Thomas var same-mobber

Lågå sámegiellaj.

Thomas er en bølle. En som har opparbeidet seg makt i skolegården.

Han vokser opp på tettstedet Drag i Tysfjorden på 80- og 90-tallet.

Bygda er jo egentlig samisk.

Men fornorskningen har gjort at det å være same ikke er spesielt kult.

«Lappjævler!» roper Thomas til de samiske barna.

Han er ekkel og ufin mot dem, og behandler dem som søppel.

– Det var bare sånn det var. De var lapper og gikk i kråkekostyme, forteller han.

Mange på den tiden delte det synet, ifølge Thomas.

Han er en liten høvding i venneflokken.

Han kjenner på behovet for å hevde seg, for å bevise at han er en av de norske barna.

Men på innsiden bærer han med seg en skam.

– Jeg tror de visste at jeg var same, men det var ingen som turte å si det til meg.

For ja.

Thomas er same. Lulesame.

Og en som mobber sine egne.

– Jeg var jo kanskje en av de verste, sier Thomas.

– Jeg visste jo at jeg var same selv, og for å få status i gruppa var jeg kanskje litt verre enn de andre, legger han til.

Det føles egentlig feil hver gang han roper «lappjævel!». Men så gjør han det likevel.

– Jeg kjente det langt inn i hjerterota. Jeg fikk jo også kommentarer.

«Du er jo same selv!» var det noen som ropte.

– Jeg hadde jo selvfølgelig også en frykt for å bli mobbet, forteller han.

Men hvorfor mobbet han sine egne?

Det Thomas gjorde kalles internalisert rasisme.

Det kan du lese om her:

Tysfjord ble særlig hardt rammet av fornorskningen.

Det kommer frem i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.

Rapporten er en del av arbeidet for forsoning i samfunnet etter all uretten som ble begått.

Den er en del av kartleggingen over hva fornorskningspolitikken gjorde mot de folkegruppene som ble utsatt.

Thomas sin historie er en del av dette.

Nederst i saken kan du lese om hvordan samiske politikere ønsker å bidra til forsoning.

Nei til samekofta

Året er 1997. Om ett år skal Thomas konfirmeres.

Hans mor har meldt at hun skal ha på seg kofte.

Hun har aldri lagt skjul på at hun er same.

Thomas blir sint. Han krangler.

Men mor rikker seg ikke.

Søsteren hans har også meldt at hun skal ha på seg kofte.

I et helt år gruer Thomas seg til den store dagen.

Nå kommer alle vennene hans til å se at han er same.

– Det var kanskje den verste dagen i hele mitt liv. Jeg fikk jo en samekniv, den lå ikke på gavebordet for å si det sånn.

En god del av slekten til Thomas «insisterte på å være samisk», som han selv beskriver det.

– Jeg syntes de var helt idiot i hodet som holdt på sånn.

Som 16-åring flytter han til byen Bodø.

Også der forsøker han å skjule sin samiske bakgrunn.

«Du er tullat som nekter for at du er same» får Thomas slengt mot seg.

«Det er jævlig kult å være same», får han høre.

– Da gikk det opp et lys for meg, og jeg tenkte «hvor dum har jeg vært?». Jeg følte meg som en idiot.

Språket skulle dø

Det var mye som skjedde under den perioden Thomas vokste opp.

Det ble økt oppmerksomhet rundt samiske rettigheter.

Noe som førte til opprettelsen av Sametinget i 1989.

Og noen år senere – i 1994 – ble det lulesamiske senteret Árran etablert.

Thomas opplevde at det ble ekstra mye fiendtlighet mot det samiske da Árran skulle etableres.

– Det var enorm motstand mot det, og det spredte seg videre til barna. Det ble et ekstra sterkt hatforhold da, forteller han.

Samiske stemmer begynte for alvor å bli hørt.

Ikke alle syntes dette var greit.

Heller ikke alle samer.

En som kan forklare dette litt nærmere, er Ingar Kuoljok.

Han forklarer at det på 60- og 70-tallet skjedde en slags felles beslutning blant de fleste samiske foreldregruppene.

Samisk språk skulle dø.

Språket hadde ingen verdi.

Og barna skulle vokse opp med norsk i hjemmet.

– Det får veldig dramatiske konsekvenser, forteller Kuoljok.

Disse Foreldregruppene var overbevist om at det var til det beste for barna.

Det var ikke noe de hadde funnet opp selv, men et resultat av en villet politikk.

Skapte stridigheter

Senere kom også motreaksjonene.

Yngre foreldre som nå så verdien av språket mobiliserte seg.

Deres barn skulle ha samisk som førstespråk.

Det kjempes for samisk språk og kultur på alle kanter.

– Når noen motsetter seg en slags kollektiv beslutning, så blir det også stridigheter, sier Kuoljok.

