Tek-eliten og den stille maktrevolusjonen

Den tyske professoren Klaus Schwab er grunnleggeren av stiftelsen World Economic Forum. Han leder nå Schwab Academy. Her er han under World Economic Forum 2025. Foto: Markus Schreiber, AP/NTB

Innovasjon er ikke lenger rettlinjet. Den er eksplosiv. Og i denne dynamikken begynner demokratiet å fremstå som tregt.

Vi er ikke lenger vitne til en normal fase i den teknologiske utviklingen. Vi er vitne til et maktskifte – subtilt, men dyptgripende. Bort fra politikken og institusjonene og over mot dem som kontrollerer innovasjonen.

Denne nye eliten uttrykker sjelden sitt tankesett åpent. Likevel er dens logikk umiskjennelig. Tenkere og entreprenører som Peter Thiel uttrykker den klart: Verden drives av innovasjon. De som kontrollerer innovasjonen, kontrollerer fremtiden. Og de som kontrollerer fremtiden, har ikke råd til å bli sinket av demokratiets tungvinte og motsetningsfylte prosesser.

Dette er ikke lenger et marginalt syn. Det er i ferd med å bli den nye ortodoksien.

Eksplosiv innovasjon

Fakta ser ut til å støtte det. Vi befinner oss midt i en eksponentiell teknologisk revolusjon. Kunstig intelligens, bioteknologi og digitale plattformer omformer økonomier og samfunn raskere enn politiske systemer klarer å reagere. Innovasjon er ikke lenger rettlinjet. Den er eksplosiv. Og i denne dynamikken begynner demokratiet å fremstå som tregt. For mange stemmer. For mange innvendinger. For mye forsinkelse.

Det er her det virkelige skiftet begynner. Demokrati blir ikke lenger sett på som en forutsetning for fremgang, men som et hinder. Mangfold er ikke lenger en styrke, men friksjon. Konsensus er ikke lenger legitimitet, men forsinkelse. Dette er øyeblikket hvor teknologisk dynamikk blir til ideologi.

Jeg har viet mitt liv til ideen om interessentkapitalisme, overbevisningen om at økonomisk suksess og sosialt ansvar er uadskillelige. I dag er denne modellen under press fordi den går på tvers av teknologielitens logikk. Mens interessentkapitalismen bygger på langsiktig verdiskaping, tillit og legitimitet, setter teknologielitekapitalismen innovasjon, hastighet og skala i sentrum.

Handler om kontroll

Det avgjørende spørsmålet er ikke lenger hva som er sosialt bærekraftig, men hva som er mulig, og hvor raskt det kan gjennomføres.

På denne måten er teknologielitekapitalismen i økende grad i ferd med å fortrenge den tradisjonelle aksjonærkapitalismen. Det handler ikke lenger først og fremst om avkastning for kapitaltilbydere, men om kontroll over teknologier, plattformer og fremtidige markeder. Kapital følger innovasjon, ikke omvendt. Makten forskyves fra kapitaleiere til arkitektene bak de teknologiske systemene.

Og likevel er det nettopp dette som har havnet i blindsonen. Fremgang uten legitimitet er ikke fremgang. Det er risiko. Innovasjon som river seg løs fra samfunnet, vil før eller siden fremkalle motstand. Og i en sammenkoblet verden kan motstand spre seg like raskt som innovasjonen selv.

Teknologieliten reagerer på dette på en bemerkelsesverdig måte. Jo mer radikalt de søker å transformere fremtiden, desto mer griper de etter stabilitet i fortiden. Tradisjon, orden og konservative verdier opplever en stille gjenoppblomstring.

Dette kan virke paradoksalt, men det er logisk. De som slipper løs disrupsjon, trenger stabilitet. De som maksimerer hastighet, trenger orientering. Men også her ligger det en spenning. Tradisjon kan stabilisere, eller den kan legitimere maktkonsentrasjon. Den kan gi retning eller bli et ideologisk instrument.

Og hva med staten?

Den er under press som aldri før. Hvis den forblir treg, blir den irrelevant. Hvis den blir et redskap for teknologiske interesser, mister den sin troverdighet. Dens eneste mulighet er en radikal redefinering: innovasjonsvennlig, formende og raskere. En stat i den intelligente tidsalderen har ikke lenger råd til å reagere når det er for sent. Den må forme utviklingen idet den oppstår. Den må legge til rette uten å bli fanget.

For teknologisk makt utøves i dag ikke lenger primært gjennom eierskap eller kapital, men gjennom systemavhengigheter, gjennom plattformer, dataøkosystemer og digitale infrastrukturer som hele økonomier er avhengige av. Nettopp derfor er det statens oppgave å unngå slike avhengigheter der det er mulig. Ikke for å bremse innovasjon, men for å sikre strategisk autonomi, konkurranse og samfunnets handlingskraft.

Hvis dette mislykkes, risikerer vi en orden som fremstår effektiv, men som i sin kjerne er ustabil: makt konsentrert i hendene på noen få, uten tilstrekkelig samfunnsmessig forankring.

Hvem erkjenner virkeligheten?

Til syvende og sist er det avgjørende spørsmålet ikke hvem som innoverer raskest. Det er hvem som har evnen til å forankre innovasjon i en levedyktig og legitim orden. Hvem som er villig til å erkjenne virkeligheten: at teknologielitekapitalismen og den formende kraften i den teknologiske utviklingen er blitt de definerende kreftene i vår tid.

Vi kan ikke fornekte dem. Vi må ta dem på alvor.

Men å ta dem på alvor betyr ikke å underkaste seg dem. Det betyr å forme dem. Å gi dem retning. Å forankre dem i en orden som har støtte i samfunnet.

For det egentlige spørsmålet er ikke økonomisk. Det er sivilisatorisk.

Hvis vi ikke klarer å finne denne balansen, risikerer vi en gradvis erosjon av det som holder samfunnene våre sammen: demokrati og menneskelig verdighet.

Hvis vi lykkes, kan teknologiens eksponentielle revolusjon bli det den burde være: fremskritt – forankret, legitimert og i samfunnets tjeneste.

Teksten er oversatt av debattredaksjonen ved hjelp av kunstig intelligens.