Syng deg glad

Når sang du sammen med noen andre sist? For de fleste var det kanskje på en julegudstjeneste på barneskolen eller på en litt fuktig kveld på karaokebar. Vi trenger flere arenaer for å synge sammen her i landet.

Nordmenn har blitt et folkeslag som sjelden synger. Riktignok går en del fremdeles i kor – men for mange er sang noe som kun skjer fra en scene.

Vi svir av utallige kroner på at artister skal komme innom for å synge for oss på firmafester og andre arrangementer. Andre skal gjøre jobben og vi skal sitte som passive tilhørere. Men musikk er mye mer enn å høre på.

Problemet er ikke at vi ikke liker musikk. Problemet er at vi har gjort musikk til noe vi kjøper – ikke noe vi gjør. Vi har blitt et folk som applauderer, men sjelden deltar. Og når vi slutter å synge sammen, mister vi en av de raskeste måtene å lage fellesskap på.

Sosial sang

Forskning viser at fellessang kan øke følelsen av tilhørighet på veldig kort tid.

Når vi synger sammen, skjer det ting med både humør og stressnivå. Og det går fortere enn med mange andre gruppeaktiviteter. Hvorfor? Fordi sang tvinger oss til tre sjeldne ting samtidig: følge samme puls, puste i samme fraser – og ta sosial risiko sammen.

Én sang, og plutselig er dere «vi».

Det å synge sammen frigjør også oksytocin i hjernen vår, «kjærlighetshormonet», som øker empati og omsorg i en gruppe. Og er det noe vi trenger mer av i dag, så er det at flere får være med i et fellesskap.

Nettopp derfor er det litt rart at vi bruker så mye penger på å kjøpe «stemning», når vi like godt kunne laget den selv.

Neste gang dere skal svi av budsjettet på «stemning» på jobben, kanskje dere kan tørre å tenke litt annerledes? Hva med å bruke Per fra HR som alltid spiller «Wonderwall» på nachspiel? La han lede gjengen i allsang på personalrommet. Eller Nina fra regnskap som synger i kor – la henne dra i gang en sang i lunsjen en dag.

Jeg tror dere får mer fellesskap for pengene.

Sang for psykisk helse

Det er også dokumentert en rekke andre helsefordeler ved å synge sammen. Når vi synger sammen kan vi ikke samtidig skrolle, multitaske eller være for oss selv. Vi må puste, lytte og time oss inn.

Og i det øyeblikket du slutter å overvåke deg selv og heller prøver å treffe fellesskapet, skjer det noe: skuldrene senker seg. Du blir mer til stede – for deg selv og for andre.

For å si det enkelt, så er sang mindfulness for folk som hater mindfulness.

Salmebok og fellessang

Mange husker fremdeles fellessang på starten av skoledagen. I dag er også dette sjeldnere. Barn og unge har få naturlige arenaer for levende musikk i hverdagen. Vi sluttet ikke å synge fordi vi ble mindre musikalske.

Vi sluttet fordi sang ble flyttet fra hverdagen til scenen. Og når sang blir prestasjon, kommer skammen snikende.

Det å «ikke kunne synge» betyr egentlig bare at vi ikke vil bli vurdert. Og i god allsang handler det ikke om enkeltprestasjoner, men om fellesskap. Det er viktigere at du deltar enn at du treffer alle tonene.

«Jeg kan ikke synge» er sjelden et musikalsk problem. Det er et sosialt problem. Derfor må vi lage nye vaner for sang – ikke vente på neste julekonsert.

Finn et sted som synger

Mitt ønske er at du har som nyttårsforsett at du skal oppsøke minst én arena med levende sang. Det finnes nemlig fortsatt noen slike steder i Norge.

Ta deg en tur på fotballstadion – der trøkkes det på. Eller oppsøk en kirke der salmesang lever (altså en menighet som synger selv, ikke kun hører på musikk fra scenen). Du kan selvsagt gjerne også melde deg inn i et kor -men det går an å begynne mer forsiktig.

Vi trenger bare flere steder der sang er normalt. En sang i lunsjen i ny og ne. En sang på dugnaden. En sang når du har venninnene over på ost- og vinkveld. Ikke fordi det alltid blir så innmari pent – men fordi det blir vårt.

Og syng for all del kveldssang for barna på sengekanten. De er som regel et svært takknemlig publikum!

Den blå sangen

Så min oppfordring til deg er å starte oppladningen til konfirmasjonssesongen allerede nå.

Når tante Olga deler ut «den blå sangen» som hun har skrevet på melodien til «Blåveispiken» eller «Bamsens fødselsdag», så skal du kjenne på ansvaret. Du skal synge med. Ikke nynne, men gjøre alt for at hele fellesskapet får oppleve å synge sammen. Om det så er å godta en rekke nødrim.

For det er jo det som er poenget: Fellessang er ikke nødvendigvis pent. Fellessang er vårt. Så neste gang «den blå sangen» kommer:

Ta et dypt pust. Åpne munnen. Syng.