Ulike konklusjoner

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Aftenpostens anmelder Aksel Dalmo Tollåli er ikke videre imponert over Andrew Normans «Play», fremført av Oslo-Filharmonien på deres sesongåpning nylig. Selv om alle hans observasjoner er legitime, trenger man ikke å trekke de samme konklusjonene.

Tollåli innvender at verket lider av en meningsløs kompleksitet, en viss tomhet (som til og med renner over i klisjeen) og retningsløshet. Jeg mener han går glipp av noen viktige poenger i Normans musikk, poenger som attpåtil knytter seg tydelig til verden av i dag. Musikken, med sine forløp av komplekse, fragmentariske kakofonier, balanserer på en ytterkant der den truer med å falle fra hverandre. Det er en overstimulans helt fra starten av som forløpet knapt klarer å bære vekten av. Det er store utsagn, neonskilt – og samtidig, i kontrast, stor tomhet, stillhet og enkelhet. Og kanskje viser det seg at det komplekse ikke er så komplekst, men at bare mange enkeltheter er presset inn mot hverandre, forstørret, forvrengt henimot en hyperrealitet som blir kontekstualisert inn i verket, i kraft av dets klare vilje til å la form og innhold gå hånd i hånd. Det oser av blått lys – delvis blir det omfavnet, delvis blir det frastøtt i form av stagnasjon – og i fraværet av dette skjermlyset en vaklende tomhet fylt av uuttalte spørsmål om hvor verdens innhold ble av.

Oskar Abel Valand Halvorsen,

pianist og komponist