Tre ønsker til menn fra den mørkeste dating-jungelen

Det er ikke lett å fire på kravet om å finne noen som vekker litt gjensidig interesse , skriver innsenderen. Foto: Patrick Sison/AP/NTB

Hva kan vi «overflødige» kvinner gjøre?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

«Damer som dater i slutten av 20-årene og 30-årene, er enten desperate fordi de aldri har hatt fast følge, eller de er alenemødre med et barn på slep.»

Dette var en kommentar videreformidlet av en godt etablert kollega da vi snakket om min mislykkede dating. Utsagnet stammer visstnok fra en singel kompis av vedkommende, altså en av de tilsynelatende få mennene som er igjen å velge i.

Jeg spør meg: Er det virkelig slik vi blir sett på av potensielle partnere? Jeg er selv en kvinne i slutten av 20-årene som treffende nok aldri har vært i noe forhold. Er det åpenbart hvilken av nevnte to kategorier jeg befinner meg i? Sannsynligvis, ettersom jeg ikke har noen andre enn Skybert og hybelkaniner med meg i leiligheten min.

Merker jeg desperasjonen melde seg? Tja, kanskje heller en resignasjon og oppgitthet over dagens datingkultur og hvor dårlig det fungerer for meg. Jeg føler meg for tiden litt skadeskutt etter et n-te datingforsøk som ikke engang kommer ut av startgropen på grunn av manglende gjensidig interesse.

Jeg en kvinne med høy utdanning, ellers trolig ganske middelmådig på de fleste områder i livet. Jeg har datet litt, men har endt opp uerfaren på forholdsfronten og må muligens innse at jeg har havnet i nedre halvdel av bunken hos det jeg ville anse som potensielle partnere.

Det snakkes om problemer med mannsrollen, økning i antall enslige og utfordringer med datingkulturen. På psykologspråk muligens oversatt til: en ubalansert markedskapital på kjønnsmarkedet for de i etableringsfasen ... Få menn som er aktuelle for mange kvinner.

Jeg vil gjerne høre hva de «overflødige» kvinnene kan gjøre.

Her er mitt inntrykk at vi er mange som har hatt «uflaks» og ellers er relativt oppegående personer. Er vi bare avleggs og dømt til en tilværelse som evig peppermø?

Av og til opplever jeg at menn blir avskrekket når jeg forteller om jobben og livet. Har jeg gjennom valg av karriere allerede gjort meg selv uattraktiv som partner for disse?

Jeg opplever ikke bevisst at jeg er utbredt kresen. Det er ikke lett å fire på kravet om å finne noen som vekker litt gjensidig interesse og ønsker å treffes og å bli kjent. Er det lov å ønske seg at man kan reflektere litt over livet sammen? Er jeg allerede i kategorien desperat hvis jeg leker med tanken om at livet i 30-årene hadde vært fint med litt selskap?

Jeg har ingen gode løsninger for egen situasjon, men fra midt i den mørkeste dating-jungelen, og etter flere samtaler med venninner i samme situasjon, kan jeg uttrykke tre ønsker fra den motsatte part for veien videre.

1. Kjære menn, ikke la initiativ til samtale bli en utelukkende feminin egenskap. Det oppleves som en sjeldenhet å finne noen som faktisk ønsker å bli kjent og gjør noe for det.
2. Den overdrevne fysiske interessen før man i det hele tatt har omgått hverandre noe særlig, kan gjøre at man ender med å føle seg objektivert.
3. Det snakkes mye om krav til menns utdanning, men vit at attraksjonen for mange egentlig handler mer om verdiene som ofte ligger bak en utdanning, nemlig engasjement, selvstendighet, ambisjon og utholdenhet/forpliktelse.

Aftenposten kjenner skribentens identitet.