Spis fisk, for faen!

<-KRONIKKFORFATTER: EGON HOLSTAD

Kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

Man trenger ikke å ha mistet forstanden fullstendig, om man kjenner på angst for fremtiden.

Vi som vokste opp på 70- og 80-tallet husker angsten for atomkrig som noe allmenngyldig. Du var regelrett naiv om du ikke kjente på den.

Jevnlige øvelser på skolen, der man løp i samlet flokk ned i tilfluktsrom, mens sirenene fra Sivilforsvaret ulte, var normalt.

Apokalyptiske filmer som «The Day After» føltes ekkelt aktuelle og troverdige, og Åge Aleksandersen åpnet tidenes norske platesuksess, «Levva Livet», med å skrike ut at «Æ Syns atomkrig e for jævlig!», samt at han påpekte at statslederne i USA og Sovjetunionen var henholdsvis en tulling og en gærning.

Over 40 år etterpå føles det som vi har rykket tilbake til start.

Tullingen og gærningen i Åges låt føles til og med hakket mer stabile enn de som nå sitter i de samme stillingene.

Nå kurtiserer de til og med åpenlyst med hverandre, for egen vinning, på bekostning av vår sikkerhet.

Foto: Cornelius Poppe / NTB

Det begynte så smått under pandemien, at man igjen begynte å tenke i tankebaner der det globale alvoret krøp opp i fangene våre igjen, og det har tiltatt med styrke de siste årene, etter Putins fullskalainvasjon av Ukraina, og nå med den smått uvirkelige trumpmuskske galskapen vi skvetter av nye oppdateringer til hver bidige morgen.

Et stort oppsving av miljø og klimakatastrofer, kriger og millioner av mennesker på flukt understreker alvoret.
Nå er det jevnlige nyhetsinnslag der myndighetene våre minner oss på om å ha et eget beredskapslager hjemme.

20 liter drikkevann per person. Tørrfor og hermetikk. Batterier og kontanter. Det er ikke kødd lenger.

Foto: Espen Rasmussen / VG

De som har ment at norsk jordbruk bare skal legge ned, og at vi heller skal importere alt vi trenger av matvarer fra jordbruket, går nå rundt med imaginære klovneneser.

Vi har, til tross for vårt eget jordbruk, en selvforsyningsgrad på mat (altså matvarer fra norsk produksjon) som er altfor lav. Ifølge Helsedirektoratet er den nå på litt under 50 prosent.

Jeg heier virkelig på norsk landbruk. Den jobben som gjøres der er enormt viktig, av svært mange grunner, ikke minst at vi rent moralsk bør bestrebe å lage mest mulig egen mat.

Dessverre har våre myndigheter en lei tendens til å se landet vårt fra et perspektiv der det lukter lite av saltvann og hav.

Uten å dra denne for langt ut, for det er fullt mulig, er dette noe som preget hele vår historiefortelling om oss selv.

Norge har en hang til å hegne om og løfte opp tradisjonene og kulturen fra dalførene og viddene på innlandet, og på bekostning av det denne nasjonen virkelig er bygget opp av, nemlig ressursene i havet utenfor den enorme kysten vår.

Nå trenger vi ikke gjøre dette til en enten/eller-diskusjon, for vi er ett folk og vi trenger begge deler. Men av og til tenker jeg at vi burde gjort Stortinget og departementene flytende, og så sendt dem en rundtur langs kysten, bare for å minne dem på hva og hvem vi er.

De største verdiene i Norge skapes langs kysten. Det er ressursene i havet som gjorde at vi i sin tid klamret oss fast og ville bo her. Da er ikke funnene av fossile energikilder engang med i regnskapet.

Norge er per definisjon en stormakt når det kommer til produksjon av fisk og sjømat.

Nasjonen råder over havareal som er mer enn fem ganger større enn vårt landareal, og der store deler av det er noen av de mest nærings- og ressursrike områdene i verden. Vi er på pallen – globalt – når det kommer til eksport av sjømat.

