Takk, Thorir Hergeirsson!

AFTENBLADET MENER: Thorir Hergeirsson har ledet kvinnelandslaget i håndball i 15 år. De har vunnet ti av nitten mesterskap. Det blir bare ett til.

EM i desember blir håndballtrener Thorir Hergeirssons 20. og siste mesterskap. Her etter sommerens OL-gull. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Thorir Hergeirsson, trener for kvinnelandslaget i håndball siden 2009, gir seg. EM i desember blir hans siste. Og før vi gjør opp status etter det mesterskapet, har Hergeirsson ledet Norge til to OL-gull, tre VM-gull og fem EM-gull.

Han var assistent under Marit Breivik fra 2001. Hun ble kjent for sin inkluderende tenkning og væremåte. Selv har hun sagt at hun først og fremst er et konkurransemenneske. Men skal du vinne, må en del ting på plass. «Ingen fortjener å høre til et bedre lag enn de er villige til å skape selv!» het det i hennes tid. Alle måtte finne hva de kunne bidra med, hvor gode de var på det og hvor stor kapasitet de hadde til å bidra. Å gi spillerne selv muligheten til å analysere og komme med forslag, var også med på å gi selvinnsikt, selvtillit og ansvar.

Thorir var en del av dette. Han overtok det. Og merittlisten taler for seg.

Camilla Herrem trekker fram måten han tenker på, leder på, hvordan han inkluderer spillerne. Og at man kan være åpen og ærlig med ham.

«Han er en å samarbeide med», sier håndballpresident Kåre Geir Lio, og kaller ham tydelig, ryddig og lojal.

Selv trekker han fram alle han samarbeider med, teamet, alle som til sammen har gjort kvinnelandslaget så gode. Og han trekker fram familien han og kona Kirsten Gaard har skapt, som noe han er stolt over.

Ingen i noen lagsport i Norge har drevet det så langt og holdt seg på så høyt nivå over så mange år som kvinnelandslaget i håndball. Det er selvsagt toppidrettsutøvere det er snakk om, det er sterke personligheter, villige til å drive seg selv og sporten ekstremt langt. Men det vitner også om evne til å fortsette å utvikle seg, fornye seg uten at det er det samme som å skifte trener, og om en forståelse av at alle er avhengige av alle i en lagidrett.

Det hjelper ikke så mye å være stjerne selv, hvis du psyker ut andre på laget. Det hjelper ikke så mye å ønske seg et bedre lag, hvis man ikke selv er villig til å bidra til det. Og det hjelper ikke så mye om treneren tenker store tanker og bruker store fakter, hvis ikke spillerne selv har et forhold til hva som skal til.

Det norske kvinnelandslaget har i årevis vist fram en slags selvfølgelig holdning til at du ikke klarer det alene. Og heller ikke hvis du overlater alt ansvaret til de andre. De har vist oss det, i tillegg til alle store idrettsøyeblikk og prestasjoner de har levert. Thorir Hergeirsson skal ha takk for alt det.

En stor oppgave venter for den som skal overta for ham.