Ta bekymringssamtalen med vennen din

Jeg har tidligere sittet på vakt for organisasjonen ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser) som er en landsdekkende rådgivningstjeneste for personer som sliter med en spiseforstyrrelse eller har et problematisk forhold til kropp, mat, trening og vekt.

Tjenesten er også åpen for pårørende og andre nærstående. Det kreves ingen henvisning, og tilbudet er tilgjengelig både fysisk og digitalt. Der hadde jeg mange samtaler som lærer oss noe viktig.

Selv om min oppgave på vakt der var å veilede de som strever med mat og kropp, eller er pårørende, så er det å være en støtte for andre like aktuelt uansett hvilken problemstilling det handler om.

For det er vanskelig å vite hva man skal si eller gjøre når mennesker du er knyttet til har det vanskelig. Om det er fordi personen lider av en spiseforstyrrelse, har mistet noen, samlivsbrudd eller andre vonde livssituasjoner.

Hva sier man i situasjoner som dette? Hva kan man bidra med for å gjøre situasjonen lettere for den andre å bære? Hvordan er man en god støttespiller?

Det finnes ingen oppskrift for det er så inviduelt hva vi mennesker ønsker, trenger og har behov for. Mange kan føle på en maktesløshet og en redsel for å si noe som kan bli feil. Eller kanskje ikke vet helt hva man skal si eller gjøre.

For hva sier vi egentlig til en som vi ser (eller mistenker) at har en spiseforstyrrelse? Til en som har fått beskjed om at han har uhelbredelig kreft? Eller til en som har mistet en av sine nærmeste?

Jeg har troen på at det viktige er ikke hva du gjør eller sier, men bare det å være tilstede. Det er aldri feil å vise omtanke.

Ta bekymringssamtalen med vennen din som du ser at har et anstrengt forhold til mat, og be han eller henne om å oppsøke hjelp. Aksepter at i situasjoner der noen f.eks mister personer de er glad i, da blir ord fattige, og man må stole på at det faktisk er nok å bare være der.

Andre ganger kan en tekstmelding, en telefonsamtale, et kort i posten, blomster på døren, praktisk hjelp, eller bare et kort besøk for å gi en klem være akkurat det personen trenger. Det som viser omtanke varmer hjertet og gir glede til en tung hverdag.

Jeg synes det er så godt å se når mennesker i omgangskretsen til noen som strever har tatt kontakt på rådgivningstjenesten fordi de er bekymret, og har et ønske om å hjelpe. Er ikke det fint å tenke på?

Vi har mulighet til å være en uvurderlig ressurs for noen vi er glad i. Ikke fordi vi er «eksperter» og har svar på alt, men fordi vi er medmennesker.