«Treffer som et slag i magen»

«Soloppgang på arenaen», den nyeste boken i Hunger Games-universet, er brutal, hjerte­skjærende og dypt engasjerende.

Jeg – og alle fans – vet hvordan historien ender, men likevel treffer den som et slag i magen.

Av alle fortellingene fra Panem, er dette den vondeste jeg har lest.

Hunger Games-franchisen («Dødslekene» på norsk) har vært en enorm suksess både i bok­form og på film, siden den første boka kom i 2008.

Bøkene har til sammen solgt over 100 millioner solgte eksemplarer, og de fem filmene har også vært store kommersielle suksesser.

Dette er den femte boka, som også kommer som film neste år. Som jeg har gledet meg!

Den 50. dødsleken

Vi kjenner historien: Et visst antall barn skal sendes inn på en arena for å kjempe for livet. Bare én av dem kan vinne.

Og det hele sendes direkte på TV.

Det er makt­haverne i Capitol som tvinger de tolv utkant­distriktene til hvert år å sende en gutt og en jente til de årlige sulte­lekene. Altså 24 til sammen.

Dette som en advarsel om hva som skjer dersom noen forsøker å gjøre opprør.

Denne gangen er det dobbelt så mange: Hele 48 barn skal kjempe på liv og død.

Graver i forhistorien

Collins holder seg til suksess­formelen, men gir oss samtidig noe nytt og smertefullt: Haymitch Abernathys historie.

Jeg elsket Haymitch allerede før denne boken. Nå elsker jeg ham enda mer.

«Soloppgang på arenaen» er en prequel til de andre bøkene. Haymitchen vi møter her er en helt annen enn den kyniske, desillusjonerte mentor­figuren til seriens hoved­karakter Katniss Everdeen, som vi kjenner fra «Dødslekene».

Etter å ha lest denne boken, er det ikke rart at han og Katniss forsto hverandre så godt – de er laget av samme stål.

Dette er ikke den sarkastiske, halvt berusede mannen vi kjenner.

Dette er en storebror som forlater familien sin, som må kjempe for livet sitt, og som, til tross for alt, elsker dem han etterlater med hele sitt hjerte.

Boken forteller om hvordan noe godt, uskyldig og håpefullt kan systematisk brytes ned på en måte hvor det aldri kan settes sammen igjen.

Opprør i blodet

«Soloppgang på arenaen» viser oss nok en gang hvordan makt beholdes og misbrukes.

Selv når tanken på opprør finnes hos mange, er det ikke nok. Selv når de undertrykte er i flertall, sitter makt­haverne trygt.

Distriktene overgår Capitol i både antall og arbeids­kraft, og til og med i de 50. døds­lekene ser vi at deltakerne lett kunne overmannet freds­vokterne. Likevel skjer det ikke. Hvorfor? Fordi makt handler om mer enn tall.

Den handler om kontroll, frykt og splittelse.

Når adlyder vi, og når velger vi å gjøre opprør?

Musikk som motstand

Som alltid er musikken en viktig del av historien. Som Lucy Grey i «En ballade om sangfugler og slanger», er en av hovedkarakterene i boken en Lerke.

Sangene hun synger, ble skrevet lenge før hun ble til og forteller gjerne om hva som har skjedd tidligere. Samtidig speiler de fremtiden.

Men slike sanger er ulovlige i Panem, landet som er bygget på restene av det vi kjenner som Nord-Amerika og USA i dag.

Sangene i disse bøkene forteller gjerne om hvordan alt kommer til å ende. Men i stedet for sanger om motstandskamp, er det er propaganda som rår i byene:

Sannhet er hva Capitol bestemmer at den er

Gjennom hele boken ser vi hvordan media manipuleres for å opprettholde den etablerte ordenen. Hvordan sannheten aldri er sannhet, bare en fortelling makten bruker for å holde resten av landet i sjakk.

Collins har gjort det tydelig – de fattige blir brukt som brikker i et spill der de aldri kan vinne.

Dette høres overraskende likt ut til hvordan media brukes mange steder i verden i dag; hvordan fortellinger og mennesker blir sensurert fordi det de sier kan skade de som styrer.

Det er et skummelt bilde av en mulig fremtid også flere steder.

En smertefull avslutning

Mens distrikts­familiene sørger over barna som er tatt fra dem for å slaktes, har Capitols befolkning Hunger Games-fester og sminker seg ekstra pent i tilfelle de havner på TV.

Det er ingen forståelse, ingen mellomveier der distriktene og Capitol møtes.

Capitol ser ikke på barna fra distriktet som mennesker.

De er dyr.

Det er denne kontrasten som gjør «Soloppgang på arenaen» så grusom, så hjerte­skjærende og så viktig.

Jeg skulle trodd at en bok der jeg vet hvordan det ender, ikke ville gått så hardt inn på meg. Der tok jeg feil.

Jeg gråt som en baby.

«Soloppgang på arenaen» ble skrevet som en advarsel.

Det eneste jeg misliker med boken, er at jeg er redd for at den i stedet blir stående som en fasit.