Én skiller seg ut – her er dommen over de nye VM-bøkene

11. juni braker VM løs i Nord-Amerika, og forlagene kjenner sin besøkelses­tid når fotball­feberen stiger.

Under er åtte ferske, norske fotball­bøker anmeldt – rangert etter terning­kast.

Sjarmerende og sympatisk om å drømme stort

• Forfatter: Antonio Nusa og Frode Saugestad
• Tittel: «Alt starter med en drøm»
• Sjanger: Selvbiografi
• Anmelder: Ellen Sofie Lauritzen

For superdribler Antonio Nusa har fotballen alltid vært «en ekstra kropps­del»: med overalt.

«Alt starter med en drøm» forteller om veien fra løkka til lands­laget. Med illustrasjoner, foto­grafier, hånd­skrevne – og smått rørende – notater, henvender boka seg til de yngste fotball­drømmerne.

Men dette er heldigvis ingen proff­manual. Og selv om begrep som «prosess­mål» går litt over hodet på mini­puttene, handler det ikke om å være best på banen, men også om å være en ålreit person.

Medforfatter Saugestad er god til å sette stemningen. Vi er med på de største bragdene, men også på nedturene, som da Nusa ble benket og «det føltes som om noen hadde stukket en kald hånd inn i magen min, grepet tak i det som var der, og vridd det rundt.»

Nusas bok er et sympatisk prosjekt: om å lære seg å takle mot­gang – på eller utenfor banen.

Ikke minst er det super­viktig å ha et liv utenom fotballen.

Tiårige meg hadde garantert lest denne boka i filler, og voksen­versjonen sluker gossipen om landslags­gutta. Jeg elsker også at Nusa finter ut hoiende fotball­fedre på side­linja som pusher barna sine til å bli best.

For, som han skriver: «Du må leve ut din drøm, ikke andres drømmer.» Det er en god leve­regel, fotball eller ei.

Forbilledlig om da Solbakken dro oss opp av gjørmen

• Forfatter: Alfred Fidjestøl
• Tittel: «Oppstandelsen»
• Sjanger: Sakprosa
• Anmelder: Knut Hoem

Alfred Fidjestøl er en garvet biograf. Han har tidligere skrevet bøker om alt fra Drillo, Oslo-filharmonien, forfatter Georg Johannesen. Ja, til og med om apen Julius.

Det han ikke kan om dramatiske vende­punkt, frem­pek og karakter­skildring er strengt tatt ikke verdt å kunne. Han kunne skrevet lære­bok om emnet.

«Opp­standelsen» starter ond­sinnet og infamt i det dypeste mørke i juni 2000. Nils Johan Sembs Norge bestemmer seg for å gamble på at det holder med null-null mot Slovenia.

Det blir en fadese av bibelske dimensjoner. Gud blir nevnt. Satan også.

Det tar ikke lang tid før vi skjønner at denne boken ikke egentlig handler om det norske lands­laget. Det handler om oss som nasjon. Er vi feige? Modige? Vil vi være i stand til å forsvare oss mot en ytre trussel?

Men mest av alt handler dette om Ståle Solbakken fra Kirkenær (og Grue idretts­lag), som Fidjestøl har fått snakke med etter hver kamp. Han har vært med på samlingene og på trening.

Man kunne kanskje ønske seg at han hadde kommet enda nærmere innpå flere av spillerne, men det kommer kanskje i neste bind.

Da vil vi også få fasiten på om Ståle Solbakken virkelig klarte å dra oss opp av driten.

Rett i vinkelen

• Forfatter: Magnus Helgerud
• Tittel: «Fotball forklarer tilværelsen»
• Sjanger: Sakprosa
• Anmelder: Ola Hegdal

Denne fotball­boken, skrevet av en idé­historiker, er tett­pakket av referanser til tenkere og filosofer som Nietzsche, Machiavelli, Kierkegaard og Nils Arne Eggen.

Det kunne lett blitt en ovenfra-og-ned analyse av den primitive fotball­sporten, om det ikke var for at Helgerud er en selv­erklært fotball­idiot.

«Fotball forklarer livet» kan dermed leses som et forsøk fra forfatteren på å forklare sin egen besettelse.

Og han gjør det ikke lett for seg selv. Boka er en treffende og særdeles underholdende katalog over dårlig oppførsel fra både fotball­fans og -spillere.

For naturligvis finnes det mange tvilsomme utslag av en alt­oppslukende interesse for fotball, som for eksempel skade­fryden. Mange tilhengere føler faktisk større glede ved å se erke­rivalen tape enn å se sitt eget lag vinne.

Boka blir holdt sammen av en kontrafaktisk historie om hva som kunne ha skjedd dersom Norge likevel hadde slått Italia i åttendedels­finalen i VM i 1998.

I utgangs­punktet et søkt premiss. Men Helgerud skriver fram denne alternative virkeligheten med så stor innlevelse at jeg jevnlig må motstå fristelsen til å bla frem til slutten. Hvor langt kommer lands­laget, egentlig?

