To søstre hevdet å ha møtt romvesen: – Jeg er ikke i tvil om at vi har hatt besøk

– Tanta Åsta og søstera hennes visste jo hva som kom til å skje dersom dette kom ut. De forsto at de kom til å bli hånet og latterliggjort, sier Dag Ove Johansen.

På bordet foran han ligger det noen rapporter og bøker, i tillegg til avisartikler fra 1956.

– Mange mente jo det var dikt og forbanna løgn. Til og med onkelen som var med dem på tur.

På forsida av avisa Helgeland, en augustdag i 1956, ved siden av artikler om at prinsesse Ragnhild har fått en sønn og at reservelaget til Mo har slått Brønnøysund, står det:

«Flyvende tallerken landet på Øyfjellet ved Mosjøen?»

Spørsmålstegnet i tittelen er avgjørende.

Historien til Dag Oves tante og søstera hennes ender nemlig opp med å splitte en familie og en liten nordnorsk bygd.

Det syngende språket

– Folk får tro hva de vil, men jeg og min søster har snakket den hele og fulle sannhet.

Edith Jacobsen hadde et rykte på seg for å finne opp skrøner. Pynte litt på ting.

Men i avisa Helgeland den 28. august 1954 er står hun på sitt.

– Vi angrer nå på at vi ikke holdt affæren hemmelig, slik som vi avtalte til å begynne med, men da den først var ute la vi ikke skjul på noe, sier hun.

Åtte dager i forvegen var hun på bærtur sammen med sin søster, Åsta Solvang, og onkelen deres, Halvdan Jacobsen.

På et tidspunkt i løpet av turen skiltes søstrene og onkelen i skogen.

– Vi så da at det rørte seg i buskene, og jeg husker at jeg sa: «Det der må være en sau». Men i stedet kom det frem en mann, forteller Edith til avisa.

Mannen blir beskrevet svært nøyaktig og detaljert.

«Han hadde et åpent og tilforlatelig smil. Han var mørk og hadde langt hår. Det var cutting nærmest, sånn som var på moten omkring 1946.

Han hadde pene tenner, og jeg tror han var rundt 1,70 høy.»

«Han var kledd i en slags tettsittende drakt. Jeg kunne verken se knapper eller glidelås, men den var utstyrt med et slags bredt belte.»

«Han kom mot oss og smilte, mens han rakte frem hånden.»

«Jeg smilte igjen og rakte frem hånden jeg også, for jeg trodde han ville hilse slik som folk vanligvis pleier.»

«Men i stedet for å trykke hånden, strøk han forsiktig innsiden av sin hånd mot innsiden av min hånd og trakk den så til seg igjen.»

Edith hevder selv å være ei språkkyndig dame. Hun forteller avisen at hun har kjennskap til både tysk, engelsk, spansk, fransk og russisk.

Men ifølge damene snakker mannen de møter et språk som ikke lignet noe de hadde hørt før.

– Det var veldig melodisk, og det var akkurat som det ikke besto av adskilte ord, men fløyt i en jevn strøm, forteller Edith.

Da de ikke forstår hverandre, trekker mannen frem en slags plate. Han tegner en sirkel og peker på seg, og en ny sirkel og peker på de to søstrene.

Så gjør han tegn til at damene skal følge etter han.

Litt lenger inn i skogen ligger det som ser ut som to grytelokk lagt oppå hverandre. To-tre meter i diameter og rundt halvannen meter høy.

En lem åpner seg og mannen stiger inn.

– Tror det var et helikopter

Bilen til Per Kaalvik humper seg oppover grusveien i Øydalen.

– Om høsten er det ganske fint å fiske ørret her, sier Per.

Stemmen er grov. Nesten så du føler behov for å kremte når han snakker. Per har svart Adidas-bukse, blå fleecegenser og kritthvitt hår.

Det er 70 år siden hendelsen. Selv om de to søstrene og onkelen deres er død, finnes det fortsatt mange gjenlevende mosjøværinger fra den tiden.

Per er en av få som vil møte oss, mest for å vise stedet det hele skal ha skjedd.

Grantrærne kjemper om soltrålene, og langs veien renner ei lita elv.

– Nå er vi ved veis ende, sier Per og stopper bilen der grusveien blir til sti.