Oppdrettsnæringen, som også bedriver businessen sin i havet, er vesentlig her, men de er ikke alene. Vi eksporterer også store menger torsk, makrell, sild, sei, hyse og reker (i 2024 sopte hver og en av disse inn inntekter for over en milliard eller mer).

Blåkveite, uer, konge- og snøkrabbe puster dem i eksportryggen.

Hvor mange ganger har man ikke lest at Norge eksporterer 40 millioner sjømatmåltider til verden – hver eneste dag?

Tallene gjentas ofte, som om vi bedriver veldedighet. Men dette er altså mat. Næringsrik, sunn mat, og den er produsert og hentet ut i våre, bokstavelig talt, egne farvann.

Til tross for dette er altså ikke sjømat regnet inn som en del av vår egen matberedskap. Innad i sjømatnæringene har dette vært snakket om i årevis. NRK hadde en sak om det senest denne uken.

Det er bra, for dette må rippes opp i med jevne mellomrom. Kystnasjonen Norge, sjømatstormakten, har altså en beredskapsplan for mat som bare inkluderer grønnsaker og kjøtt. Null fisk.

Foto: Terje Mortensen / VG

Vaffel, brunost, bunad og 17. mai er kjekt det, for all del, men det er ikke dette som virkelig representerer det norske. I motsetning til kysten, havet og fisken, som er årsaken til at vi i det hele tatt bor her.

Nå skal jeg ikke gjøre dette til en nasjonalromantisk diskusjon om at vi spiser for lite fisk her til lands, som vi gjør, at konsumet har gått jevnt ned, med nesten 15 prosent, de siste ti årene. Men situasjonen nå er ikke bra, og vi bør ta den på dypeste alvor.

De siste tallene jeg har fra Helsedirektoratet viser at barn og ungdom på 13 år i snitt spiser usle 168 gram fisk i uken, mens tallene for kjøtt er 875 gram.

Samtidig spiser samme gruppe 210 gram godteri i uken. Nesten et kilo mer eller mindre rent sukker i måneden, altså.

Nå har jeg ikke sett planer for godteri i landets beredskapsplan, men jeg tror selv 13-åringen vil bli ganske lei av gelékrokodiller og sjokolade, om dette er det eneste de får å spise.

Vi trenger grønnsaker, poteter og rotfrukter, og fornuftige mengder kjøtt er helt topp, både som hermetikk og i tørkede varianter.

Likevel: Om det er én kunst vi har behersket til gagns ved den langstrakte kysten vår, er det å ta vare på og konservere sjømat, for å ha noe å tære på til trange tider eller til lange reiser, helt tilbake fra vikingene og frem til i dag.

Vi har handlet med den konserverte fisken på begge sider av Atlanterhavet, og helt ned til kysten av Middelhavet.

Tørking og salting, røyking og – noe senere – hermetisering av fisk, det aller edleste protein, er noe kystnasjonen Norge i utgangspunktet er mestere på.

Og det er våre egne råvarer. Tørrfisk, saltfisk, vakuumert bacalao og fiskekaker, røykelaks, hermetiske fiskeboller og brisling, makrell i tomat og hva nå enn du måtte begjære av havets delikatesser.

Det er heller ikke slik at kjøtt har evig holdbarhet, om det ikke behandles på noe vis.
Per i dag eksporterer vi cirka 95 prosent av sjømaten som produseres i Norge.

Kanskje vi skulle beholde litt mer av den selv, der den inngår som en naturlig og selvfølgelig del av vår beredskapsplan for mat?

Når Stortinget til våren skal behandle totalberedskapsmeldingen, er det derfor på høy tid at myndighetene våre er voksne og ansvarlige, at fisken da klaskes i bordet.

Fordi det er både rett, fornuftig og klokt. At det attpåtil representerer en historisk kulturbærer for hva vi er og hva vi kommer fra, gjør jo heller ikke noe.

Eller, som de sier på Yttersia: Ét fesk førr faen.