogmatisme – altså viljen til å føre en åpen diskusjon samt moralske dyder som toleranse og dialog – gjør det mulig for toleransens fiender å forkynne vold og dyrke dogmatiske ideologier. De blir som en trojansk hest som svekker det åpne samfunnet innenfra.

Liberale demokratier undermineres også av det moralske imperativet om selvkritikk og å gjøre opp for fortidens synder. Dette er et høyverdig ideal. Men en overdreven selvkritikk, fiksert på å avsløre bestialiteter i europeisk sivilisasjon, er problematisk: Den driver søken etter sannhet, men kan også føre til forakt for europeiske verdier.

Skam heller enn stolthet

Etterkrigstidens vesteuropeiske ikoner som Marx, Foucault, Derrida, Bauman og Žižek har spesialisert seg på å avsløre Vestens imperialistiske utskeielser og hykleri. Men i sin «demonteringsfeber» bidro de til å spre skam heller enn stolthet over den europeiske kulturelle arven.

Europeisk historie er blitt i økende grad tolket som en kjede av brutale religiøse forfølgelser, imperialistisk røveri og Holocausts grusomheter. Bildet av Europa som vuggen for banebrytende innovasjoner – som renessansens hyllest til individets autonomi, ideer om likhet eller kvinners rettigheter – er blitt overskygget av forestillinger om et «frankensteinaktig» kontinent.

Problemet er at vitaliteten i et pluralistisk samfunn ikke bare avhenger av sterke institusjoner, men også av en dyp tro på liberale verdier og en vilje til å forsvare dem når de trues. Ikke rart at vår dyrking av kunsten å «avkle og fornærme Europa» har gitt boost til despotiske demagoger og deres antieuropeiske propaganda.

Autoritære populister som Vladimir Putin, Donald Trump og J.D. Vance er frie til å hate og ydmyke Europa som et «råttent», «griskt» og «bedragersk» kontinent. (Trumps påstand om at «Europe is screwing us» refererer til påstått europeisk «gangstervirksomhet».)

Fetisjering av dialog

Men dette er ikke slutten på de kulturelle paradoksene. Den europeiske unionen etter krigen – som i 2012 ble tildelt Nobels fredspris for sitt arbeid for å fremme motvilje mot væpnede konflikter – har skapt eliter som spesialiserer seg, på godt og vondt, på å promotere pasifistiske verdier og en fetisjering av dialog.

Følger vi Kołakowskis tankegang, ligger det både storhet og svakhet i denne moralske strategien. Storhet, fordi den bidro til en av de lengste og mest vellykkede periodene i Europas historie. Svakhet, fordi pasifismes diskrete sjarm i dag konkurrerer med fremveksten av krigerske fortellinger til supermakter som Putins Russland, Xis Kina og Trumps USA. De ser ingen problemer med bestialske deler ved sine egen kultur. De er stolte av sin storhet, punktum.

Jean Monnet, en av EUs grunnleggere, angret angivelig på at det europeiske prosjektet ble bygget på det «solide» grunnlaget av økonomi, og ikke på en samlende mytologi. Ifølge en kjent – om enn udokumentert – anekdote skal han ha sagt: «Hadde jeg fått gjøre det igjen, ville jeg ha startet med kulturen.»

Men kanskje denne mytologien finnes – bare at den har gått under jorden, inn til dødsguden Hades?

To grunnfortellinger om europeisk identitet

La oss besøke Hades. Hvis vi undersøker Europas nyere historie, finner vi faktisk minst to – delvis begravet – moderne grunnfortellinger om europeisk identitet. Begge oppsto i det 20. århundre og handler om det liberale demokratiets seier over despotisme.

Den første er fortellingen om det humanistiske Europas triumf over nazismens brunskjorte-totalitarisme. Den andre er historien om Sovjetimperiets fall, innledet av den enorme, antiautoritære bevegelsen «Solidarność» i Polen (1980–1981), som kulminerte med den fredelige «fløyelsrevolusjonen» i Øst-Europa i 1989.

Slutten på det russiske diktaturet i 1989 markerte ikke bare «det kidnappede Europas» tilbakekomst til en familie av frie nasjoner. Den var også et uttrykk for folks lengsel etter frihet og demokrati under alle despotiske regimer.

Man kan bare undres over hvorfor disse to gloriøse fortellinger – og galleriet av moderne humanister, fra antinazistiske tenkere som biskop Bonhoeffer, norske do-gooders som Fridtjof Nansen til antikommunistiske dissidenter som Václav Havel – ikke er blitt inkludert i et felles europeisk pensum.

Glemte fortellinger om Europas hederlige gjerninger – formidlet gjennom skoleprogrammer, medier og festivaler – kan styrke Europas kulturelle ryggrad og motvirke den selvdestruktive trenden. Fremfor alt ville de gitt næring til en antiautoritær verdiplattform som et grunnlag for et stolt og selvsikkert europeisk fellesskap.