Strømspøkelset er tilbake

Da strømprisene løp løpsk høsten 2021, opplevde mange både frykt og forbannelse.

Selv om regjeringa vil innvende at de raskt fikk på plass en strømstøtte i verdensklasse, lyktes de verken med å opplyse eller berolige folk i tide.

Mange var rett og slett livredde for strømregningene. Når man daglig leste i avisene at nå koster det hundre kroner å ta en dusj og at det nærmest var billigere å kjøpe takeaway-mat enn å bruke stekeovnen, gjør det noe med folk.

Nordmenn har vært vant til at det meste er dyrt, men akkurat strøm har vært rimelig i Norge.

Derfor ble det en absurd vinter i 2022 der studenter dusjet på treningssenteret, pensjonister vasket klær om natta og vi alle satt inntullet i ullsokker og pledd.

Det gjorde noe med opplevelsen av at noe var riv ruskende galt med strømsystemet vårt.

Problemet er at politikerne gjerne vil ha det beste av to verdener: De vil ha markedet som kan selge den billige vannkraften dyrt til utlandet, få lave priser i retur andre dager og forsyningssikkerhet. Men de vil slett ikke ha de høye prisene i retur.

Selge høns i regnvær

Strøm er ikke bare en livsnødvendig infrastruktur, det er også en vare mange tenker at Norge med sine rike ressurser av vannkraft, vind og olje burde ha mer enn nok av.

Vannkraften koster i snitt 12 øre å produsere for hver kilowattime. De siste ti årene før priskrisen startet i 2021, kostet strømmen i snitt 30-35 øre per kilowattime. Strømstøtten starter først når prisen bikker 73 øre.

Og det var interessant å se at folk var like opprørt i Trøndelag og i Nord-Norge, der strømprisene var normale, som i de landsdelene som for alvor fikk merke strømutgiftene på lommeboka.

Det har vært et skikkelig motbakkeløp for regjeringa å forklare og forsvare kraftmarkedet, som nesten krever en doktorgrad i seg selv.

Og selv om det er en mager trøst at Erna Solberg og Høyre ville slitt like mye, er det nå en gang Støres mannskap som fikk dette problemet i fanget.

Selv om både Jonas Gahr Støre og energiminister Terje Lien Aasland har gjort en iherdig innsats som markedets forsvarer, er det som å selge høns i regnvær når strømprisene skyter i været.

Mange av dem som til vanlig står opp for det frie markedet, mener dette ikke akkurat burde gjelde strøm. Selv om ingen jubler for markedet de av årets dager da strømmen er til gi bort-pris.

Ekkoet fra Nidaros

For de havner uansett helt i skyggen av slike dager vi opplever nå, når det er mørkt og vindstille i Europa (såkalt «dunkelflaute») og de skyhøye prisene brer seg via utenlandskablene til de norske hjem.

Når vannmagasinene er fulle, det blåser og forbruket er moderat, kan man få seg til å tro at kraftproblemet er borte. Men på slike kalde vinterdager dukker det opp som et spøkelse.

Likevel kan det se ut som dette forsvaret av systemet krakelerer litt. Onsdag kveld rykket Ingvild Kjerkol og Are Tomasgaard ut på vegne av Aps programkomite for å skrote planene om ny kabel til Danmark.

Selv om det bare er et svakt ekko av strømkritikken fra Jørn Eggums Fellesforbundet og Trond Giskes Nidaros sosialdemokratisk forum som handler om å «ta tilbake kontroll», er det samtidig en halv anerkjennelse av at kraftkablene til utlandet er problemet.

Men regjeringas strømproblemer stanser neppe med gravlegging av Danmarkskabelen.

Selv om strømstøtten tar de verste pristoppene, har den noen åpenbare svakheter:

• Dekker bare en del av regninga: Strømforbruket er nemlig bare en del av det vi samlet sett betaler. Mange steder har nettleia økt kraftig, og den vil nok fortsette å øke betydelig. Sammen med moms og avgifter bidrar det til høye strømregninger.

• Rammer skjevt: Næringslivet får ikke strømstøtte, og det rammer særlig mindre bedrifter som ikke har langsiktige kontrakter. Mange reagerer på at særlig næringslivet i Sør-Norge betaler en svært høy pris.

• Ikke noe å le av på hytta: Strømstøtte gjelder heller ikke hytter, fritidsboliger og sekundærboliger. Selv om man lett kan innvende at mer enn en bolig er luksus, så er det langt flere enn Kjell Inge Røkke og de andre rikingene som har hytter her til lands.

Dessuten går det heller ikke så bra med det som skal være de store løsningen på kraftproblemet: Mer nett, mer kraft og mer enøk.

Appetitten på å bygge ut ny kraft står slett ikke i stil med sinnet over strømprisene. Vindkraft er fortsatt et ord de færreste politikere tør ta i sin munn, og troen på havvind som er rask energikilde har fått seg en knekk.

Kun kjernekraft, som uansett ligger et godt stykke inn i framtida, ser ut til å være i medvind. Vi har en tendens til å foretrekke den energikilden som til enhver tid ligger lengst unna oss i tid.

Kinderegget som forsvant

Utbyggingen av nett går langsomt, og møter hindringer fra alt fra reindrift og naturvern til bedriftsøkonomer og dem som til sist skal betale nettleie.

Med i dragsuget kom også tilliten til hele det grønne skiftet. Det var en enkel løsning på klimakrisen da man trodde man kunne elektrifisere seg ut av den. Men med kraftmangel og høye strømpriser har pipen fått en annen lyd.

Nå snur entusiasmen for alt fra batterifabrikker til elektrifisering av sokkelen, kindereggene som skulle løse klimaproblemet og gi Norge noe å leve av etter oljen.

Det fikk trekløveret Støre, Vedum og Aasland smertelig erfare da de la fram Melkøya-planene i Hammerfest i valgkampinnspurten i fjor. Det de trodde var en gavepakke til Nord-Norge, blir av mange beskrevet som den viktigste årsaken til regjeringspartienes fall i nord.

Det kan lett innvendes at kritikerne av strømmarkedet ikke har annet enn problembeskrivelser å by på. Men det er gjerne den gode problembeskrivelsen som rører velgerne. Og det som skal være de langsiktige løsningene vil velgerne slett ikke ha.

En ny vinter med høye og delvis uforståelige strømpriser er nok det siste denne regjeringa trenger som oppvarming til den lange valgkampen. Kanskje med unntak av en opprivende lederstrid.

At det blåser på toppene, er om ikke annet bra for strømregninga.