Tåkeprat, forvirring og innrømmelser om regjeringens mange klimamål

KOMMENTAR: Mange sier det er en stor overraskelse at regjeringen «innrømmer» at den ikke vil nå sine egne klimamål. Det er det ikke.

Statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum la mandag fram forslag til statsbudsjett for 2025. Foto: Terje Pedersen / NTB

I Hurdalsplattformen, som regjeringen styrer på, ble det satt et svært hårete mål for kutt i utslipp av CO₂. Ikke bare skulle vi kutte utslippene med 55 prosent fram mot 2030, det Norge har forpliktet seg til gjennom Parisavtalen og klimaloven, men vi skulle ta alle kuttene hjemme.

Dette siste, at vi skulle ta alle utslippene innenlands, kalte de for «omstillingsmålet». Dette omstillingsmålet er et ikke-forpliktende mål. Det vil si at det bare er en intensjon.

Dette skulle gjelde for alle sektorer. Selv utslippene fra kvotepliktig sektor – kraftsektoren, petroleumsvirksomheten, landbasert industri, kommersiell luftfart og deler av maritim transport – som allerede er med i EUs kvotemarked, der selskapene må kjøpe utslippstillatelser til den prisen kvotemarkedet bestemmer.

Det er regjeringens omstillingsmål som blant annet har vært med på å tvinge fram mer elektrifisering av olje- og gassvirksomheten med kraft fra land. Og som betyr at forestillingen om at en massiv utbygging av fornybar energi er nødvendig for å nå klimamålene.

For å oppnå målet som er meldt inn til FN, er vi altså uten omstillingsmålet egentlig ikke nødt til å elektrifisere sokkelen.

For utslipp fra transport, jordbruk, avfall, oppvarming i bygg og bruk av fluorholdige gasser, såkalt ikke-kvotepliktig sektor, har vi en egen klimaavtale med EU som forplikter oss til å redusere utslippene med 40 prosent innen 2030, sammenliknet med 2005.

Ikke enkelt

Det selvpålagte omstillingsmålet har til nå betydd at vi ikke kunne kjøpe klimakvoter fra land utenfor EØS-området.

Norge skulle være best i klassen og sette det mest ambisiøse målet. Nå viser det seg at det ikke var så enkelt, og at målet om å ta alle kuttene hjemme, er veldig vanskelig eller nærmest umulig.

I forslag til statsbudsjett for 2025 kom det fram at regjeringen har satt av 300 millioner kroner til kvotekjøp i utviklingsland.

Regjeringen skrev at den «i en situasjon der EU-samarbeidet i sum ikke fører til en utslippsreduksjon på 55 prosent, kan samarbeid med andre land om utslippsreduksjoner utenfor EØS-området brukes for å dekke det som mangler for å oppfylle Norges mål under Parisavtalen».

Vi skal altså slutte å være best i klassen på mål, og heller føre en politikk som kan føre til kutt globalt, og ikke bare pynte på tallene i Norge.

Forvirring

Både miljøbevegelsen og de såkalte grønne partiene mente dette betydde at regjeringen har gitt opp å nå klimamålet i 2030. Men har den det?

Mandag la regjeringen, sammen med statsbudsjettet, fram sin tredje klimastatus- og plan. Denne kaller de Grønn bok.

Da statsminister Jonas Gahr Støre var gjest i Dagsrevyen på NRK mandag, og da statssekretær i Klima- og miljødepartementet, Sigrun Aasland, var i debatt på Politisk kvarter i NRK tirsdag, sa de begge at regjeringen ikke hadde gitt opp klimamålene.

For den grønne boken er, ifølge dem, bare en status på hvordan det går, og en framskrivning av hva de tror vil skje dersom vi fortsetter med den politikken vi har i dag. For å nå klimamålet vil det derfor i årene framover komme flere og nye tiltak som regjeringen mener vil kunne føre oss til målet.

Noen av disse målene kom i forslaget til statsbudsjett.

Hvilket mål?

Dersom det er snakk om regjeringens eget omstillingsmål, er det ikke noen tvil om at det ikke vil nås, og at de 300 millionene som er satt av til kvotekjøp i utviklingsland, er en innrømmelse av akkurat det.

Og da har jo de kritikerne som mener at vi burde ta alle kuttene innenlands, rett.

Samtidig kan regjeringen si at den fremdeles mener Norge kan nå klimamålet, men da snakker de om målet på 55 prosent kutt innen 2030 som er meldt inn til FN og lovfestet i klimaloven. Og som inkluderer å kjøpe kvoter i land utenfor EU.

Støre sier nå at regjeringen hele tiden har hatt som en mulighet at de kan kjøpe disse kvotene. Men det er ikke det som står i Hurdalsplattformen, eller det som har blitt kommunisert fra regjeringen i tiden etter at målet ble innført.

Det er bare retorikken fra regjeringen som gradvis har blitt endret til det som til slutt endte med det som mandag sto i forslaget til statsbudsjett.

Ingen overraskelse

Mange var overrasket over det regjeringen kom med i forslaget til statsbudsjett og den grønne boken. Men det burde de ikke være, for dette har vært på trappene en stund.

Blant annet sendte regjeringen i forrige uke et forslag om endring av klimaloven ut på høring.

«I tråd med Parisavtalen skal Norge melde inn nye klimamål for 2035. I dag er klimamålene for 2030 og 2050 lovfestet. Regjeringen ønsker å lovfeste Norges nye klimamål», heter det der.

Regjeringen åpner for at det nye klimamålet kan være så høyt som 80 prosent, sammenlignet med utslippsnivået i 1990. Regjeringen foreslår at dette målet kan gjennomføres ved nasjonale utslippskutt, og ved at vi deltar i EUs kvotesystem.

Også her åpner den for at målet «kan nås ved at vi kjøper utslippsreduksjoner fra andre land og med ytterligere samarbeid med EU». Altså det samme som regjeringen sa i forslag til statsbudsjett.

Det kritikerne hengte seg opp i da, var at Norge ikke vil nå fristen om å melde inn nye klimamål til FN.

«Klimapolitikken skal ikke være moraliserende, og den må være rettferdig. Slik bevarer vi et samfunn med små forskjeller og sikrer bred, folkelig støtte til klimapolitikken», står det i Hurdalsplattformen.

Dette er kanskje ikke så lett å få til, når verken målene, uttalelsene eller forklaringene i klimapolitikken er mulige å forstå.