– Ut fra bildene i avisa på den tiden, mener jeg det var her damene hevdet å ha møtt på denne skapningen.

Skogen går temmelig bratt opp på begge sider av en liten bekk. Grantrærne krangler om sollyset høyt over bakken. Ikke akkurat optimale forhold for å lande et flygende fartøy.

– Jeg har bare minner av at jeg hadde lest i noen ukeblader at det var et romfartøy som landa i skogen og at det kom ut grønne folk med antenner og sånn. Ikke noe mer, sier Per.

I 1954 bodde det rundt 4.000 mennesker i Mosjøen. Hjemplassen til da 9 år gamle Per ble den store snakkisen. Riksaviser, NRK, ukeblader, til og med internasjonale aviser retter blikket mot Mosjøen og historien til de to søstrene.

Egil Ursin/NRK

«Det siste vi så av ham var at han vinket smilende til oss.

Så løftet gjenstanden seg 10–20 meter opp fra jorden. Det foregikk ganske sakte og den eneste lyden vi kunne høre var et slags sus eller en meget svak brumming, absolutt ikke motordur»

Egil Ursin/NRK

«Samtidig roterte gjenstanden stadig fortere rundt sitt eget sentrum.

Da den var kommet 20 meter fra jorden, steg den plutselig rett opp og forsvant med kolossal fart rett mot solen, slik at vi ikke kunne følge den med øynene.»

«Den var borte på et blunk.»

Når du er 9 år, pleier store hendelser å feste seg i hukommelsen. Et fotball-VM, låtene du hørte på, eller jenta du var forelsket i.

– Men jeg husker nesten ingenting fra det der, sier Per igjen.

– Hva tror du skjedde, da?

– Jeg tror det var et helikopter. Det var ikke så vanlig på den tida.

Faktisk ble Edith, en av de to søstrene, konfrontert med det av en journalist i etterkant.

– Det er noe tøv

– Det er noe tøv. Jeg har sett helikopter både på bilder og i virkeligheten, og det var ikke et helikopter vi så i Øydalen. Dessuten bråker et helikopter som bare det, mens denne gjenstanden knapt ga lyd fra seg, var svaret.

Per fikler med en kvist. Ser ned mot bilen.

– Hvorfor tror du det er så vanskelig å få folk til å snakke om dette?

– Jeg vet ikke. De snakket vel mer om det før i tida. Nå er det vel glemt.

Heldigvis har vi skriftlige kilder som ikke glemmer.

«Kjempebløffen ruller på seg»

I 1994 ga ufo-Norge ut temaheftet «Norske nærkontakter av 3. grad».

Her blir møtet med den mystiske skapningen i Mosjøen beskrevet grundig. Ikke bare selve hendelsen, men også etterspillet.

Politiet etterforsker nemlig saken. I hvert sitt avhør gir Åsta og Edith like forklaringer på opplevelsen i skogen.

Fem dager etter møtet, drar politiet på befaring uten å finne spor etter en farkost i lyngen.

Da avisen konfronterer søstrene med dette, er svaret kontant:

– Episoden inntraff fredag og undersøkelsene ble først foretatt onsdag. Jeg har ikke så mye greie på det, men jeg skulle tro at sammentrykt lyng og mose reiser seg på noen dager.

«Kjempebløffen i Mosjøen ruller på seg» skriver Rana Blad og refererer til Aftenposten. De hevder at en amerikansk helikopterpilot har innrømmet å ha snakket med to damer i Øydalen.

Men dagen etter blir det avvist.

Spekulasjonene og skepsisen dekker avisspaltene. Dette var midt under den kalde krigen. Kan den kobles opp mot damenes observasjoner? Er det militæret som har testet ny teknologi? Hadde det klikket for søstrene, eller var alt bare en utspekulert spøk?

Søstrene blir gjort narr av i leserbrev og i byen.

Åsta og Edith ble gjort narr av i flere innlegg i avisene landet over. Her fra Innherreds folkeblad Verdalingen 31. august 1954.

Helgeland Arbeiderblad publiserte til og med en sangtekst som gjorde narr av søstrene.

Helgeland Arbeiderblad, august 1954.

De forteller at telefonen ringer konstant. Postkassen fylles opp med brev.

New York Herald Tribune omtaler saken, og fra Flying soucer research society i USA får damene støtte.

