Tomme tribuner rumler mest

«Og så har vi dagens tilskuertall: 0».

Lerkendal-speaker Philip Aastum fikk frem smilene blant de få tilstedeværende av funksjonærer og pressefolk på Lerkendal på onsdag da han ved å gå gjennom sine faste programposter effektivt ironiserte over hele situasjonen.

Alle kjenner rammebetingelsene nå - den første seriekamp i Norge siden pandemien spilt for tomme tribuner.

Denne gang på grunn av noe mange fotballsupportere ser på som mye mer skadelig enn Covid, nemlig VAR.

Fiskekakene som ble kastet ut på banen ga norsk fotball etterlengtet internasjonal oppmerksomhet. Om enn på feil grunnlag. I tillegg regnet det tennisballer og andre gjenstander.

De eksessive protestene under kampen mellom Rosenborg og Lillestrøm på samme arena 21. juli gjorde uansett at dommer Rohit Saggi fulgte instruksene han hadde fått og avbrøt kampen for godt denne sommerkvelden i Trondheim.

For grepet var blitt strammet. Fra Ullevaal, der norsk fotball styres, via dommerne til tribunene.

Før Norges Fotballforbund gjorde det elegante grep toppene i norsk idrett gjerne gjør når ting blir vanskelig håndterbare – de satte ned et utvalg.

Om det dreier seg om rasisme, mangfold, menneskerettigheter eller som her VAR.

Et utvalg så enormt bredt og tilsynelatende sosialdemokratisk at ingen kan klage.

Ti karer om Qatar

De har gjort det samme med hell i nyere tid med det såkalte Qatar-utvalget, ledet av dyktige Sven Mollekleiv, som skulle komme med anbefalinger rundt en eventuell boikottbeslutning av VM i Qatar på et ekstraordinært fotballting, fremtvunget av den såkalte grasrota i norsk fotball.

Ikke uventet fikk rapportens 26 tiltak et overveldende flertall på det nevnte tinget i juni 2021. Og ledelsen i Norges Fotballforbund pustet lettet ut. Konsekvensene av et nei var uoverskuelige for dem.

Utvalget hadde gjort jobben sin, og opprøret var i realiteten over.

Ingen av de 26 tiltakene har så langt gitt noen reell effekt internasjonalt.

Men det var ikke nødvendigvis heller det man først og fremst ønsket å få ut av å sette ned utvalget.

Ikke rør cupen

Strategien ble brukt igjen da man i fjor ønsket å endre kalenderen for norsk toppfotball. Da opprettet man det såkalte Hangeland-utvalget, bestående av 11 medlemmer, naturlig nok, inkludert én kvinne.

Elleveren kom fra ledelsen i NFF, Norsk Toppfotball (NTF), den såkalte Europatoppen og fem av klubbene.

Arbeidet endte i en rapport som blant annet konkluderte med det oppdragsgiverne, styrene i NFF og NTF, nok hadde håpet på, nemlig at cupen skulle flyttes, så finalene ble holdt på våren, ikke på slutten av året som nå.

Alt for å styrke konkurransekraften til norske lag og landslag internasjonalt, ble det sagt.

Men det gikk ikke så enkelt som de nevnte styrer nok så for seg. Norsk fotballs aller øverste organ, forbundstinget, vedtok nemlig i mars et benkeforslag fra Lillestrøms styreleder Morten Kokkim, om at endringene ikke kunne vedtas av forbundsstyret, men måtte til behandling på forbundstinget 2025.

Der kommer det til å bli å bli en lang talerliste.

Et ønsket avbrudd

For i tillegg til dette skal hele VAR-problematikken få en eller annen foreløpig konklusjon der.

Misnøye med hele prosessen da VAR ble innført i Norge er den viktigste grunnen til at protestene har fått det omfang de har.

