«Unngår det mest kontroversielle»

Michael Jacksons myteomspunne liv og karriere er allerede godt dokumentert.

Her kommer likevel en familievennlig «best of»-kavalkade i form av en spillefilm som ikke berører kontroversene rundt godt kjente overgrepsanklager (som han riktignok aldri ble dømt for).

«Michael» er produsert i fullt samarbeid med Jackson-boet, blant annet hans mangeårige manager og hans gjenlevende søsken.

Unntatt Janet Jackson, som tydeligvis ikke ville ha noe med filmen å gjøre. Hun er ikke engang med som figur.

Regissør Antoine Fuqua («Training Day», «Shooter», «The Equalizer») skildrer Michaels karriere fra midten av 1960-tallet til «Bad»-turneen i 1987, med løsrivelsen fra hans dominerende far som rød tråd.

Musikken er filmens fremste kvalitet, mens dramatikken mangler brodd.

Man kan sette spørsmålstegn ved behovet for en spillefilm som unngår de mest kontroversielle delene av Jacksons liv.

Det man ikke kan bestride, er at Michaels nevø Jafaar Jackson (sønn av storebror Jermaine) er god i hovedrollen som sin egen onkel.

Han viser seg som en habil skuespiller, og har perfeksjonert både stemmen, utseendet og dansetrinnene i en sånn grad at man omtrent glemmer at man ser en kopi og ikke originalen.

Måtte endre manuset

Historien er skrevet av tre ganger Oscar-nominerte John Logan, kjent for manus til storfilmer som «Gladiatoren», «The Aviator» og «Skyfall».

Det overrasker meg at han denne gangen har levert et litt tannløst manus som sjelden ... vel, overrasker.

Til hans forsvar skulle filmen ifølge bransjebladet Variety opprinnelig innledes med anklagene som ble rettet mot Jackson i 1993 om seksuelle overgrep mot en mindreårig.

Disse scenene måtte fjernes sent i produksjonen da Jackson-boets advokater oppdaget en klausul i et sivilt forlik som forhindrer bruk av anklagerens navn og person på film.

I stedet starter den pent og pyntelig med å vise hvordan Michael og hans brødre gjør suksess som The Jackson 5 på 1960-tallet.

De blir kjørt hardt av den temperamentsfulle faren Joseph (Colman Domingo), mens den kjærlige moren Katherine (Nia Long) fungerer som lynavleder.

Når Michael i 1978 vil lage soloplata «Off the Wall» helt uten farens innblanding, får han hjelp av både sin nye manager John Branca (Miles Teller) og superprodusenten Quincy Jones (Kendrick Sampson). Begge kunne med fordel fått større plass i historien.

Hoveddelen vies selvsagt den ekstreme suksessen med «Thriller» i 1982, der vi samtidig ser hvordan Michael sliter med å løsrive seg helt fra faren.

Joseph insisterer nemlig på at sønnens soloprosjekt ikke skal få noen konsekvenser for det han anser som det aller viktigste, nemlig «moderskipet» The Jackson 5.

Skaper kontraster

Det er både morsomt og underholdende å se flere av Michael Jacksons største øyeblikk gjennom 20 år bli gjenskapt i detalj.

Blant annet ved hjelp av nydelig foto av Dion Beebe, fantastisk lyd av John Warhurst, tidsriktige kostymer av Marci Rodgers og gjennomført produksjonsdesign av Barbara Ling.

Klippingen av John Ottman og Harry Yoon er også viktig for å skape den nødvendige energien i de mange gode konsertsekvensene.

Ottman klippet også Queen og Freddie Mercury-filmen «Bohemian Rhapsody» og har altså erfaring med miksen av musikk og dramatikk.

Skildringen av Michaels liv utenfor scenen har en mer forsiktig tilnærming, sikkert for å skape kontraster mellom artisten og privatpersonen.

Her skildres han som snill, omtenksom, mild og hjertevarm på alle mulige måter, ofte med den trofaste sikkerhetsvakten Bill Bray (KeiLyn Durrel Jones) som eneste observatør.

En fin figur jeg også kunne ha tenkt meg å se mer av.

En smak av storhet

Men blir det for forsiktig og respektfullt? Datteren Paris Jackson, som ikke har hatt noe med filmen å gjøre, har kritisert manuset for å fortelle en sukret versjon av farens historie.

Det kan hun nok ha rett i, og det vil i så fall ikke være første gang at en biografisk film glatter over rynkene.

Scenene med Michael og hans berømte kjæledyr, sjimpansen Bubbles, får meg til å tenke på den langt modigere filmen «Better Man», der Robbie Williams ble fremstilt som en sjimpanse.

Et slikt sjansespill hadde nok vært for risikabelt i en Michael Jackson-film, men det viser at det går an å fortelle en velkjent historie med annet enn de gode, gamle og velbrukte virkemidlene.

Det er også en svakhet at historien føles ufullstendig, men en oppfølger kan bli en realitet.

Det meldes at filmselskapet allerede sitter på mye innspilt materiale som eventuelt kan brukes, men antageligvis avhenger det av om «Michael» blir en suksess.

Den er i hvert fall, på tross av sine mangler, god nok til å gi hans tilhengere en smak av storhet.