«Storslått og vakker musikk»

Marja Mortenssons inntreden på musikk­scenen er en av de mer oppsikts­vekkende hendelser innenfor det norske kultur­livet de senere år.

Etter fem album er status to Spellemann­priser, NOPAs musikkpris, Årets folke­musiker (Folkelarm), Årets unge artist (Riddu Riddu-festivalen), Hilmarprisen og nominasjon til Nordisk råds musikkpris.

I tillegg har Mortensson vunnet både Hedmark og Trøndelag fylkeskommunes kultur­pris, samt hjemkommunen Engerdals kulturpris.

Dette er ikke snaut av en artist som ennå ikke har fylt 30.

Mortenssons bragd er å gjenskape en tradisjon som har vært borte i lange tider: den sørsamiske joiken, båret frem av det sørsamiske språket og reindrifts­landskapene slik de folder seg ut fra Saltfjellet i nord til Engerdal i sør.

Faktisk har Mortensson kanskje blitt den sterkeste opprettholdende kraften for et språk som kun beherskes av en håndfull gross med mennesker, og som Unesco definerer som et alvorlig truet språk.

Mortenssons konsert under Olavsfest gav oss et glimt av en forståelse av hva som står på spill: Uten språket og sangen går en hel livs­verden tapt. I dette tilfellet en verden hvor årstidene teller åtte i stedet for fire.

Høsten, skyen og reinen

Mortenssons konsert under Olavsfest er et samarbeid med Trondheim­solistene og komponist Knut Anders Vestad. Repertoaret besto av to «suiter» (i denne sammen­hengen en sekvens av låter, satt sammen som en helhet), hvorav den siste ble urfremført på denne konserten.

Suite nr. 1 «Aarehgijre – Tidlig vår» ble urfremført i fjor i Bergen, og består av Vestads arrangementer for vokal og strykeorkester av fem joiker som Mortensson har komponert sammen med de to andre medlemmene i hennes faste trio, tubaist Daniel Herskedal og perkusjonist Jakop Janssøn.

Suite nr. 2 «Tjaktje – Haust» består av åtte låter eller joiker, en til hver av de samiske årstidene. Her har Vestad, med ett unntak, stått for det meste av det kompositoriske grunnarbeidet, mens Mortensson har supplert med tekster og i tillegg satt sitt eget preg på Vestads melodier.

Om innholdet i «Tjaktje – Haust» skriver Mortensson i programmet:

I verkets åtte deler følger vi det lille treet, øya, skyen, tiden, høsten, vinteren, reinen og mennesket. Vi enser kanskje ikke dagens små umerkelige endringer, men plutselig ser vi det – nok en årstid har kommet.

Om noen fremdeles skulle undres: Mortensson synger og joiker på sørsamisk, som betyr at den språklig-poetiske dimensjonen er et lukket rom for de fleste av oss som sitter i salen.

Men Mortensson er en god formidler, og rammer inn musikken med små, lune glimt av tematikken i de ulike joikene.

Dermed settes døra nok på gløtt til at man aner konturene av landskapet hun tegner opp.

Cinematisk løft

Musikalsk har de to suitene et litt ulikt preg. Suite nr. 1 er noe mer kompleks i uttrykket, samtidig som orkester­satsen i noen grad bærer preg av å være et arrangement.

Suite nr. 2 «sitter» bedre rent formatmessig. Særlig på den rytmiske siden viser Knut Anders Vestad stor kreativitet, med mye driv og spenstig bruk av «skeive» taktarter som 7/8 og 5/8.

I tillegg har Vestad et anlegg for melodiske «hooks» som gir låtene et catchy løft. Med fullt stryke­orkester blir det tidvis nesten noe cinematisk over Mortenssons skildringer av øyer, skyer og rein som går i ring.

Samtidig gjør dette unektelig musikken noe mer formel­preget, og jeg tar meg i å savne de litt mer uforutsigbare melodiene til Mortensson i Suite nr. 1. Harmonisk har Vestad også en tendens til å gå en del langs de samme velkjente stiene.

Når det er sagt: På sitt beste er dette storslått og vakker musikk. Trondheimsolistene spiller presist og engasjert under ledelse av Guro Kleven Hagen. Korer gjør de sannelig også når det trengs.

Særpreget stemme

I sentrum for det hele står altså Marja Mortenssons stemme, som utvilsomt er noe av det mer særpregede som har inntatt musikk­landskapet her på berget de senere åra.

Uavhengig av det sørsamiske språkets særegne tonefall er det en uttrykks­fullhet, nyanse­rikdom og melodisk kreativitet i Mortenssons joik som gjør inntrykk.

Samtidig er dette, på godt og vondt, en stemme med visse begrensninger.

Mortensson har skapt seg et vokalt uttrykks­rom som ikke har voldsomt mye å gå på rent dynamisk. Hun dyrker gjennomgående en form for fortettet energi med vekt på artikulasjon og klanglig kontroll.

Med forbehold om sterkt begrensede kunnskaper om sørsamiske vokal­tradisjoner: Jeg savner at stemmen hennes innimellom åpner seg mer opp og lar klangen folder seg ut med større kraft.

For når sant skal sies, kom ikke nyanse­rikdommen til Mortensson alltid helt til sin fulle rett i møtet med et tidvis nokså klang­sterkt stryke­orkester i Vår Frue kirke – mikrofon til tross.

Trær om mennesker

Det er åpenbart nærliggende å sammenligne Mortenssons musikalske verden med allerede etablerte varianter av årstider hos komponister som Vivaldi, Haydn og Piazzolla.

Alle disse forholder seg til en vestlig tradisjon for å forstå fire årstider som metaforer for stadiene i menneskets livssyklus: fødsel, blomstring, aldring og død. Naturen fremstår dermed som en forlengelse av mennesket.

Mortenssons åtte samiske årstider snur dette på hodet: her fremstår menneskene som en forlengelse av naturen. I Mortenssons joiker synger trær om mennesker, ikke omvendt.

Om ikke annet viser dette at språk er noe mer enn utbyttbare merke­lapper på ting og tang. Språk rommer en innsikt i hvordan verden henger sammen.

Mortensson sa under konserten at noe av det viktigste for henne er å sørge for at språket hennes høres, hver dag.

Så er det opp til oss å gå bak de vakre tonene og høre hva språket faktisk sier.