I forkant av at det foreløpig kulminerte med at Rosenborg-Lillestrøm ble avbrutt i juli, skjønte også ledelsen i norsk fotball at man ikke bare kunne fortsette å ignorere seg bort fra diskusjonen og håpe at den gikk over av seg selv.

Derfor kom det innskjerping av instruksene til dommerne om å følge et Uefa-reglement man nødvendigvis bare brukte som en pekepinn frem til da.

All fornuft trives best med lokal tilpasning.

Men på Lerkendal i midtuka kom det et tidsskille.

Dommer Saggi gjorde det ingen trodde han ville. Og som det i ettertid er mange som har ment han ikke heller burde.

For det hele virket unødvendig konfronterende. Grensende til påfallende. Man ville ha en reaksjon – og fikk det.

Kanskje var det på tide. Men det er langt fra sikkert.

Raymond har makta

Forbundsstyret, som selv vedtok VAR, mente i bakkant av kampen at man burde løfte avgjørelsen om å fjerne hele ordningen til neste års forbundsting.

Og da ble det sånn.

Før de en kveld under OL satte ned et nytt utvalg. Eller «arbeidsgruppe», som det heter denne gang.

Bredt sammensatt. Og med tilsynelatende legitimasjon i de fleste leire i norsk fotball. Raymond Johansen ble utpekt til leder, kvalifisert av «over 40 år på toppnivå i politikken», slik fotballpresident Lise Klaveness presenterte ham.

Noen ville kanskje ment dette heller kunne virket mer diskvalifiserende enn noe annet.

«Fakta har makta», var ellers den tidligere politiker, nå arbeidsgruppeleder, Johansens eget slagord ved tiltredelsen.

I en diskusjon som mest av alt har dreid seg om følelser.

Nå er arbeidsgruppen i gang med å gå gjennom alle sider av problematikken og komme med en innstilling i midten av november, før fotballtinget i starten av mars så etter planen skal avgjøre VAR-fremtiden i Norge.

Hva gruppen konkluderer med, vil nødvendigvis bli avgjørende for utfallet av denne debatten.

Og det er lett å tenke dette i mye større grad burde vært et sakskompleks som toppfotballen selv og ikke alle breddeklubbene i Norge skulle avgjort.

Men det er aldri lett å argumentere mot Det Store Demokratiet.

Uansett fikk man den virkning man mest av alt ønsket – protestene stoppet.

I hvert fall i den mer aggressive form man så utvikle seg gjennom starten av sommeren.

Og det kunne selvsagt heller ikke fortsette å eskalere veldig mye lenger.

Lyden av tomhet

«Vi legger ikke dette til tinget for å tåkelegge», understreket fotballpresidenten. Og det er ingen grunn til ikke å tro henne.

Men det er ikke dermed sagt at dét ikke kan bli resultatet.

Kampen foran de tomme tribuner på Lerkendal ble en påminnelse om akkurat dette. Selv uten tilskuere innenfor portene ble kampen avbrutt av røyk fra bluss, etter at en del supportere stilte seg opp utenfor gjerdene i den ene svingen.

Den ypperligste ironi ville være om man valgte å straffe Rosenborg-fansen igjen for den midlertidige røykleggingen.

For lyden og protestene forsvinner ikke av å straffe klubbene i unødvendig stor grad som i går. Dette kunne vært løst på veldig mange andre og mer konstruktive måter enn de tomme tribunene på Lerkendal.

Derfor er det lett å skrive om det gamle begrep «tomme tønner rumler mest» i overskriften.

For her er spørsmålet om det er de protesterende tilskuerne eller en forbundsledelse med behov for ro rundt sitt mest attraktive produkt som representerer tønnene i denne sammenhengen.

Lerkendal-speaker Philip Aastum fikk uansett siste ord i dette kapittelet av VAR-konflikten i norsk fotball da han like syrlig elegant rundet av omkampen foran tomme tribuner på denne måten denne onsdagen:

«Og så håper vi alle dere som var på stadion kommer tilbake til neste hjemmekamp».