Stoltenberg svikter Ukrainas og Norges sikkerhet på sin vakt

Jens Stoltenberg imponerte som generalsekretær i Nato, mener kronikkforfatterne. Nå er de skuffet over at Norges finansminister (Ap) ikke i større grad støtter Ukraina økonomisk. Stoltenbergs bok «På min vakt» kom ut i høst. Foto: Jonas Been Henriksen, NTB

Vi frykter at Ukraina vil tape krigen. Stoltenbergs – og regjeringens – unnfallenhet vil være en sterkt medvirkende faktor.

For en måned siden lanserte vi ideen om at Norge bør garantere for EUs lån basert på frosne russiske midler, eventuelt sammen med EU.

Som Natos generalsekretær imponerte Jens Stoltenberg med sin koordinering av vestlig støtte til Ukrainas forsvar mot Russlands brutale angrepskrig. Da han kom tilbake til norsk politikk som finansminister i februar i år, var det en naturlig forventning om at hans sterke støtte til Ukraina ville bli videreført i hans nye rolle. Men her har han dessverre skuffet dypt.

Norges økonomiske bidrag for 2025, på 85 milliarder kroner, måtte presses frem av opposisjonen. Stoltenberg har heller ikke tatt noe initiativ til å bistå EU med en garantiordning for det foreslåtte lånet som de facto kan frigi 140 milliarder euro frosne russiske reserver.

Vi frykter nå at Ukraina vil tape forsvarskrigen mot Russland med Stoltenbergs — og regjeringens — unnfallenhet som en sterkt medvirkende faktor.

Den såkalte «fredsavtalen»

Vi er ikke militæreksperter, men observerer at de heltemodige ukrainske styrkene har problemer med å holde stand mot Russlands langt større økonomiske og militære ressurser og gradvise fremrykning.

En eventuell ukrainsk kapitulasjon ville bety en flytting av grensen mot Russland fra Ukrainas østgrense til hjertet av Europa. Det vil innebære en katastrofal svekkelse av europeisk sikkerhet og sannsynligvis også av europeiske lands økonomier. Disse vil måtte sette alt inn på ytterligere akselerert gjeldsfinansiert opprustning.

Etter vår mening forsterkes dette bildet av de siste dagers kaotiske forhandlinger om en såkalt «fredsavtale». Den hadde Trump-administrasjonen innledningsvis formulert så sterkt på Russlands premisser at den ville alvorlig undergrave ukrainsk og europeisk sikkerhet.

Ukrainsk kapitulasjon, eller en avtale som svekker europeisk sikkerhet, ville innebære økt risiko for at Russland oppmuntres til videre aggresjon. Kanskje først mot Baltikum, men generelt mot resten av Europa.

Et fremtidig tettere militært samarbeid mellom Russland og Kina, samt enkelte andre totalitære stater, kan heller ikke utelukkes. Det ville stille Europa i en ytterligere prekær situasjon, som en tynn demokratisk stripe i den vestlige kanten av et totalitært euroasiatisk kontinent.

Norsk og nordisk sikkerhet er selvsagt kun mulig i et sikkert Europa.

Putin-vennlige regjeringer

Vi trenger med andre ord Ukraina like mye som Ukraina trenger oss. Ukrainas forsvar er et skjold for det demokratiske Europa mot tyranniet i øst.

Med 900.000 aktive menn og kvinner under våpen har Ukraina uten sammenligning Europas største hær – Polen og Frankrike som nummer to og tre har kun mellom 200.000 og 300.000 hver.

Fremtidens forsvarsteknologi blir oppfunnet i Ukraina, og ukrainsk teknologi er allerede innflytelsesrik i europeisk forsvarsproduksjon.

Å snu den militære situasjonen i Ukraina vil kreve større ressurser enn landet i dag har til rådighet. Uten amerikanske bidrag blir ansvaret liggende på de europeiske demokratiene.

Det haster å få dette på plass mens bidragsviljen i de europeiske hovedstedene er til stede. Dessverre kan vi ikke avskrive som usannsynlig at Tyskland, Frankrike og Storbritannia om få år alle vil styres av høyreradikale, Putin-vennlige regjeringer.

Rosemaling av innsatsen

Selv i dag står ikke bidragsevnen i forhold til bidragsviljen. Det er grunnen til at man nå ser på muligheten av å ta i bruk frosne russiske reserver. Og det bør ikke minst være en grunn for regjeringen til å stille sine enorme finansielle ressurser til rådighet.

Norge ligger riktig nok på topp når det gjelder årlige bidrag for 2025 og (planlagt) for 2026, regnet i forhold til brutto nasjonalprodukt (BNP).

