Hun begynner med å takke publikum for å komme, det er jo tross alt sent på kvelden, og kraftig regnvær ute.
Det er kanskje ikke all verden, men nok til å fremstå som et brudd med den klassiske musikkverdenens relativt rigide konvensjoner og ritualer.
Der jeg sitter i et fullpakket Dokkhus i Trondheim, slår det meg at dette ikke ligner på noen annen klassisk konsert jeg har vært på som anmelder de siste ti årene.
Kvinnen som snakker, spiller og lytter denne kvelden er Jessie Montgomery, årets festivalkomponist ved trønderhovedstadens årlige kammermusikkfestival.
Men jeg lurer på om publikum og festivalledelse egentlig skjønner hva slags sensasjon de har gående midt blant dem.
I løpet av 2021 ble Montgomerys orkesterverk fremført over 400 ganger av amerikanske orkestre – et tall som er fullstendig hinsides for en nålevende komponist.
Jessie Montgomery har blitt selve symbolet på en ny amerikansk klassisk musikk, forankret i verdier som fellesskap, kommunikasjonsevne, mangfold og sosial rettferdighet.
Ifølge New York Times er hun komponisten som mer enn noen annen leder an i utviklingen av den «amerikanske klassiske musikkens sanne språk».
Det er jammen litt av en byrde, og etter å ha hørt et knippe av Montgomerys verk under Kamfest må jeg innrømme at jeg er usikker på om det er noe hennes kunstnerskap er tjent med.
Bartók i smeltedigelen
Konserten på Dokkhuset har overskriften «100% Montgomery», og føyer seg inn i en fin tradisjon under Kamfest med å vie en hel konsert til verk av festivalkomponisten. I tillegg spilles flere ved andre konserter denne uka.
Konserten åpner med at Montgomery selv spiller et av sine oftest innspilte verk: «Rhapsody No. 1» for solo fiolin (2014).
Referansene til komponister som Bach og Bartók er åpenbare, men samtidig har Montgomery noe eget – noe kontrastrikt, søkende og personlig.
Spillet er litt rufsete sammenlignet med hennes ti år gamle innspilling, men hun virker ikke plaget av det. Det er noe ærlig og nakent over spillet som gjør inntrykk.
Deretter får hun selskap av den anerkjente fiolinisten Elena Urioste i verket «Musings» (2023), fem duetter for to fioliner. Hun forteller at hun har kjent Urioste i 20 år, og at Musings er inspirert av Béla Bartóks velkjente 44 duetter for to fioliner.
Spillet er vitalt og humørfylt, men disse duettene fremstår for meg som i overkant enkle og konvensjonelle i uttrykket. Sammenlignet med Bartók er denne musikken temmelig rund i kantene.
Turtallet øker
Konserten øker ca. 14 hakk i volum når fire perkusjonister tar plass på Dokkhusets trange scene for å fremføre Montgomerys «Study No. 1» for perkusjonskvartett (2023).
Disse musikerne spiller til daglig blant annet i Trondheim Symfoniorkester, og fremførelsen har vanvittig driv og presisjon. Verket demonstrerer også til fulle den rytmiske vitaliteten som kjennetegner Montgomerys musikk på sitt beste.
Samtidig er deler av verket for lite originalt, både klanglig og idémessig.
Konserten avsluttes med to av Montgomerys oftest spilte kammerverk: «Source Code» (2013) og «Strum» (2006). Begge disse verkene finnes, typisk for Montgomery, i versjoner for både strykekvartett og strykeorkester.
Denne kvelden er det orkesterversjonene som spilles på fabelaktig vis av Trondheimsolistene under ledelse av Guro Kleven Hagen.
Når jeg hører disse to verkene skjønner jeg hvorfor Jessie Montgomerys karriere eksploderte i USA utover på 2010-tallet. Dette er musikk som fremstår som usedvanlig inspirert, frisk og vital.
Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor, låter denne musikken i tillegg umiskjennelig «amerikansk». Jo da, den har noen hørbare elementer av spirituals og diverse rytmiske musikkstiler.
Men det typisk amerikanske ligger kanskje mest i hennes befriende holdning, at hele landskapet av musikalske impulser står fritt til bruk uten noe alvorstynget krav om å være på høyde med Historien.
Mindre stiv i snippen
Jessie Montgomerys verk «Starburst» ble fremført intet mindre enn 114 ganger i hennes annus mirabilis 2021. YouTube er full av amerikanske orkestre med eller uten munnbind som spiller dette treminutters stykket.
Det høye antallet har delvis en triviell årsak: Montgomerys verkliste er ikke veldig omfattende.
Jeg klarer ikke helt å fri meg fra følelsen av at hennes popularitet hviler hovedsakelig på en håndfull korte verk for strykere komponert i årene 2012–14.
Både «Starburst», «Rhapsody No. 1», «Source Code» og «Strum» hører til blant disse verkene, det samme gjør «Banner», som ble fremført ved The Proms i 2021.
Om Montgomery klarer å beholde skapergleden, friheten og vitaliteten i sin nye posisjon som Amerikas nasjonalkomponist, gjenstår å se. Mitt inntrykk er at Montgomerys verk fra senere år ikke holder samme nivå som de tidlige.
Det gjelder dog å ikke miste håpet, for en klassisk musikkultur som er mer dagsaktuell, mangfoldig og løsere i snippen er en drøm på begge sider av Atlanteren.
Glimt av denne drømmen fikk publikum se med egne øyne under Kamfest denne uka.
Publisert 27.09.2024, kl. 15.32