«Stort og jordnært»

Girl in red har klatret opp i gradene på Øya-scenene. I 2018 spilte hun på festivalens minste, og nå pensjonerte, scene Biblioteket. I 2022 inntok hun Sirkus, og som om med blikket på krystallkulen, eksklamerte hun den gang:

«Vi sees på Amfiet i 2025!».

Da hortenseren spilte i Spektrum i fjor, var det 5 år siden hennes siste klubbkonsert i Norge.

De siste årene har bestått av et verdensomspennende opplegg. Girl in red har vært på tre internasjonale turneer, blitt et skeivt forbilde og stått på scenen til festivaler som Glastonbury, Lollapalooza og Coachella.

Ikke minst har hun varmet opp for Billie Eilish, Olivia Rodrigo, og Taylor Swift på hennes nordamerikanske del av Eras Tour.

På et vis føles det som artisten kun er på besøk i moderlandet, for å headline Øyafestivalen 2025.

Lekekasse og indieperfeksjon

Himmelen har åpnet seg over Oslo og lukket seg igjen, før Girl in red avslutter Øyas siste dag.

De glatte bakkene sørger for litt mer plass blant publikum enn det har vært de tre tidligere dagene på festivalen, men det er trangt nok likevel fremfor hovedscenen.

Et minutt etter halv ti kommer hun gående opp fra bak scenen til et oppsett som fremstår som rett ut av en lekekasse, med avrundede podier i primærfarger.

Settlisten byr på hele Girl in red. Fra den lo-fi indie-poppen som satte henne på kartet, til mer allsidig pop og rock på «if i could make it go quiet» og fyldige «I’M DOING IT AGAIN BABY!».

Alltid med en åpen, inderlig og eksplisitt utforskning av kjærlighet og jeg-et for øvrig.

Er det litt vel modig å åpne Øyas siste konsert med litt banjo? Nei da, ikke når Odd Nordstoga entrer og tar den jobben på «I’M DOING IT AGAIN BABY».

Stemmen er ujålete, faktene er faktete – som når hun på «girls» kaster gitaren av seg og den detter ned mellom scenen og publikum.

Energinivået holdes oppe fra start, utenom en kjapp sittepause i trappene på «Too Much».

Låten «Body and mind» kler de røffere kantene som liveformatet legger opp til. Her blir det blåst liv i de tette og tunge refrengene.

Balansen som hun selv sier hun har forsøkt å lage, kommer med neste låt.

Til «I’m back» gir hun seg selv tid til å sette seg foran pianoet og drive litt revyaktig prat, før det glir over i låten – den ene seansen mer sjarmerende enn den andre.

Det håpefulle går over i sørgmodig på «Midnight love». Hennes sobre stemme er helt upåklagelig.

Den største vokalbragden kommer på «we fell in love in october». Alt klaffer på denne låten. Vokalen og fraseringen er varm og vakker og gitaren ren indieperfeksjon.

I kjent stil snakker hun i vei. Hun orkestrerer og forklarer så man nesten skulle tro det var en generalprøve. Det blir prat om nervene rundt konserten og annet, som Ritalin og kvalene rundt å lage en settliste.

Marie Ulven, som artisten egentlig heter, bryter inn der hun kan, i låtene og mellom. Hun snakker så åpent og fritt at det nesten er uhyggelig, men gjør Øyas største scene til et intimt og trygt rom.

Aller sårest og seirende blir det i oppladningen til hennes nyeste låt «Hemingway», når hun deler om den såkalte tøffe tiden. Men i låtens seirende outro, er det ingen som kan tenke at åpenheten er strategisk på noen slags måte.

Rå overraskelse

Konsertens største last, derimot, er låter som aldri helt får møte sitt rockete potensial.

«Did you come?» holder seg vel flat, men akkurat idet den begynner å dra for mye på seg, glemmer Ulven teksten og kutter låten.

Hun tar det over i «You need me now?». Studioversjonen av låten har Sabrina Carpenter på feature, men i dag må publikum nøye seg med playback av henne. Til tross for den brå overgangen inn i en ny låt, blir energien like flat.

Aller råest blir det når Ulven inviterer Honningbarna på scenen til «Bad idea», en låt punkrockerne har covret på P3 tidligere.

Øyeblikket kommer ti år etter bandet inviterte en 16-årig Ulven til Øya, fordi hun hadde fanget oppmerksomheten deres mens hun utagerte på konsert.

Sammen metter de lyden til noe mer dyrisk. Hovedpersonen tar det dit hen at Honningbarna-vokalist Edvard Valberg nesten ser usikker ut.

Å se begge crowdsurfe før låten er slutt er et fenomenalt øyeblikk.

Hvor sees vi i 2028?

Girl in red avslutter Øyafestivalen med hele seg på Amfiet, og livets svette øyeblikk blir til ekte svette med en begjærlig og jordbunden konsert.

Konserten takker hun av med en protest mot kulturlivet som har blod på fingrene og for et fritt Palestina, før hun krever moshpit og spiller gjennombruddslåten «I wanna be your girlfriend» for alt den er verdt.

Marie Ulven tar steget ut i moshpiten og forsvinner nærmest.

Vi sees på Unity Arena i 2028, sikkert!