Som jeg (84 år) ser det, så kan ikke dagens system bli bedre

Det er selvfølgelig fritt fram for alle å organisere en egen hjemmetjeneste gjennom egen betaling for dette. Det er ikke mulig hverken i praksis eller økonomisk å ha nærmest 2 parallelle hjemmehjelpenheter til å yte tjenester til de eldre i vår kommune. Når man har en enhet som yter så gode tjenester, så må man ikke ødelegge det kommunale opplegg.

Kristiansands kommunes hjemmetjeneste består av 14 avdelinger fordelt geografisk over hele kommunen og og 1 nattavdeling som betjener hele byen. Basistjenestene er gratis, men enkelte tjenester som f.eks. vask av leiligheter, må man betale for. Her kan man benytte private aktører.

Min kone har Parkinsons sykdom, og hun er avhengig av rullestol. Heldigvis kan min kone fortsatt bo hjemme i vårt private hus. Men hun er nå helt avhengig av hjelp fra kommunens hjemmehjelp. Hjemmehjelpen kommer fire ganger om dagen hver dag. De er også innom en gang om natten.

På dagen sitter hun hele tiden i den elektriske rullestolen vi har fått fra kommunen. Dette har betydd at vi har måtte gjøre større ommøbleringer for å få hverdagen til å fungere. Den elektriske rullestolen benytter vi også til aktiviteter utenfor huset hvor vi hver søndag er til gudstjeneste i Vågsbygd kirke hvor kirketjeneren ordner med plass for oss. Vi prøver å komme oss rundt ute til f.eks. Kvadraturen, Dyreparken og Sørlandssenteret slik hun kan få noe forandring. Vi har TT kort på spesialdrosjen p.g.a. den elektriske rullestol, hvor vi betaler bare ca 10% av drosjeregningen.

Pleiepersonalet fra kommunen er svært hyggelige, og det kommer 2 personer om gangen.

Ellers så kommer en sykepleier hver uke og fyller opp dosett med tabletter. Det som er så betryggende, er at en hele tiden kan ringe en kontakttelefon når man har behov for dette, f.eks. at man ønsker endring i tid når pleierne kommer. De kommer f.eks. tidligere på søndagen slik at vi kan spise frokost før vi skal i kirken. De hjelper oss også med klesvask.

Parkinsons sykdom medfører også vansker med å prate med hverandre. Fleksibiliteten og god kontakt med hjemmetjenesten, fastlegen og servicefolk angående utstyr er meget viktig for oss som er pårørende. Opplegget fra kommunens side har tilbud om også avlastning på et av omsorgssenterne så frem man har behov for å reise bort eller andre forhold.

Når jeg tar opp så mange personlige forhold, så er det for å synliggjøre at det er helt avgjørende for meg at kommunen fortsatt kan tilby meg dagens opplegg slik at hun fortsatt kan bo i vår bolig. Alternativet er sykehjem, men jeg kan gi henne en bedre tilværelse ved at hun bor i vårt hjem enn hva jeg kan gi henne på et sykehjem.

Konklusjon: Som jeg (84 år) ser det, så kan ikke dagens system bli bedre. Både praktisk og økonomisk vil det være uhensiktsmessig med fritt brukervalg da det vil kreve langt flere ansatte geografisk spredd ut over byen. Det er svært viktig for meg at vi bevarer den tryggheten dagens hjemmetjeneste gir oss.