Det gjaldt både internt i det samiske, men også utad i det norske.

Hvordan avlære troen på at ditt språk og din kultur ikke burde ha livets rett?

Og hvordan avlære et tankegods som i lang tid har blitt fremstilt som en sannhet?

Det var ikke alle som klarte det.

Men de som gjorde det møtte mye motstand.

Mange av de som nå ønsket å ta i bruk samisk igjen, tilhørte familier som tidligere hadde valgt bort samisk.

Slike valg ble husket i lokalsamfunnet.

– Det de tok tilbake var motet til å bruke samisk til sine egne barn. Det ble en veldig stor utfordring, sier Kuoljok

På det lulesamiske senteret Árran finnes det en rekke avisutklipp fra ulike perioder.

Dette er fra 1980, og viser én av mange kritiske stemmer mot det samiske.

«Sameforeninga bør holde sine møter borte fra Drag. Vi bør ikke bli plaget av disse aktivistene. Nå har de prakket samisk på skolebarna i Kjøpsvik og Hamarøy. Og Drag er vel neste»

«Det er også skuffende å høre at en lærer ved Drag skole stiller seg på aktivistenes side, og krever samisk på skolen»

Folk kjempet for språket likevel.

Og kampen ga resultater.

Det førte til at språket og kulturen blomstrer mer og mer.

– Det gjør jo at vi i dag har en foreldregruppe som både er lærere, men også først og fremst foreldre som gir språket tilbake.

Kampen om språk og kultur

Amalie Ristin Rimpi (28) er et produkt av sterke samiske stemmer.

De som krevde sin rett.

Hun vokser opp på Drag en god del år etter Thomas.

Utviklingen har gått raskt fra den gang Thomas sto i skolegården og følte skam og forakt over egen bakgrunn.

Amalie hadde det aldri sånn.

Amalie som barn

Hun har alltid snakket samisk med den største selvfølgelighet.

I barnehagen. På grunnskolen. Og senere på videregående.

– Jeg har fått nyte godene av det folk før meg har jobbet så hardt for.

Hun har hatt foreldre og besteforeldre som tok kampen.

Slik at etterkommere som henne skulle få lov å ta kulturen og språket med seg inn i fremtiden.

Med stolthet.

Men det har vært vanskelig.

Mobbing og bitterhet

Amalie forteller at hennes bestefar fikk mye kritikk.

Det var fordi han jobbet hardt for samiske saker gjennom politikken.

– Jeg tror familien også opplevde det som tungt – det at han ville gjøre en forskjell i et samfunn som fortsatt var veldig påvirket av fornorskningen, sier Amalie.

Selv i dag ligger det en smerte og en bitterhet i deler av den lulesamiske befolkningen.

Over tap av språk.

Over opplevelsen av å bli behandlet som mindreverdig.

Og ellers over alt det vonde fornorskningspolitikken førte med seg.

Det har Amalie sett.

– Det er mange som har opplevd mobbing. Både i min familie, og ellers mange fra Drag.

Men Amalie mener det er viktig å se fremover.

– Hvis man fortsetter å holde på bitterhet, så blir det veldig vanskelig å jobbe med det selv også, mener hun.

Amalie har forståelse for at bitterheten er der.

Hun forstår at traumene sitter dypt.

– Men jeg tenker det må stoppe et sted også. Kanskje kan det være vi som stopper det.

Hun akter å bidra til arbeidet.

For hun har sett at det fortsatt er en lang vei å gå.

Byen er ikke god nok

Amalie har likt å bo i by.

Det har vært fint. Helt til hun fikk barn.

Språk- og kulturtilbudene er ikke gode nok.

Selv ikke i Bodø, som hun betrakter som en samisk by.

Hun ønsker at barna skal få det hun fikk – et sted der samisk språk og kultur blomstrer.

Et sted der storfamilien verner om og bygger opp den samiske identiteten.

Valget blir tatt.

Den lille familien legger bylivet bak seg, og flytter til hennes hjemsted – Drag.

Her kan barna vokse opp tett på språket.

Og hun kan være en fullverdig ressurs som lulesamisk grunnskolelærer.

De lulesamiske unge fyller henne med håp.

– Det er litt derfor jeg ville bli lærer òg. Jeg vil støtte dem i den reisen de er på. For de skal jo finne seg selv, men de skal også ta vare på den samiske identiteten, sier Amalie.

Hun vet at det er mange samiske barn og unge som ikke får den språkhjelpen de trenger og fortjener.

– Barn og unge har rett til sitt samiske språk, understreker hun.

Og for å gi dem det, må det jobbes politisk.

Sametingsvalget er rett rundt hjørnet.

Og Amalie er tydelig på hva hun vil at politikerne skal prioritere.

Det mangler lulesamiske lærere, og det mangler læremidler.