I totale bidrag fra og med 2022 ligger Norge imidlertid bare på femteplass, målt på samme måte, etter Danmark og de baltiske statene.

Selv dette anser vi som en rosemaling av Norges innsats i lys av det enorme oljefondet, Statens Pensjonsfond Utland, på 21.000 milliarder kroner.

Norges tidligere og planlagte overføringer til Ukraina frem til 2030 er på 275 milliarder kroner, som tilsvarer 1,25 prosent av oljefondets verdi.

I 2022 og 2023 fikk fondet en ekstraordinær tilførsel på cirka 1270 milliarder kroner fordi stengningen av de russiske rørledningene sendte gassprisene til himmels. Denne økningen, som ble betalt av europeiske gasskonsumenter, og som vi anser som krigsprofitt, tilsvarer 6 prosent av dagens fondsverdi. Med påfølgende forrentning har det vokst til om lag samme størrelse som de nevnte frosne russiske midlene på 140 millioner euro.

Fullstendig misforstått

Med løse formuleringer om at priser og konjunkturer alltid går opp og ned avviser imidlertid finansminister Stoltenberg alle antydninger om at dette dreier seg om krigsprofitt. I stedet for å se Norges bidrag i sammenheng med landets finansielle formue sammenligner han dem heller med Norges BNP eller innbyggertall, som naturligvis får Norge til å se langt bedre ut.

Vi tror grunnen til Stoltenbergs restriktive holdning er at statens inntekter fra olje og gass ser ut til å ha rundet en endelig topp, slik at videre vekst i fondsverdien må ventes å være begrenset.

Dette er viktig fordi den sterke veksten til nå har gjort det mulig for fondets bidrag til statsbudsjettet å vokse fra null ved århundreskiftet til i dag mer enn 25 prosent av statens utgifter. Det har til og med vært mulig innenfor handlingsregelen for finanspolitikken, som ble innført under Stoltenbergs første regjering i 2001, som begrenser årlige uttak fra fondet til 3 prosent av fondsverdien.

De begrensede fremtidsutsiktene ser ut til å være viktigste grunn til at Stoltenberg i oktober presenterte et budsjett for 2026 som innebærer en betydelig innstramming sammenlignet med tidligere år.

Fordi regjeringen er avhengig av støtte fra SV, Sp, Rødt og MDG, er det god grunn til å vente at sluttresultatet vil bli vesentlig mindre stramt, selv uten noen økning i bidraget til Ukraina fra inneværende år.

I dette bildet ser Stoltenbergs respekt for handlingsregelen ut til å være viktigste hinder for en betydelig økning i Norges forpliktelser overfor Ukraina.

Vi mener denne respekten er fullstendig misforstått. Handlingsregelen skal bevare oljefondet for fremtidige generasjoner. Men de fremtidige generasjonene vil ha liten glede av oljepengene hvis de skal leve under russisk tyranni. Vår felles europeiske sikkerhet, ikke handlingsregelen, må være utgangspunktet for enhver diskusjon om midler til Ukraina. Med USA som passiv tilskuer må vi ta ansvar for vår egen frihet.

Derfor råder vi våre politikere til å sette handlingsregelen til side og i stedet tenke på hva som må til for å gi Ukraina overtak i krigen. På grunn av vår enestående finansielle posisjon anser vi dette som et spesielt ansvar for Norge. Det haster fordi Ukrainas situasjon må avklares før Russland-vennlige partier eventuelt får regjeringsmakt i store, vesteuropeiske land.

Sikre friheten

Vi mener dette også vil være best for Norge. Selv om staten i dag kan ta hver fjerde krone som den bruker, fra Oljefondet, ser vi ingen indikasjoner på at disse pengene har gitt oss et bedre samfunn enn våre nordiske naboer. Da mener vi det må være bedre å bruke dem til et formål der det virkelig er bruk for dem. Og hvilket formål er vel nå mer presserende for Europa og Norge enn å sikre friheten for oss selv, våre barn og barnebarn?

Vi vil derfor oppfordre regjeringen til radikalt å endre sin holdning både til forsvaret av Ukraina og til sin finansielle formue mer generelt. En mulig garanti (eller medgaranti) for lån basert på frosne russiske reserver er bare én av mulighetene.

De direkte overføringene bør også bli adskillig større enn i dag. Å kalle disse overføringene for «bistand» til Ukraina, slik regjeringen konsekvent gjør, er i beste fall misforstått. Dette er budsjettoverføringer til våre nå de facto viktigste europeiske allierte.

Hvis Stoltenberg vender seg i denne retningen, tror vi han vil få et stort flertall med seg i Stortinget så vel som i befolkningen generelt. Han har ennå sjansen til å gjøre det på sin andre vakt. Men det haster.