Sorg og nødvendighet

6 hours ago 2

Av: Lars Saabye Christensen

Forfatter

Når en forfatter dør, en forfatter av Roy Jacobsens rang, går det et stønn gjennom bibliotekene, leserne bøyer nakken og språket trekker pusten: Hva nå?

Roy debuterte i 1982 med novellesamlingen Fangeliv, som han fikk Vesaas’ debutantpris for.

I den første novellen «Det nye vinduet» skal fortelleren skifte ut et vindu i et eldre hus. Han slår ut det gamle og om natten regner det inn.

I den forbindelse skriver han: «Huset var blitt sårbart nå».

Det er dette sårbare huset Roy har fortsatt å skrive om. Han slapp ikke taket i det.

Dette huset, som trenger et nytt vindu, er hjemmet til Roys karakterer, for eksempel Jon i romanen «Det nye vannet», som kom fem år senere, i 1987, og som én gang for alle viste oss hvilken forfatter vi hadde med å gjøre:

Les det første kapitlet og du vet at dette er en forteller uten sidestykke i sin samtid.

Han var fremdeles bare i tjueårene.

Resten er historie, som det heter.

Roy, som tok mål av seg å gi de usynlige en fortelling, har selv vært synlig siden, først og fremst som forfatter, selvfølgelig, men også som politisk menneske.

Til tross for at det er den samme stemmen som skriver og snakker, han talte aldri med to tunger, må man ikke la seg forlede:

Han var forbilledlig tydelig i den offentlige samtalen, i bøkene er han søkende, tvilende, egen, steil og forsiktig.

Det umiskjennelige språket hans er fullstendig uten pynt, men fullt av arr, merker, rifter.

Det skal tjene sin hensikt.

I det ligger skjønnheten. Og alt dette henger sammen, men må ikke forveksles.

Det som likevel er utvilsomt er dette: Roy visste hvor han stod.

Han stod blant dem han forteller om. Det er den solidariske synsvinkelen. Derfor kan man også si at Roy lignet sine bøker.

Jeg husker jeg traff ham i forbifarten på gamle Fornebu da han var i gang med å lansere
Seierherrene, som samlet alle trådene og alle kreftene i det enestående talentet hans og sørget for det endelige gjennombruddet, nå løp han gjennom avgangshallen i sin meterlange frakk for å rekke flyet til neste intervju og ropte gledestrålende: Nå går’ e unna, Lars!

Ingen som møtte Roy forble upåvirket.

Han var varm, utfordrende, sterk, skarp og lattermild.

Han var både hemmelighetsfull og åpen, noe som falt ham naturlig. Det er også en god strategi for en forfatter.

Forteller man alt, har man ikke lenger noe å skrive om.

Det hadde Roy.

Han kunne være olm i perioder når skrivingen stod stille, men aldri lenge av gangen.

Det er i grunnen bemerkelsesverdig.

I en karriere på mer enn 40 år holdt han ikke bare et skyhøyt nivå hele tiden, han økte til og med innsatsen.

Kraften som ligger bak dette er mystisk og enkelt.

Roy mente i fullt alvor at litteraturen var viktig, at den betydde noe, at en god bok var en god gjerning.

Hvor viktig er det ikke å minne oss selv om dette som er så innlysende at vi gjerne glemmer det.

Og i like fullt alvor mente han at litteraturen var en glede, en glede!

Derfor kunne han rope, ubeskjedent og vel fortjent: Nå går’ e unna!

En europeer fra Årvoll, skriver Harald Stanghelle så fint om Roy.

Man kan også si: en verdensmann fra Dønna.

Jeg tillater meg å bli privat.

Fra kvistrommet i mine svigerforeldres hus på Søvik, hvor jeg satt og arbeidet med mange av mine romaner, kunne jeg se rett til Dønna, og ikke bare var denne utsikten, Helgelandskysten om sommeren, øredøvende vakker, den ble også en utfordring når jeg visste at Roy kanskje satt der ute og holdt på med det samme som meg.

Roy var en målestokk for oss alle.