Svarer på kritikken: Hvilken nytte er kunnskap om kjønn når aktivistene uansett avskriver den?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kritikken har haglet etter komikerkronikken min i Aftenposten 5. august. Ine Harsten forsikrer oss om at det bare er pubertetsutsettende medisiner som blir tilbudt barn, og skriver at nesten alle som får disse, velger å gå videre til krysshormoner. Men det kan være fordi de i praksis blir psykisk «låst» i et bestemt behandlingsforløp.

Det vi vet, er at de fleste barn med kjønnsdysfori finner seg til rette i kroppen i løpet av puberteten. Men kun hvis de ikke først utsetter den – slik Harsten mener er utelukkende vellykket. Sannheten er at vi ikke vet hva de langvarige effektene av ikke å ha gjennomgått puberteten er, og noen funn viser til mulig irreversibel nedsatt kognitiv funksjon. Vi vet også at det kan ta så lenge som åtte år før angeren kommer krypende

Tror på kjønnsdysfori

Karoline Skarstein lenker til studier som angivelig beviser at medisinsk behandling hjelper mot kjønnsdysfori. Slike studier er ikke vanskelig å finne, men Cass-rapporten, den mest omfattende av sitt slag på feltet, konkluderer med at det ikke finnes nok vitenskapelig grunnlag for å hevde at medisinsk behandling til barn og unge er effektivt eller trygt. Faktisk er bevisgrunnlaget bemerkelsesverdig svakt.

Skarstein skriver også at jeg ikke tror på kjønnsdysforikjønnsdysforiUbehag knyttet til manglende samsvar mellom registrert kjønn ved fødsel og kjønnsidentitet.. Det gjør jeg, men jeg tror ikke at fenomenet beviser at mennesker har en medfødt kjønnsidentitet, at denne avgjør hvilket kjønn man «egentlig» er, eller at den bør behandles medisinsk. Grunnen til at jeg ikke tror at hårfrisyrer kan vise hvilken kjønnsidentitet du har, er nettopp fordi jeg ikke tror at et slikt konsept er forankret i den fysiske verden.

Ikke tolk i verste mening

Kritikerne mine har rett: Jeg er ikke en ekspert. Jeg er komiker og pedagog. Men jeg har fulgt denne saken nøye i snart fire år og brukt utallige timer på å lese studier, artikler og bøker og å høre på vitnesbyrd fra transpersoner, detransisjonertedetransisjonerteÅ avbryte eller omgjøre påbegynt behandling for kjønnsskifte (juridisk, sosialt og/eller medisinsk)., fagfolk, foreldre og aktivister på begge «sider» av saken. At jeg ikke har noe kunnskap, er rett og slett usant. Og samtidig som jeg blir kritisert for å være kunnskapsløs, blir fagfolk med den relevante kunnskapen avskrevet som enten fordomsfulle eller «anti-trans».

Det er trist, men ikke uventet, at jeg blir tolket i verste mening. Jeg har full forståelse for at denne debatten treffer dypt i mange menneskers identitet, og at mange føler seg truet. Det er ikke intensjonen min. Jeg vil bare få temaet på dagsordenen, i håp om at alle blir åpne for mer kunnskap. Uansett syn.