Superstjernen er ikke til å kjenne igjen

«Ikke til å kjenne igjen», skriver Se og Hør. Overskriften over bildet av Sarah Jessica Parker står som en varseltrekant: Nå må vi alle sperre opp øynene, for en kvinne har fylt 60 og ser ut som 60.

Vi vet hva de egentlig mener: Se så stygg hun har blitt.

Er virkelig naturlig aldring så overraskende? Eller er det kun kvinnelig aldring som er «skandaløs og sjokkerende»?

Faksimile fra Se og Hør 28. august.

Foto: SE OG HØR

Faksimile fra Se og Hør 28. august.

Foto: SE OG HØR

Mannlig aldring kalles rett som det er «distinguished». Menn får karakter og tyngde. Rynker blir tegn på erfaring, og når de får grått hår, blir de silver foxes.

Kvinnelig aldring: Sjokk og skadefryd. «Ikke til å kjenne igjen» – som om Sarah Jessica Parker har mistet all verdi bare fordi hun ikke lenger ser ut som sitt jeg fra 1995.

Men hva er det vi egentlig ser? En kvinne som siden hun var ung har bygd seg et imperium. Hun har ikke bare vært et ansikt på plakaten, hun har skapt noe som har formet populærkulturen.

Hun har vært med på å bygge opp en serie som ble et globalt fenomen, har spilt roller som millioner har hatt glede av, og er fortsatt et moteikon. Og i kroner og øre? Hun er god for over 2 milliarder kroner. Det er verdien av alt hun har skapt, og det er ingen liten bragd.

Og så ser jeg en kvinne med helt vanlige klær, som har latt være å farge håret. Det er en vanlig hverdag. Hva er det «som ikke er til å kjenne igjen?»

Men dette gjelder langt fra bare Se og Hør. Skammingen av kvinners utseende finner vi også andre steder. Du skal ikke lete lenge for å finne lignende saker.

Da Dagbladet for en tid tilbake intervjuet en av Skandinavias mest suksessrike forfattere, Camilla Läckberg (hun har omsatt for rundt 600 millioner kroner), valgte de et lite flatterende forsidebilde og tittelen: «Jeg har levd i en orgie av fløte, smør og ulike sauser», fulgt av: «Camilla Läckberg om vekt og overgangsalder».

Det finnes også en egen gren i Instagrams uflatterende univers: å vise frem bilder av kjendiser «før og nå» – slik de så ut som unge og slik de ser ut mange år senere.

Og ja, det er primært kvinner som utsettes for denne nedrige øvelsen.

Skuespilleren Andie MacDowell har latt håret gråne naturlig. Det har ført til utallige oppslag og trolling på sosiale medier – med kritikk for at hun «har latt seg selv bli grå». Menn som George Clooney hylles for det samme.

Den kjente forfatteren Susan Sontag kommenterte på dette allerede i 1972. Hun kalte det «the double standard of aging». For menn er alder et pluss. For kvinner er det et tap. Ikke fordi biologien tilsier det, men fordi samfunnet dømmer slik.

Aldring er ikke en naturtilstand, skrev Sontag, det er en sosial dom – en krise som aldri tar slutt. Hver rynke en ny diskvalifikasjon. Hvert grått hårstrå en påminnelse om at du er på vei ut.

Og dette er ikke bare en tilfeldighet eller gammel vane. Professor i sosiologi Eva Illouz skriver om hvordan følelser og intimitet i vår kultur blir varer på et marked. Ansiktet og kropp – kjærlighetslivet – alt pakkes og prises. Så lenge kvinnen kan selges som ung, attraktiv og begjærlig, har hun verdi. Når tiden setter seg i ansiktet, faller verdien i markedet.

Når Se og Hør skriver «ikke til å kjenne igjen», er det ikke en observasjon, det er en børsmelding: Dette produktet har tapt verdi.

Men Sarah Jessica Parker er ikke et produkt. Hun er ikke en børsnotert aksje. Hun er en person (riktignok veldig berømt) som har levd, skapt, arbeidet, bygget noe som står seg langt utover det de aller fleste har fått til. Likevel blir hun redusert til en historie om «Se ikke til å kjenne igjen» – som om alt annet ikke teller.

James Bond, aka Daniel Craig, er i kroner og øre verdt omtrent det samme som Sarah Jessica Parker, og de er relativt jevne i alder. Jeg har til gode å se en sak om at han ikke er til å kjenne igjen.

«Fansen sperrer opp øynene» står det i ingressen i Se og Hør, men det er ingen fans intervjuet. Det er kun en journalist som skal vise oss det sjokkerende ved at en kvinne på 60 går i hverdagsklær og har grått hår.

For noen år tilbake hadde vi en lignende diskusjon her hjemme. Tre kjente kvinner som skulle åpne en skjønnhetsklinikk, hadde ved en såkalt «glipp», sluppet ut sine uredigerte synspunkter – de skulle hjelpe kvinner som ifølge dem så ut som #rentawreck.

Riktignok ble den redigerte versjonen av det klinikkeierne mente senere dyttet ut og forsøkt bortforklart – men skaden var skjedd.

Holdningen om at kvinners aldring er ekvivalent med å være et vrak er bare ekstremt utidig.