Sukker har blitt et systemproblem

Se for deg at det er fredag, været er fint og du skal hente ungene dine i barnehagen. Du lurer på om dere skal kose dere med en is i sola, for selv om du er opptatt av å gi barna næringsrik mat, er det hyggelig med en is i ny og ne. Du kommer i barnehagen og oppdager: Barnehagen har allerede tatt valget om den isen for deg.

Denne lille hverdagshendelsen illustrerer et større, strukturelt problem: Sukker betyr kos, og mange oppvekstinstitusjoner normaliserer en sukkerrik matkultur. Det som kan virke som en uskyldig is i sola, er i realiteten en del av et større mønster.

Det nasjonale folkehelsearbeidet har som mål å redusere inntaket av tilsatt sukker og prosesserte matvarer. I Rammeplan for barnehagen fremkommer det tydelig at: «Barnehagen skal ha en helsefremmende og forebyggende funksjon og bidra til å utjevne sosiale forskjeller».

Jeg har hatt barnehagebarn i over seks år, og jeg tror nesten ikke jeg har opplevd en uke uten at det har vært noen form for servering av søtsaker eller annen snacks. En bolle på tur, sjokoladekjeks, en is fordi det er fint vær.

La meg være tydelig: det er seks år med gode pedagoger, lek, etablering av vennskap og verdifull læring. Samtidig har jeg gjennom disse årene observert hvordan merkedager, bursdager, avslutninger og til og med helt vanlige fredager blir en anledning for å servere sukker.

Anledningene blir så mange at de glir over i hverandre, det er ikke lenger snakk om et unntak – det er en struktur. Problemet er ganske enkelt mengden sukker.

Jeg har jobbet som pedagogisk leder i barnehager i ulike deler av Oslo. I 2021 skrev jeg masteroppgaven: «Fra barnehagepolitikk til barnehagevirkelighet. En studie av politikkens ideverden og barnehagestyreres oppfattede barnehagevirkelighet». Jeg intervjuet blant annet styrere i ulike barnehager i Oslo.

En fagleder i en barnehage i Groruddalen fortalte om McDonalds og chicken nuggets i matpakka.

Fra min tid som pedagogisk leder på Nordstrand kunne vi få spørsmål om hvorfor ungen hadde fått prim på brødskiva to ganger den samme uka.

Forskjellene er slående, og følger mønstre som vi ser igjen i folkehelseundersøkelser og med sosioøkonomiske indikatorer.

Gode matvaner etableres tidlig, og det er godt dokumentert at tidlig ernæring legger premissene for barns utvikling, konsentrasjonsevne og langsiktige helse. Vi vet at det er sosiale forskjeller i kosthold. Folkehelserapporten viser for eksempel at grupper med lavere sosioøkonomisk posisjon har et høyere inntak av sukkerholdig drikke og salt mat, samtidig som de har et lavere inntak av frukt, bær og grønnsaker.

De fleste tiltak som fremmer helse og utjevner sosiale forskjeller er utenfor helsesektoren. Siden barn tilbringer en stor del av hverdagen i pedagogiske institusjoner, fungerer disse som en felles arena der alle får tilgang til det samme ernæringstilbudet, uavhengig av foreldrenes ressurser.

Debatten om sukker i barnehagene bør ikke handle om sukker/ikke sukker – debatten bør handle om levekår og sosiale forskjeller.

Spørsmålet er hvordan vi best skaper en hverdag der de sunne valgene er de enkleste. Vi har ikke råd til å la være å investere i barnas ernæring, eller risikere at institusjonene våre forsterker sosiale helseforskjeller.

Jeg sier ikke at barnehager i områder av byen med grupper med høyere sosioøkonomisk posisjon aldri serverer sukker. Eller at barnehagene der jeg bor på Ellingsrud, bare serverer «usunn» mat. Situasjonen er ikke enten-eller. Det handler om hvilken betydning maten barnehagene serverer har for den sosiale utjevningen.

En bevisst sukkerpolitikk i alle pedagogiske institusjoner sikrer at helsegevinsten blir størst der behovet for fellesskapets innsats er mest merkbar.

På skolen sender jeg med gutten min matpakke – da er det mitt valg om han får egg, bær og grønnsaker eller skiver med Nugatti. De fleste barnehager har derimot matservering, og spørsmålet er om mattilbudet varierer i en grad som utfordrer ambisjonen om likeverdige tilbud og sosial utjevning.

I mange tilfeller erfarer jeg at sukker har samme funksjon som skjermen – noe vi gir til barn for å «løse» et problem. I stedet for å gi ungene et fang, ro og nærhet, gir vi en skjerm eller is.

Barnehagen er den viktigste fellesarenaen i barnas oppvekst. Vi har ikke råd til å overlate implementeringen av sunne og gode matvaner til den enkelte enhets skjønn eller økonomiske handlingsrom.

Det er på tide å innføre «sukkerstopp» i pedagogiske institusjoner.