Som å arrangere konfirmasjon rett etter en bitter skilsmisse. Det kan gå godt, men du vett ...

KOMMENTAR: Ap hadde for lite å vinne på å redde Kenny Rettore og Høyre. Og Voldemort fortsetter å herje i Sandnes.

Arne Buchholdt Espedal (Ap) og ordfører Kenny Rettore (H) fant ikke nok felles mark til et formelt samarbeid. I teorien er det nå adle mod adle i Sandnes. Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

Denne politiske sareptakrukken Sandnes fortsetter å gi. Og gi. Og gi. Og gi. Når du tror det er tomt, så tada! kommer det litt mer.

Siste nytt er altså at ingen skal samarbeide, litt som når man arrangerer konfirmasjon etter en bitter skilsmisse. Det kan gå godt, men du vett ...

Forhandlingene mellom Høyre, Ap, KrF, Sp, Venstre og MDG strandet, og nok en gang var det spøkelset fra Harry Potter som sauset det til. Voldemort er han veldig onde i Harry Potter-universet, han hvis navn ikke skal nevnes. I Sandnes-politikken er Voldemort ensbetydende med eiendomsskatt.

Skal næringslivet i Sandnes bidra med rundt 100 millioner til kommunekassen i året, penger som i sin tur kan brukes på skoler, barnehager og sånne ting?

Dette kunne bare ikke Ap og Høyre bli enige om, og man kan jo spørre seg: Hvis begge gikk inn i forhandlinger med hvert sitt ultimatum, hva var da vitsen? Forhandlingene endte i det legevakten ville kalt «et pent brudd».

Også pene brudd er vonde og vanskelige.

Lite å vinne, mye å tape

Ap hadde lite å vinne på å redde Høyre og Kenny Rettore. Likevel var de villige til å gjøre nettopp det, men det ville koste. For å drive politikk trenger man penger. Prisen var eiendomsskatt på næring – Voldemort-skatten. Det var uaktuelt for Høyre, veldig vanskelig for KrF og neppe superpopulært i Venstre.

Høyre kunne svelget denne kamelen for å få på plass et formelt samarbeid. Men partiet lovet i valgkampen at det ikke skulle skje. Hvis de hadde vært superpragmatiske og gitt den seieren til Ap, ville de blitt knallhardt straffet ved neste valg.

Sandnes Høyre har – for å si det forsiktig – nok å stri med. Eiendomsskatt er den ene tingen man ikke kan lefle med i Sandnes. Nå har de gamblet på at det er mer å hente som fri og frank enn i et nytt semilykkelig tvangsekteskap.

Mon det.

Krise?

Hva betyr dette for folk flest? Her er den mørke, eller egentlig grå, sannheten: Ikke så veldig mye. Sausen som har vært i Sandnes er vanskelig, pinlig og pikant inni rådhuset. For alle politiske nørds er Sandnes et studie i hvor gale det kan gå. For Høyre er det nok et nederlag, en godt synlig bulk i et allerede skadet karosseri. At ordføreren i en stor norsk by ikke klarer å stable et politisk flertall på beina er veldig uvanlig, og ikke bra, men krise? Nja.

Du skal ikke veldig langt bort fra rådhuset før effekten avtar. Skolen på Hommersåk kommer til å bli bygget. Trones skole blir fikset. Havnebadet blir bygget. Et fristilt Høyre kan søke samarbeid på begge sider, som en mindretallsregjering.

«Forhandlingene har likevel lagt et grunnlag for videre samarbeid fra sak til sak», ifølge partiene, og de har rett i det.

Å jobbe fra sak for sak er mulig. Vi styrer for eksempel landet omtrent sånn, med en mindretallsregjering, og formannskapsmodellen legger litt opp til nettopp dette. Alle kan og må jobbe sammen.

Så hva er da problemet?

Sprint og maraton

Problemet er todelt. Det ene handler rett og slett om at politikerne i Sandnes – beviselig – ikke er dødsgode på samarbeid. Problemets del to handler om langsiktighet. En by kan ikke styres en måned om gangen. Høyre og Frp hadde i det minste en plan om hvordan Sandnes skulle styres de neste fire årene. Hva skal vi satse på? Hva skal bygges? Hva tar vi i år, og hva må vi ta neste år eller om fire år.

Hvis man skal løpe, er det en enorm forskjell på å løpe 100 meter og å løpe et halvmaraton. Nå blir politikken i Sandnes veldig mange korte sprinter. Hvis ikke det tar pusten fra deg, åpner Frp døren på gløtt for både Høyre og Ap, og snuser på ... samarbeid!

Det er bare å trekke pusten.