Men selv 70 år etter er det altså vanskelig å få folk i Mosjøen til å snakke.

Are Mass Bakken var 21 år da det hele skal ha skjedd. Nå har han ergometersykkel i stua og ingen tenner i kjeften.

– Jeg husker ikke så mye av det der, akkurat.

– Har du en mening om det?

– Nja. Jeg hadde egentlig ikke noe særlig tro på det der.

– Snakket folk om det?

– Folk snakket vel om det seg imellom. Noen trodde, og noen trodde ikke.

Men det finnes i alle fall folk innad i familien til Åsta og Edith som tror på historien.

Lukket seg helt

– Åsta var ei veldig god tante. Ei lun og rolig dame. Et ekte fjellmenneske som likte å gå på tur og plukke bær, sier Dag Ove Johansen.

Stua til Dag Ove og kona preges av et gigantisk hjemmekinoanlegg. Inne på kontoret hans vegg i vegg er det hyllemeter med filmer. DVD, Blue-ray, til og med VHS. Science fiction. Mye science fiction.

Han var fire år i 1954. Ikke før i voksen alder ble han klar over hva som hadde skjedd den sommeren.

– Det var min onkel Alf som skjønte at noe var galt, sier Dag Ove.

– Etter bærturen merket han at tante Åsta endret seg. Hun var egentlig ei veldig pratsom dame, men plutselig gikk hun i flere dager og grunnet på noe. Da hun fortalte hva som hadde skjedd, tok det ikke lang tid før det hele var ute.

Oppmerksomheten historien fikk, splittet familien.

– Noen trodde på dem, andre mente det var dikt og forbanna løgn, sier Dag Ove.

Isfronten mellom de to søstrene og onkelen deres ble tydelig.

– Jeg var aldri mer enn 100 meter fra damene, og hørte hele tiden at de snakket sammen, sier onkelen til Rana Blad.

– Vi ruslet sakte hjem, plukket litt bær på veien, og jeg merket ikke noe som tydet på at damene hadde vært utsatt for noe mystisk.

– Hva kan hensikten ha vært bak denne bløffen?

– Ikke vet jeg, men det må vel skyldes sensasjonslyst. Hvis det da ikke ligger noe annet privat bak.

De to søstrene lot seg ikke påvirke.

– For det jeg vet kunne han ha vært 100 eller 1000 meter borte, jeg har ingen anelse om det. Vi plukket bær på hver vår kant, og vi traff ham ikke igjen før vi var på nedovertur. Da hadde jeg og min søster allerede bestemt oss til ikke å nevne episoden, fordi vi regnet med at ingen ville tro oss, sier en av dem til avisa Helgeland.

– Hvis det bare hadde vært en bløff, kunne vi trukket oss ut av det for lenge siden og bare sagt at det var en spøk, men alt vi har sagt holder vi fast ved, selv om vi blir til latter.

Men det rare er at Åsta og Edith ikke var de eneste som så noe mistenkelig på Helgeland denne seinsommeren.

– Vanskelig å bortforklare

Noen dager før bærturen var nemlig drosjesjåfør Sverre Nilsen på biltur sammen med kona og et annet ektepar. Ifølge avisa Helgeland så de en underlig, sigarformet gjenstand med fem-seks utvekster på himmelen.

Utvekstene løsnet fra den sigarlignende delen og ble borte, mens hoveddelen av gjenstanden ble hengende igjen på himmelen.

Og noen uker senere, ble et mystisk objekt observert på Svalbard.

– Jeg er ikke i tvil om at vi har hatt besøk av utenomjordiske intelligenser, og at vi kommer til å få det i tiden fremover, sier Leif Normann Solhaug.

I mange år var han leder for UFO Norge i Nord-Norge. Solhaug har brukt mye tid på å samle inn dokumentasjon og informasjon om UFO-observasjoner i landsdelen.

I 2012 ga han seg, og leverte hele samlingen sin til Arkiv i Nordland.

– Jeg kom i en situasjon der jeg følte at «nå vet vel egentlig du nok. Du trenger vel ikke vite noe for å ha en forståelse av dette», forteller Solhaug.

Ifølge han har det på verdensbasis vært rapportert om mange møter av samme type som det Åsta og Edith fortalte om i 1954.

