Gjennom mange år har det vært en del av amerikanernes militære planer: Hvordan skulle USA klare å holde Hormuzstredet åpent dersom Iran stengte det ved en militær konflikt?
Nå er stredet stengt. Selv dersom det åpner i løpet av kort tid, kan det utløse en global energikrise. Den kan treffe oss også. Knallhardt.
Så langt har vi mest kjent den gjennom økte priser på bensin og diesel. Men åpner ikke Hormuzstredet, vil hele verdenshandelen gå i stå.
Pandemien - en ventet krise
Varemangelen under pandemien kan bli en mild bris sammenlignet med det vi risikerer nå. Det handler ikke bare om transporten til sjøs og til lands. Olje utgjør en overraskende stor andel av selve produksjonen av mange ulike varer vi er avhengig av.
Etter at verden så vidt hadde kommet seg etter finanskrisen i 2008, kom pandemien og stengte ned hele verden. Deretter kom Russlands fullskala invasjon av Ukraina, som avslørte hvor avhengig Europa hadde gjort seg av russisk gass.
Pandemien var en ventet krise. Den sto øverst på de fleste krisescenarier hos ekspertene. Nå er det Trumps handlinger som kan skyve verden ut i en ny omfattende nedgangstid.
Baklengs inn i fremtiden
En global energikrise kan også gi det grønne skiftet ny fart. Hele verden vil se et enda sterkere behov for å frigjøre seg fra olje og gass.
Det vil være bra for klimaet. Men det vil også drive verden enda lenger inn i armene på Kina, som ligger lenger fremme enn de fleste i den teknologiske utviklingen som er nødvendig for å utvikle nye energiformer. Og som kontrollerer det meste av de råvarene som trengs for å lage blant annet solcellepaneler, vindmøller og batterier.
USAs Donald Trump har trukket USA i helt motsatt retning. Han er for mer oljeutvinning, og motarbeider aktivt ulike fornybarprosjekter i USA. Trump bringer USA baklengs inn i fremtiden.
USA, som har vært motoren i utviklingen av nye teknologier gjennom hele etterkrigstiden, er i ferd med å bli en sinke. Både når det gjelder en god del teknologier, infrastruktur, forskning og industri.
Det er ikke bare for amerikanerne dette er et problem. Det er ille for resten av verden. For oss. Vi går fra en verden som har vært dominert av en demokratisk supermakt, til en verden som kan bli dominert av et autoritært regime med null respekt for menneskerettigheter og demokratiets grunnleggende spilleregler.
En standard å måle mot
USA har rett nok gjennom historien gjort store feil. Men amerikanerne har alltid blitt målt opp mot sine uttalte verdier. Og - ikke minst - de har målt seg selv opp mot dem. Det har blitt både demonstrasjoner og oppgjør innad i USA når disse verdiene har blitt utfordret.
Dobbelmoral kan i denne sammenhengen være bedre enn ingen moral. Nettopp fordi dette har gitt både amerikanerne og alle oss andre en standard å måle USAs handlinger opp mot.
Slik er det ikke med Kina. Det kinesiske regimet har aldri gitt inntrykk av å være et demokrati. Tvert om. Kommunistpartiet og dets øverste ledere bestemmer alt. Borgerne har hverken stemmerett eller ytringsfrihet. Protester slås hardt ned på. Det finnes ingen standard å måle opp mot.
Trump har ikke gjort USA “great again” - stort igjen. Tvert om. Han gjør USA svakere, med færre venner og mindre kraft. Og verst av alt, han gjør Kina større og mektigere. Mens han gjør et svakt Russland sterkere, blant annet gjennom at oljeprisen stiger kraftig. Det er ikke til å tro.
Fra Vesten til Asia
De autoritære regimene styrker seg, mens demokratiene er i tilbakegang. Det er en utvikling som har pågått lenge. Men Trump forsterker dette. Både ved å svekke det amerikanske demokratiet. Og ved å redusere USAs rolle på den internasjonale arenaen, som beskytter av den verdensorden vi har kjent gjennom hele etterkrigstiden.
Dermed gir han plassen til andre, gjerne til regimer som ikke er særlig opptatt av demokrati og menneskerettigheter.
Tyngdepunktet i verden har forskjøvet seg, også geografisk. Gjennom de siste par tiårene har det foregått en flytting av makt og innflytelse. Fra Vesten, og særlig over til Asia. Økonomisk, teknologisk og politisk.
Trump gjør ikke noe for å samle vesten for å møte dette. Tvert om. Han svikter venner og allierte, og fører en utenrikspolitikk som bare handler om det han mener på kort sikt tjener ham selv, og kanskje USA.
De små må føye seg
Det store deler av verden lærer nå, er at det er farlig å lene seg på én supermakt alene. Det USAs nære allierte gjennom mange tiår erfarer, er at de ikke lenger kan stole på amerikanerne.
Resultatet er en farligere verden, der flere store og mellomstore land blir opptatt av å markere revir. Mens de små landene må føye seg. Smiske. Og se seg godt om før de gjør noe.
Denne situasjonen vil få følger, også for norsk utenrikspolitikk. Kanskje vil den måtte legge større vekt på våre egne interesser, og i mindre grad utfordre mektige aktører som tar seg til rette. Ikke fordi vi ønsker det slik. Men fordi vi ikke vil ha noe valg.
Vi pleide å omtale USAs president som “lederen for den frie verden”. Det kjennes uendelig lenge siden.
aJa, absoluttbNei, jeg stoler på at verdenslederne klarer å ordne oppcJeg tør ikke engang tenke på detdUsikker
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

1 day ago
7



.jpg)





English (US)