Det er et stort problem.

Språket som var til bry

Benedikte Iren Eriksen (22) har følt på sinne.

Sinne og sterk frustrasjon.

Hvorfor fikk ikke hun ha lulesamisk som morsmål?

Hvorfor kan ikke språket sitte som støpt i hodet hennes, så ord og setninger kan flyte lett?

Benedikte vet jo svaret.

Det var en gang et barn som følte at hun ble gjort til latter, fordi barnet ikke behersket norsk.

Det barnet var Benediktes bestemor – den gang bestemoren gikk i femteklasse.

– Hun ble bedt om å gjenfortelle leksene på norsk foran klassen, og hun var ikke så god, forteller Benedikte.

Læreren begynte å le, Benediktes bestemor oppfattet det som at læreren lo av språket hennes.

Den vonde hendelsen som er en del av et større og vanskelig bilde, fikk store konsekvenser for ettertiden.

– Bestemor bestemte seg for at hennes fremtidige barn ikke skulle gå gjennom det samme som hun gjorde, forteller Benedikte.

Sånn ble det til at mammaen til Benedikte ikke lærte språket.

Benediktes bestemor tilhørte de samiske foreldregruppene som opplevde at det lulesamiske språket var mer til skade enn til nytte.

Akkurat som Ingar Kuoljok forklarte tidligere i saken.

I ettertid har Benediktes bestemor angret på at hun ikke lærte sine barn samisk.

Benedikte forsto også at det ikke var bestemorens feil.

Det var fornorskningspolitikken som stod bak.

– Da fikk jeg lyst til å ta tilbake språket for dem også, sier Benedikte.

I likhet med Amalie mener Benedikte at det lulesamiske språket trenger hjelp.

Det trenger å bli sett, hørt og brukt.

Og Benedikte er en av de som skal bidra til det.

Hun sier det er behov for mer språkopplæring.

– Ikke bare for de som går på grunnskolen og videregående, men for de som har mistet språket og ønsker å ta det tilbake.

– Språk er en stor identitetsmarkør. Vi må ha ressurser der. Slik at vi har et samfunn der det er naturlig å snakke lulesamisk.

Velferdsstatens svikt

Det finnes et eget kapittel for Tysfjord i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.

Det er det en grunn til.

Området der Benedikte, Thomas og Amalie vokste opp, har blitt dypt påvirket av fornorskningen.

Noe som har skapt sår som har gått i arv gjennom generasjoner og som krever tid og innsats for å leges.

Så hvordan kan uretten rettes opp?

Forsoning

Benedikte er så engasjert at hun skal inn i politikken.

Hun vet hva hun vil med livet – hun vil jobbe med samiske saker.

Hun vil bidra til forsoning.

For noen år siden var hun samisk veiviser.

Da besøkte hun skoler over hele Norge.

Målet var å øke kunnskapen om det samiske for å forebygge hets og diskriminering.

Under reisen opplevde hun nettopp dét. Hets, fordommer og diskriminering.

Samtidig som hun også opplevde aksept og nysgjerrighet.

Hun har erfart at det er enorm mangel på kunnskap om samiske forhold.

Og hvordan skal man jobbe med forsoning om det er slik at folk vet så lite om samene?

Forsoning handler jo nettopp om å rette opp i feilene som er begått.

Som for eksempel å bidra til et riktig bilde av samisk virkelighet.

Og skape tillit, forståelse og fellesskap.

Som veiviser erfarte hun at jo mer elevene rundt om i Norge lærte, dess mer positivt syn fikk de på samer.

– Jeg mener diskriminering kommer av at folk ikke har kunnskap.

Derfor liker Benedikte å møte folk med et åpent sinn.

La dem stille de «dumme» spørsmålene, så kan hun være med på å bidra til opplysning.

Og der er Thomas enig.

Selv utsatt for hets

Han som en gang kalte andre samer for «lappjævel», har selv fått det slengt mot seg i voksen alder.

Det har skjedd under hans arbeid som fotballtrener.

– Det har jo vært mye rasisme på de forskjellige cupene vi har vært med på, forteller han.

Han tror de stygge ordene som kastes ut på banen skjer i affekt, og skyldes uvitenhet.

Thomas mener en del av løsningen for å løfte samisk språk og kultur er å spre mer kunnskap om det samiske.

I tillegg mener han det samiske må bli mer synlig på alle områder.

Kanskje kan dette være noe av det som bidrar til forsoning.

Hva sier samiske politikere?

Sametingsvalget avholdes på samme dag som stortingsvalget.

Altså mandag 8. september.

NRK har snakket med samiske politikere fra Vesthavet valgkrets.

Hvordan mener de lulesamisk språk og kultur skal styrkes?

Og hvordan skal de bidra til forsoning i lulesamiske områder?