«Solid og spennende»

3 days ago 4



Forfatter Tore Li starter – litt plikt­skyldig, får man følelsen av – med den nå etter hvert legendariske scenen hjemme hos Trygve Bratteli.

Odvar Nordli trodde han skulle gi stats­minister­stafett­pinnen videre til Rolf Hansen, men Hansen, og de fleste andre i rommet, pekte på Gro Harlem Brundtland.

Akkurat dette har vi sett, og sett bedre, i TV-serien «Makta». Tore Li virker litt irritert over at serie­skaperne kom ham i forkjøpet og allerede har vist oss flere av de opplagte høyde­punktene i Nordlis statsministertid.

 Statsminister Odvar Nordli, nestleder Gro Harlem Brundtland, leder Reiulf Steen og sekretær Ivar Leveraas.

DEN NYE VINEN: Den nyvalgte ledelsen i Arbeiderpartiet under landsmøtet i 1975. Fra venstre: statsministerkandidat Odvar Nordli, nestleder Gro Harlem Brundtland, leder Reiulf Steen og sekretær Ivar Leveraas.

Foto: Ukjent (CC BY-NC-ND 4.0) / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Kommunikasjons­problemer

Vi har sett hvordan han snakket dårlig med parti­formann Reiulf Steen og knapt nok snakket med Gro.

Vi har vært med på presse­konferansen i Stavanger dagen etter den forferdelige Alexander Kielland-ulykken. Vi har sett hvordan han snublet seg gjennom kampen om utbyggingen av Alta-vass­draget.

Også den vilt fuktige tog­turen til Trondheim i forkant av det elendige 1979-valget har vi allerede sett, elegant fiksjonalisert på TV-skjermen.

Men selvsagt viser det seg at det er mer å hente, og biografen får god dra­hjelp fra Nordli selv.

For etter at Nordli gikk av som stats­minister i januar 1981, og blant annet viet seg til grønnsaks­dyrking sammen med kona Marit, skrev han memoarer.

I bøker med titler som «Langs veg og sti», «Morgen­landet» og «Skrå­blikk fra god­stolen» skildrer han den verdenen han vokste opp i.

Et skogs­arbeider­samfunn med dype daler og like dype sosiale forskjeller. En ekstremt klasse­bevisst arbeider­klasse som gav Hedmark tilnavnet «det røde fylket».

Kanskje er det her, i de få utdragene vi får fra disse erindrings­bøkene, at vi kommer nærmest Nordli som person. Der fremstår han som den lune humoristen med glimt i øyet som Tore Li kanskje mer påstår at han er, enn viser at han er.

Bilde av forfatter Tore Li

BIOGRAFEN: Forfatter Tore Li har tidligere skrevet bok om motstandsmannen og ingeniøren Finn Lied.

Foto: Astrid Waller

Men interessant nok er det som om det ikke gjør noe at vi stort sett ser denne biografiens hoved­person på avstand.

Og det gjør ikke noe heller at Tore Li ikke forsøker å fortelle Nordlis livs­fortelling som roman.

Chartret cruise­skip

Denne pillen trenger rett og slett ikke mer sukker. Alle merk­verdighetene som ble kastet mot Nordli de fem årene han var sjefen i øverste etasje i høy­blokka, taler liksom for seg.

En nærgående skildring av demonstrantene som lenket seg fast til anleggs­maskinene i Alta og sulte­streiket i lavvoen utenfor Stor­tinget, får du ikke hos Tore Li.

Men han har med at 600 politi­folk chartret cruise­skipet «Janina» og gjøv løs med vinkel­sliper på kjettingen demonstrantene lenket seg fast i.

Han nevner også, korrekt, at kampen for samenes rettigheter ble en av de første gangen dette partiet som var mest opptatt av klasse­forskjeller, ble konfrontert med fenomenet som vi i dag kjenner som identitets­politikk.

Noe av det som gjør denne boken så lese­verdig, er at den gir oss «bakom­filmen» til mange store endringer i det norske samfunnet som så til de grader preger oss den dag i dag.

Hvordan ville landet sett ut hvis Arbeider­partiet i denne perioden hadde valgt en mindre markeds­orientert omlegging av bolig­politikken? Ville vi da hatt en tredje sektor av boliger i byene selv folk med vanlige inntekter kunne hatt råd til?

Kjøper Volvo

Historien om Odvars Nordlis regjerings­tid er også fortellingen om alt som ikke ble noe av.

Det mest spektakulære eksempelet er den såkalte Volvo-avtalen.

Nordli, Volvo-sjef Pehr G. Gyllenhammar og den svenske stats­ministeren Ola Ullsten kunne stolt fortelle at den norske stat kjøpte førti prosent av aksjene i bil­giganten, i bytte mot at svenskene fikk lete etter olje på norsk sokkel.

Dette ble det ingenting av.

Isteden skulle det gå bratt nedover med Nordli som i tillegg til økende markeds­liberalisme og generelt mindre interesse for kollektive løsninger, slet med en drepende klase­hodepine.

Moldjord på skoa

Men en utrolig likandes kar, det var han, med det som må være norsk etter­krigs­tids vakreste smil.

Det skinner igjennom hele veien at Nordli virkelig brydde seg om dem som hadde det vanskelig og ikke hadde så mye å rutte med.

  • Odvar Nordli smiler til kameraet

    SMIL I 1973: Daværende stortingsrepresentant Odvar Nordli. 👉SVEIP👉

    Foto: Erik Thorberg / NTB
  •  En blid statsminister Odvar Nordli med topplue

    SMIL I 1976: En blid statsminister Odvar Nordli med topplue under stortingsrepresentantenes Holmenkollrenn. 👉SVEIP👉

    Foto: Oddvar Walle Jensen / NTB
  • Odvar Nordli i dress og slips under nyttårstalen

    SMIL I 1977: Odvar Nordli holder nyttårstalen i NRK.

    Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB

Han ble bare høyst motvillig stats­minister, og var så fremmed for pomp og prakt at han takket nei til å flytte inn i Villa Stenersen da Arne Korsmos arkitektur­perle ble tilbudt ham og kona Marit som stats­minister­bolig.

Tore Li forteller på en solid og spennende måte om livet til en politiker, som tross stadig større poser under øynene og dundrende hodepine, aldri sluttet å være anstendig.

Det er noe veldig realt over denne mannen som kom inn i politikken med «mold­jord på skoa» og hadde slik ære­frykt «for jorda, vogga for alt som spirer og gror, jorda som vi kom fra og som vi skal finne evighets­senga i».

Hei!

Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «King. Et liv» av Jonathan Eig, «Jævla menn» av Andrev Walden, eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.

Publisert 12.08.2025, kl. 15.00

Read Entire Article