«Strøm/ energi er i høyeste grad både en handelsvare og et gode, men er verken gratis, uten bivirkninger, eller bygger seg selv»

Redaksjonen bør kanskje se gjennom rutinene så ikke tilnærmet 100 prosent selvplagiat som Turid Qvales kommer på trykk både 13. februar og 7. mars.

Norges kraftutbygging hadde ikke blitt realisert på mange år uten utenlandsk kapital, og utgangspunktet var til kraftkrevende industri (kunstgjødsel, smelteverk mm.) der kraften var. Siden kom en eksplosiv elektrisk utstyrsutvikling som krevde kontinuerlig utbygging, og tæring etter næring har blitt tæring etter begjæring med tilbud og etterspørsel ofte i ubalanse.

Åpen

Åpen

Strøm/ energi er i høyeste grad både en handelsvare og et gode, men er verken gratis, uten bivirkninger, eller bygger seg selv.

For å bygge hus trengs trevirke, sement, metall osv., og alt krever naturinngrep. Sykehus, skoler, veier er alle goder som tas for gitt, men også varer i form av bygninger, utstyr eller kvalifisert personell som finansieres med skatter, avgifter og eksportinntekter.

Vårt miljø og habitat påvirkes negativt om ikke fornuftig bærekraftig forvaltning ligger til grunn, og da avdekkes ansvarlig eller uansvarlig politisk lederskap. Listhaugs repeterende latterliggjøring og nedrakking av andre energiformer i annenhver setning til fordel for petroleum, bevisst satt opp mot klisjéene gamle, syke, barnefamilier osv., er klassisk populistisk retorikk. Og før mye vi nå nyter ble en realitet, har det vært masse prøving, feiling, frustrasjon og mislykkede investeringer. Midler fra petroleumsinntektene skulle derfor absolutt vært avsatt til energiforskning for årtier siden, og kunne resultert i langt fremskreden innovativ teknologi på andre områder som for eksempel havvind, geotermikk, hydrogen, thorium og annet. Men...oljen ble opiumet.

Gjensidige spilleregler med handel av varer og tjenester har gitt oss økt velferd og mangfoldige produkter vi bare kunne drømme om før, og merkantilismen ble forlatt på 1800-tallet (selv om Hans Genialitet i «The Crazy House» vekker til live igjen). «Norway first»-gjengen som har kommet til dekket bord med naturgitt fornybar energi og ferdig utbygd kraft (fordi de fortjener det?), liker å hovere overfor andre, men det ville vært elendig forretningsdrift å IKKE eksportere store energioverskudd som ellers ville gått ubenyttet rett i havet. Og mange er ACER-eksperter, men de færreste aner hva det er.

Den store kraftutbyggingen etter krigen, ga også opphetet debatt på 50-tallet rundt krafteksport til Sverige, men viste seg å bli en win-win situasjon begge nasjoner symbiotisk har dratt nytte av (og andre deretter). Norges sårbarhet med hensyn til energi er at nesten alle egg ligger i én kurv (vannkraft), men vær og klimatiske endringer styrer vi ikke, og vil bli en viktig faktor ved fremtidig kraftutbygging.

Norge har en akilleshæl med hensyn til energitransport, der overskudd i én region ikke kan nyttiggjøres i en annen, og for å utjevne pris og lede strøm dit det trengs, vil det kreve inngripende nettutbygging.

Svært få ønsker landet teppelagt med vindmøller, og økte protester med hensyn til naturinngrep og endret livskvalitet vil stanse mange prosjekt.

Kjernekraft har gått fra frykt og tabu til mer aksept og interessant når etterspørsel og pris ble dominerende, men fremdeles med skepsis pluss utbyggingstid og investering.

Uansett hva som besluttes, har alt en konsekvens og kostnad.

Stat/ kommuner eier 90 prosent av kraftverkene, og paradoksalt nok vil myndighetene ha lavere forbruk og priser, men samtidig høyt forbruk og best pris for størst inntjening?! Strømregninger i dag er som en kontrakt med finurlige poster som ligner svindel satt i system (det gjelder forøvrig mye annet), og strømstøtten er ingen «støtte» men heller tilbakebetaling av ufortjente inntekter til stat og kommuner på grunn av jojo-priser (ett sted gikk jo pengene inn). Det er ingen problemer med å forenkle og ta politisk styring, både i Norge og utenlands, men spørsmålet er om det EGENTLIG er vilje og interesse.

Norske husholdninger ligger helt i verdenstoppen angående uvettig energiforbruk/-sløseri, og det er enorme TWh å spare på behovsstyring og energieffektivisering både privat og offentlig. Men det blir ikke gjort når partiene underbyr hverandre med makspriser og Norgespris i valgår, som verken demper eller løser forbruk, etterspørsel, belastning eller pris, og da er vi like langt.

Energibehovet er ikke konstant gjennom døgn, helger og årstider, og tilbud og pris påvirkes derav, samt av ustabile politiske og naturmessige årsaker. For å bevisstgjøre, oppmuntre og belønne fornuftig energibruk og spredning på døgnet, vil en god prismekanisme kunne regulere det. Strømprisen burde også være progressiv med et trinnbasert system etter forbruk, enten det er pr. time, totalt pr. måned, eller kombinasjon.

Det gjelder å finne skjæringspunktet som regulerer, fordeler og demper forbruket ut fra tilbud, etterspørsel og belastning, men i en tid der alt er blitt både en menneskerett og konstitusjonell rettighet for materiell lykke, blir det valgets kval uansett regjering.

Med vennlig hilsen

Larry Skaar