Tro, håpløshet og nasjonalkjærlighet

I det å «prioritere» kan det ligge to ting.

Å gjøre en ekstra innsats for å få til noe. Eller å velge noe foran noe annet.

Når det gjelder det første, har Norges to fotballstorheter, Martin Ødegaard og Erling Braut Haaland, vært forbilledlige, grensende til det forbløffende.

De har spilt mye mer enn noen kunne forvente i en rekke landskamper der alle, inkludert et stjernesultent Ullevaal-publikum, hadde forstått om de ble hvilt.

Da Norge møtte Kosovo i en fullstendig betydningsløs privatlandskamp i juni, skåret Erling Braut Haaland hat trick, før han først på overtid ble byttet ut. Martin Ødegaard spilte hele kampen som kaptein.

Som ett av flere eksempler.

At Martin Ødegaard i det hele tatt har vært i Norge denne uka, er et uttrykk for reell vilje. Reell dedikasjon. Reell prioritering av å spille for Norge.

Det kommer han likevel ikke til å gjøre. Fordi han ikke kan prioritere Norge.

Og da er vi over på den andre formen for prioritering.

Hårsåre tordentaler

Den som kanskje kan være med og forklare hvorfor landslagssjef Solbakken gikk såpass langt ut av sin egenskapte karakter i offentligheten som han gjorde i den både opphetede og overraskende krangelen med VG-journalist Mats Arntzen på landslagets pressekonferanse før kampen mot Slovenia.

Åge Hareides karriere som landslagssjef huskes kanskje best for to uforståelige målmannstabber mot Tyrkia som fratok Norge en EM-plass – og så i tillegg tiraden mot media før en bortekamp mot Italia i Palermo, da han tordnet «Enten er dere med oss, eller med italienerne».

Konfrontert med reaksjonene som fulgte, da Hareide ble beskyldt for å prøve å styre pressen, parerte han ganske så tørt med «Jeg synes dere er littegranne hårsåre».

Nå gjentar historien seg.

Ståle Solbakkens «Du er helt håpløs», er nemlig også et sitat som kommer til å gå inn i landslagsfolkloren.

Og pressen er fortsatt i overkant hårsåre. Men dét er ikke den egentlige historien her.

For dette handler om prioriteringer.

Landslagssjefens delikate diplomati

Der er Solbakken og Norge uansett sjanseløse. Og har egentlig vært det lenge. Det har bare gått i overkant smertefritt frem til nå.

De pågående spørsmålene fra VG om Martin Ødegaard ville meldt forfall også hvis det var kapteinens klubb Arsenal som møtte Manchester City og ikke Norge som skal spille mot Kasakhstan førstkommende søndag er nemlig like relevante som de er hypotetiske.

Kanskje var derfor det første tidspunkt landslagssjefens dypeste frykt virkelig kom til overflaten.

Og den egentlig ganske så akademiske diskusjon plutselig inntok ganske så ikke-akademiske former.

Helt siden Solbakken ble ansatt i 2020 har han drevet en balansegang som så langt er nærmere kunst enn vi helt har anerkjent.

For våre to fiksstjerner fra Bryne og Drammen er også de mest verdifulle eiendelene, sportslig som kommersielt, til to av verdens mektigste fotballklubber.

Og da er presset om å minimere skaderisiko og belastning konstant.

Likevel har det norske diplomatiet seiret.

Mot alt av press fra tungt bemannede klubbmaskinerier som vil beskytte merkevaren. Og mektige managere som vil vinne fotballkamper.

Til nå.

Verst tenkelige timing

«Jeg skjønner at folk stusser», sier en sedvanlig høflig Martin Ødegaard til TV 2.

I overkant høflig, faktisk. Fordi det er ingenting å stusse over.

Alle skjønner egentlig at Ødegaard må gjøre som han gjør etter det langvarige skadeavbrekket.

Og at det er dette som sakte, men sikkert er på vei til å bli den nye normalen.

Fordi det må være sånn.

Ankelskaden til Martin Ødegaard mot Østerrike på Ullevaal kunne ikke ha kommet på et verre tidspunkt.

Fordi hans tryllekunstner hadde vært sterkt ønsket i viktige oppgjør både for Norge og et titteljagende Arsenal.

Men kanskje mest av alt fordi det faktisk skjedde i en landskamp.

Ullevaal gikk plutselig fra å være en slags romantisk lekegrind, der Ødegaard og Haaland kunne være smilende nasjonalhelter i privatlandskamper mot Armenia eller Færøyene, til å symbolisere reell fare. Et minefelt.

Med Ståle Solbakken som den uvørne hærfører som ukritisk sender spesialsoldatene ut i risikabel kamp.

Dette perspektivet er på ingen måte nytt. Det har bare ikke blitt satt på spissen i særlig grad frem til nå.

Det vil skje igjen. Kampbelastningen på verdens beste fotballspillere er på vei til å gå fra heftig til uforsvarlig.

Landskamper i fare

Da er antallet landskamper det første klubbene kommer til å ville redusere.

Inntil nå har det ikke skjedd. Til det er inntektene fra alt av endeløse kvalifikasjonsturneringer og hybrider som Nasjonsligaen for viktige for de styrende forbund, om det er Fifa, Uefa eller NFF.

Men på et tidspunkt må de gi seg. Uefa kan ikke fortsette å utvide sin egen Mesterliga og samtidig opprettholde antall halvviktige landskamper, som er det Nasjonsligaen i beste fall byr verden på.

At denne type kamper fortsatt betyr noe for verdens beste spillere, skal man glede seg over, så lenge det er mulig.

Men det er langt fra noen selvfølge.

På sikt er det overraskende om det er mulig å opprettholde andre landskamper enn de VM og de kontinentale mesterskapene, som EM, og kvalifiseringskampene for disse.

Noe mer kan vi faktisk ikke forvente.

Alt som kan skje mens man tygger på en tannpirker

Glem ikke dette, neste gang Ståle Solbakken hever stemmen mot media. Som kommer til å skje før noen aner det.

Men også neste gang Erling Braut Haaland entrer banen i den norske landslagstrøya for en kamp i Nasjonsligaen.

Som skjer allerede denne torsdagen – og dét til og med som kaptein. Denne gang med taleplikt.

Frem til det skal vi fortsette å lure på hva som egentlig skjedde med Ståle Solbakken, da han mistet den retoriske kontrollen han egentlig har hatt på alt av pressekonferanser siden han ble ansatt.

Dette var i tillegg tredje gang i løpet av en kort uke han gikk til angrep på media.

Først dreide det seg om spillesystemer.

Så var det rundt kommunikasjonen i forbindelse med at Osame Sahraoui valgte å spille for Marokko og ikke Norge, en diskusjon man egentlig følte var avsluttet i august.

Før munnhuggeriet med VG rundet det hele av på det mest utsøkt uverdige vis.

Var det press? Et resultat av langvarige frustrasjoner? Eller var det bare mislykket retorikk?

Men så fikk likevel en intenst tannpirker-tyggende Solbakken på et vis siste ord i krangelen, slik landslagssjefer gjerne vil ha, da han kalte VGs mann «veldig hårsår».

Akkurat den valgte herr Arntzen fra VG å ikke returnere til landslagssjefen.

Selv han skjønte nok det ville vært håpløst.