Selv tror Solhaug at damene snakket sant.

– Når du jobber med UFO-observasjoner, handler det alltid om å prøve å finne en naturlig forklaring på det som har skjedd. Men dette er ikke et lys på himmelen du kan forklare med en stjerne sett fra en litt annen vinkel eller noe, dette er et fysisk møte, sier Solhaug.

– Ut fra det de forteller, så må du enten tro på dem eller så må du si at de lyger.

Ifølge Leif Normann Solhaug er det nemlig utenkelig at to oppegående kvinner på bærtur ville funnet på en slik historie. Han synes også det er usannsynlig at de ville blitt stående i en eventuell løgn, med tanke på all kritikken og hetsen de fikk.

– Vi vet også at det ikke var amerikanere i området, eller helikopter, sier han.

Nevøen til Åsta, Dag Ove Johansen, har ikke mistet troen på at tanta hans snakket sant.

Han legger vekt på at de to søstrene forklarte seg så likt i avhør, uavhengig av hverandre. Og at de begge sto på sitt, helt til de døde.

Dessverre fikk han aldri snakket med tanta si om hendelsen.

– Tante Åsta lukket seg veldig. Jeg prøvde å få henne til å fortelle mange ganger, men hun nektet. Heller ikke den eneste gjenlevende tanta mi vil snakke om det.

– Hvordan preger dette familien din?

– Det var voldsomt oppstyr. Akkurat som en del episoder etter Andre verdenskrig, for eksempel, vil ikke folk snakke om det. Familiehemmeligheter som blir lag lokk på.

Men selv om historien til Åsta og Edith har blitt dratt opp i lyset innimellom, for eksempel so et revynummer som ble sendt på NRK, har du mosjøværinger som ikke har hørt om UFO-en i Øydalen.

Før nå.

– Nå får jeg ikke sove

– Sa de det sånn?

Agnar Kvandal ser på faren sin. Hodet på skakke.

Agnars bestefar vokste opp i Kvandalen, innerst i Øydalen. Området der UFO-en skal ha landet for 70 år siden.

Agnars pappa, Sigmund, var 19 år i 1954, og elev ved jordbruksskolen i Trøndelag. Men han fikk likevel med seg det som skjedde hjemme i Mosjøen.

– Jeg kjente ikke de to damene, men jeg husker at de ble holdt for narr. Samtidig var det jo en del folk som tok dem på alvor. De var jo ordentlige folk, sier Sigmund.

– Det er noe med sirklene de damene beskriver, og hastigheten på farkosten som fascinerer meg, sier Sigmund og blir stille.

Selv om han nærmer seg 90 år har han ergometersykkel i stua og ingen problemer med å gå opp og ned trappa i huset.

Han er en naturens mann, med fortid som bonde.

– Du skal ha respekt for naturen. Ting så finurlig og nøyaktig konstruert. Jo mer man studerer naturen, desto mer fantastisk skjønner man at den er. Og sirkler og sånn er noe som går igjen, sier Sigmund.

– Og det er mye vi ikke vet om naturen, sier han.

Men selv om han er glad i naturen, og har familie innerst i Øydalen, har ikke Sigmund vært på mange turer i området der UFO-en skal ha landet.

– Vi har vært der to ganger.

– Hvorfor ikke oftere. Det er jo et bra bærområde?

– Vi skulle gjerne vært flere turer, men sånn er det.

Han har heller ikke fortalt barna sine om hendelsen. Før i dag.

Agnar ser bort på faren sin. Hviler hodet mot knyttneven.

– Nei, vet du, hvis de har sett noe, så måtte det jo være en helt, helt spesiell opplevelse. Og likevel så var de skeptiske på å fortelle det til noen. Det forstår jeg jo.

Han nøler.

– Det er ingen av oss som kan motbevise det, i alle fall. Nei, nå får ikke jeg sove i natt.

I fjor gjorde Riksarkivet mappa «Fremmede flygende objekter over norsk territorium» tilgjengelig for offentligheten. Her finnes det rapporter om flere observasjoner av mystiske himmellegemer, deriblant en observasjon gjort i nabokommunen Rana i 1956, to år etter bærturen til Åsta og Edith.

Men mappa inneholder ingen offisielle dokumenter som kan bekrefte møtet med romvesenet i 1954.