Etter en bok full av dårlig oppførsel, fra fotball­spillere, fotball­fans, og fra forfatteren selv, er det godt gjort å greie å ende i en hyllest til fotballens siviliserende virkning. Stikk­ord er håp, evne til å takle motgang og nederlag.

Boka er en ytterst velskrevet, lærerik og underholdende gjennom­gang av fotball­psykologiens irrganger.

VMs forbløffende historie

• Forfattere: Alexander Schau og Thomas Aune
• Tittel: «Seier eller død!»
• Sjanger: Sakprosa
• Anmelder: Jonas Hansen Meyer

Vincere o Morire (Seier eller død) telegraferte fascist­lederen Mussolini til det italienske fotballaget før finalen på hjemme­bane i 1934. Den frykt­inngytende meldingen hadde kanskje en effekt? Italia vant 2–1 over Tsjekkoslovakia.

Det er mange slike fun facts og rariteter i denne gjennom­gangen av fotball-VMs historie. Visste du for eksempel at under hete­bølgen i VM i Frankrike i 1938 nektet Norges landslags­trener våre spillere å innta noe særlig mer væske enn et glass om dagen?

Boken forfølger ikke én bærende idé, men forsøker heller å få frem totaliteten av det sirkuset et fotball-VM er. I dette overflødighets­hornet av en bok står det alvorlige ved siden av det latterlige, det tanke­vekkende ved siden av det pussige – alt bundet sammen av en svært smittende entusiasme for fotball.

Forfatterne klarer det kunst­stykket å få selv referater fra obskure kvalifiserings­kamper fra sytti­tallet til å bli genuint spennende.

Selv om boken er lettlest og lettbeint, kan den kronologiske fremstillingen bli kraftig kost i lengden. Jeg oppdaget at lese­økter tilsvarende en fotballomgang på 45 minutter fungerte best.

Boken lykkes boken godt i å formidle både idretts­glede og kultur­historie, og kan særlig for historie­interesserte gi en stimulerende forberedelse til det som skal skje i sommer.

Lærerikt og tradisjonelt

• Forfatter: Halvor Mjaugedal
• Tittel: «Historien om herrelandslaget»
• Sjanger: Barnebok
• Anmelder: Anne Cathrine Straume

Halvor Mjaugedal har spesialisert seg på biografier om norske idretts­stjerner (Haaland, Ødegaard, Hegerberg og Warholm). Nå er det herre­landslaget i fotball som får sin historie fortalt i ord og bilder. Aktualitets­knaggen er åpenbar.

Boken gir en kronologisk utrulling av landslagets historie, fra den spede starten i 1885 og frem til i dag. Mjaugedal refererer kamp­resultater og tegner mini­portretter av spillere og trenere.

Det er lære­rikt, ikke minst fikk jeg øynene opp for Asbjørn «Assi» Halvorsen. Han var en av norsk fotballs store profiler, både som spiller på 1920-tallet, som trener og til og med som konsentrasjonsleir­fange under krigen.

Norges sjeldne innsmett i internasjonale mesterskap blir svært tydelig når vi får hele historien presentert. Er det så rart at publikum og medier nå går av skaftet?

Jeg synes likevel fortellingen blir vel lang (boken er på hele 161 tett­pakkede sider). Teksten føles gjentagende, og jeg mistenker at auto­piloten er skrudd på.

Da er det mer variasjon i illustrasjonene. Jeg liker at Mjaugedal starter i svart-hvitt, før han går over til farger på 1990-tallet, da Drillo skapte ny optimisme blant norske fotball­fans.

De mørke årene, som Mjaugedal kaller det, fra 2000 til 2020, har en mørkeblå og dyster bakgrunn som understreker undergangs­følelsen. Portrett­likheten med fotball­spillerne varierer, men ofte treffer den litt karikerte stilen sikkert i mål.

«Historien om herre­landslaget» er en oversiktlig, lærerik og underholdende faktabok, trygt plassert innenfor tradisjonelle rammer.

Med hjertet utenpå drakten

• Forfatter: Preben Gløersen (Prèbz)
• Tittel: «Spørsmål til Infantino»
• Sjanger: Roman
• Anmelder: Knut Hoem

En ung mann vokser opp i Zürich med en fotball­gal far og en like fotball­gal beste­kompis. Når historien skrives, er begge døde. Faren fikk hjerte­infarkt, beste­vennen Pascal fikk kreft.

Leir­bålet de tre samlet seg rundt, var hjemmekampene til FC Zürich på Letzigrund stadion.

Faren symboliserer for sønnen alt som er godt med fotballen. At alle har samme muligheter til å gjøre det bra.

Og at en fotballkamp, som livet ellers, består av en slags blanding av ferdigheter og tilfeldigheter. Kompisen Pascal ble en gang fratatt en lysende skåring, som en dommer feilaktig mente var offside. Dette har jeg-fortelleren aldri kunnet forsone seg med.

