To millioner får være nok

<-TRYGVE SLAGSVOLD VEDUM

Leder av Senterpartiet

Vi har utrolig mange dyktige folk som jobber i offentlig sektor i Norge. Sykepleiere, lærere, tollere og politifolk. Og mange flere. Som står på hver dag.

For mange er arbeidsdagen travel og krevende. Til felles for alle er at innsatsen de gjør på jobb, gjør at landet vårt henger sammen. At du, jeg, familien og vennene våre får et litt tryggere og bedre land å leve i. Disse jobbene gjøres til det mange vil si er en helt moderat lønn. 

Alle disse jobbene er samtidig avgjørende for at samfunnet vårt skal fungere. 

Jeg er overbevist om et Norge med små forskjeller er verdt å ta vare på. At vi alle er en del av et system vi oppfatter som noenlunde rettferdig. At vi kan kjenne oss igjen i hverandre. 

Vi trenger også gode ledere i staten. Som toppembetsmann har man et stort ansvar. Arbeidet man leder får stor betydning for mange mennesker. Det er en selvfølge at de øverste statlige lederne skal ha en solid og god lønn.

Likevel er det grenser for hvor store lønnsforskjeller vi kan tillate, uten at dette oppfattes urimelig for mange.

Jeg mener at lønningene for statens toppledere allerede i dag er høye. To millioner kroner er ikke lite penger. Senterpartiet har derfor de siste årene sørget for at lønnstaket i staten på to millioner kroner har blitt holdt fast.

Vi har ikke sett noen avgjørende grunn til å heve dette taket, men tvert imot vært tydelige på at dette skulle ligge fast. Når lønnstaket for toppledere har ligget fast, har gjort at lønnsforskjellene i staten gradvis har gått nedover de siste årene.

Når lønnstaket har vært fryst, har det også gitt en viss reallønnsnedgang for de best betalte topplederne. 

Hvert eneste år var det debatt innad i regjeringen vi var en del av om hvorvidt lønnstaket for topplederne skulle økes. Senterpartiet og Arbeiderpartiet har veid ulike hensyn forskjellig i denne saken. Så lenge vi satt sammen i regjering, ble hensynet til å holde forskjellene nede veid tyngst. 

Et argument som ofte brukes for økte topplønninger, er at enda høyere topplønninger er nødvendig for å kunne rekruttere de gode lederne.

Dette er et argument jeg stiller store spørsmålstegn ved.

Det er fort gjort å glemme at mange embetsmenn har et ekstraordinært sterkt stillingsvern, interessante arbeidsoppgaver og generelt gode arbeidsbetingelser. Et sterkere stillingsvern gir også stor privatøkonomisk trygghet. 

Jeg synes det er synd at Ap og Stoltenberg nå velger å si ja til økte lønnsforskjeller. Som følge av Aps endrede kurs i den nye regjeringen, økes toppledertaket i staten nå med over 100 000 kroner på ett år.

Dagens lønnstak har virket dempende på lønnsforskjellene over mange år. Nå som topplederlønningene øker, øker også avstanden mellom de som er ledere i staten og de som utfører den daglige jobben.

At jeg ønsker et Norge med små forskjeller, er den samme grunnen til at jeg har engasjert meg så sterkt i debatten om skatteregler for vanlige arbeidsfolk.

Da Stoltenberg la frem forslag til mandat for nye skattekommisjon, kom det frem at man ville vurdere å fjerne skattefradragene som spesielt tjener folk med lave og middels inntekter.

Gjennom mandatet åpner Ap-regjeringen for å ta tilbake eller redusere en rekke goder for vanlige arbeidsfolk. 

Da Sp satt i regjering, ble pendlerfradraget styrket. Dette gjør at arbeidsfolk som må reise en del for å komme seg til å fra jobb, får et bedre skattefradrag for dette.

Få liker å måtte bruke opp til flere timer om dagen på å komme seg på jobb, men vi er alle glade for at mange likevel gjør det. Da synes jeg det er rett og rimelig at arbeidsfolk som gjør det, får en viss skatterabatt for å kompensere for denne ulempen.  

På samme måte er det mange arbeidsfolk som har en jobb der de må overnatte på brakke, pensjonat eller hybler. Med Senterpartiet i regjeringen, ville vi bedre litt på ordningene deres.

Derfor sørget vi blant annet for at ingen skal måtte skattlegges for middagen sin på brakken, uavhengig om de har kokeplate der eller ikke.

På samme måte sørget vi for at for eksempel butikkarbeidere fikk motta litt større personalrabatter i butikken de jobbet i, uten at de måtte skattlegges for dette.

Enten man snakker om pendlerfradrag, personalrabatter eller brakketillegg er fellesnevneren at vi ønsker å bedre arbeidshverdagen og sørge for litt høyere lønn eller laver skatt for mange av dem med tøffe og ikke spesielt godt betalte jobber. 

Noe av det beste med Norge, er den sterke fellesskapsfølelsen vi har i landet. Jeg er overbevist at fellesskapet svekkes i land med store forskjeller.

Dersom vi ikke lenger kjenner oss igjen i hverandres hverdag, ikke føler på de samme problemene, blir det også vanskeligere å forstå hverandre. 

Som norske folkevalgte, har vi et klart ansvar for å ta vare på fellesskapet i Norge. Det er få folkevalgte i Norge som sier høyt at de ønsker økte lønnsforskjeller, men det holder ikke å snakke om små forskjeller.

Vi må også mene det når vi tar politiske valg. Ap-regjeringen valgte å øke lønnsforskjellene i staten. Det mener jeg var uklokt.

To millioner får være nok.