Tør vi å heie på hverandre?

For mange som vokser opp i minoritetsmiljøer finnes det en sterk forventning fra familien om å fremstå feilfri. Våre valg handler ikke bare om oss selv. De tolkes også som et speilbilde av familien, og noen ganger av hele slekten. I slike miljøer kan familiens eller klanens ære veie tyngre enn enkeltindividets ønsker. Derfor lærer mange tidlig at det tryggeste er å ikke skille seg for mye ut, selv når man gjør det bra.

Hvert år 8. mars markeres kvinnedagen med viktige påminnelser om likestilling, rettigheter og kampen kvinner før oss har tatt. Vi snakker om strukturer, makt og muligheter. Det er nødvendig.

Men det finnes også en mer ubehagelig samtale som sjelden får plass i diskusjonen om likestilling. Den handler om forholdet mellom kvinner selv. Kvinners største motstand kommer ikke alltid fra menn. Noen ganger kommer den også fra andre kvinner.

Jeg har stor respekt for kvinner som oppriktig klarer å heie på andre kvinner. De som gleder seg over andres fremgang. De som løfter frem kollegaer, venner eller familiemedlemmer uten å legge til et lite forbehold.

Jeg skulle ønske vi var mange flere.

Åpen

For når noen lykkes, skjer det noen ganger noe vanskelig med oss kvinner. I stedet for stolthet kan det dukke opp misunnelse. I stedet for støtte kan noen bli stemplet som ikke en av oss. Eller så viskes det at hun ikke kommer fra en bra familie. Eller at hun har blitt for norsk.

Slike reaksjoner kan komme fra egne miljøer. Men de kan også oppstå mellom ulike minoritetsmiljøer hvor kvinner kan være kritiske til hverandre.

Vi må heller ikke glemme at mange familier bærer med seg erfaringer fra land de har forlatt. Krig, sosial kontroll, sterke æresnormer og frykten for å miste ansikt i fellesskapet kan prege familier i generasjoner. Noen av disse erfaringene videreføres ofte ubevisst til barna. Resultatet kan bli at ønsket om å beskytte familien også fører til en forventning om å ikke skille seg for mye ut.

Resultatet kan bli et paradoks. Vi kjemper for de samme rettighetene, men ender likevel opp med å motarbeide hverandre.

Denne mentaliteten finnes dessverre ikke bare blant minoritetskvinner. Også i majoritetssamfunnet kan kvinner oppleve å ikke få støtte fra andre kvinner når de lykkes eller skiller seg ut. Mekanismene kan være ulike, men resultatet kan bli det samme.

Mange kvinner har opplevd å gjøre noe bra uten nødvendigvis å bli møtt med støtte fra andre kvinner. Det kan skje på arbeidsplassen, studier eller i sosiale miljøer.

Noen ganger forklares det med janteloven. Andre ganger kan det handle om misunnelse eller usikkerhet. Hva skjer hvis man støtter en kvinnelig kollega som tør å stå for sine egne meninger? Eller en som er litt annerledes enn oss? Tør vi da å heie på henne?

Stillheten kan også bli en form for motstand.

Det er et paradoks vi sjelden snakker om når vi markerer kvinnedagen.

For kampen for kvinners rettigheter handler ikke bare om lover og strukturer. Den handler også om mentalitet. Den handler om hvordan vi møter hverandre.

Hvis vi virkelig ønsker et samfunn hvor kvinner står sterkere, må vi også våge å løfte hverandre frem. Ikke bare når det er enkelt, men også når det koster litt å si høyt at en annen kvinne har gjort noe bra.

Vi kan ikke endre verden alene. Vi er avhengige av hverandre.

Kanskje er det nettopp der den virkelige kraften i kvinnedagen ligger. I evnen til å se hverandre, støtte hverandre og stå sammen.

For spørsmålet mange jenter fortsatt vokser opp med, er det samme.

Hva vil folk si?