På motsatt bane­halvdel skimter vi FIFA-sjef Gianni Infantino. Fotballfilosofier representert ved svært ulike sveitsere står mot hverandre. Det må komme til et oppgjør, og det gjør det i form av et showdown på en pressekonferanse i New York, der vår mann får stilt FIFA-sjefen det avgjørende spørsmålet.

Denne indieutgivelsen er egentlig en oppvekst­roman i miniatyr (48 sider lang!) – skrevet med fotball­trøyen på.

Forfatteren viser lovende takter, men iblant blir setningene i overkant fikse. Litt som Antonio Nusa på landslaget når han begynner å showe for publikum, inntil han får en nødvendig oppstrammer i pausen av Ståle Solbakken.

Men portrettet av gutt­ungen som får vite det nødvendige om livet på stadion, mens trikkene «skramler av gårde på Helvetiaplatz», er ganske så rørende.

Himmelhøyt over

• Forfatter: Alf Kjetil Walgermo
• Tittel: «Krysset er alltid ledig»
• Sjanger: Lyrikk
• Anmelder: Ola Hegdal

Boka begynner friskt som et slags norrønt kvad til fotballens pris, med bokstav­rim og gode greier. Her skorter det ikke på uttalt entusiasme, uten at den alltid klarer å finne en litterær form.

Ut ifra de mange utropene og utropstegnene er jeg likevel aldri i tvil om at forfatteren virkelig, virkelig bryr seg om fotball.

Forfatteren veksler ikke spesielt sømløst mellom entusiastisk glad­patriotisme på det norske herre­lagets vegne (Norge kan vinne VM!), før han forter seg å forsikre om at han ikke har det minste imot noen andre landslag, og iallfall ikke kvinne­fotball.

Så fylles det på med name­dropping av kjente forfattere han har spilt fotball med (Knausgård, Loe), pluss Solstad og Michelet, som han ikke har spilt fotball med, men som han nevner likevel.

«Krysset er alltid ledig» er et forsøk på fotball-lyrisk kraft­poesi. Her påstås det stadig vekk at vi nå skal løftes opp til høyere sfærer, vekselvis himmel­rike eller Valhall.

Dessverre merker jeg bare unntaksvis at vi letter fra bakken.

Det sterkeste lyriske øyeblikket i denne høy­røstede dikt­boken er det ordrette sitatet fra Bjørge Lilleliens klassiske glad-rant fra da Norge slo England på Ullevaal i 1981.

Tittelen inneholder riktignok en god observasjon. Krysset er nesten alltid ledig. Boka viser også hvorfor: fordi det er så forbasket vanskelig å treffe det.

Selvmål fra Cappelen Damm

• Forfatter: Niels Røine
• Tittel: «Lise vs. Gianni. Kampen om fotballens fremtid»
• Sjanger: Sakprosa
• Anmelder: Jonas Hansen Meyer

Det er flere alvorlige problemer med denne boken om fotballens fremtid.

For det første mangler den substans. Hoved­budskapet – at det finnes håp for fotballen hvis FIFA blir mer demokratisk, og at Lise Klaveness er en representant for dette håpet – blir gjentatt til det kjedsommelige.

Språket er generelt, uten nerve og nærvær og skjemmet av merkelige metaforer som «rytmen i en ball som ruller» og «håpet er at fotballen aldri glemmer hvorfor den ble født».

Dessuten lider boken av en over­dreven bruk av uttrykk som: «Dette handler ikke om x – det handler om y».

Selv om dette i utgangs­punktet er et klassisk retorisk grep, har slike gjen­tagende negasjoner eksplodert i bruk siden slutten av 2022. Det har blitt en pinlig klisjé man må være varsom med å bruke for mye skal man bli tatt seriøst som forfatter og forlag i dag.

Det største problemet med boken er allikevel alle sitatene som forfatter Niels Røine legger i munnen på fotball­supportere, -trenere og -spillere.

Treneren Ernesto Valverde skal ha beskrevet klubben Olympiakos slik: «Her handler ikke fotball om taktikk – det handler om ære.»

José Mourinho skal ha sagt om Milano: «Denne byen lever ikke for å bli beundret – den lever for å kjempe.»

Eksemplene er mange flere, over 30 i samme kapittel. Igjen ser vi det samme retoriske mønsteret, men enda verre: Det er umulig å verifisere uttalelsene.

Røine og forlaget oppgir oppsikts­vekkende nok ingen kilde­liste, og etter grundig research kan man lure på om en stor overvekt av uttalelsene ganske enkelt er fabrikkerte.

Hvordan forfatteren har klart å hallusinere seg frem til så mange falske sitater, kan man bare spekulere i, men denne setningen på side 101 kan kanskje gi et hint:

«Selvfølgelig – her får du teksten om kunstgress­baner og ball­binger i Norge, skrevet i samme litterære og drøftende stil som resten av prosjektet ditt.»

Enda mer suspekt er det at dette manuskriptet har passert redaksjonell behandling og språk­vask og blitt god­kjent til utgivelse på Cappelen Damm, et av Norges største forlag.