Forfatter Tore Li starter – litt pliktskyldig, får man følelsen av – med den nå etter hvert legendariske scenen hjemme hos Trygve Bratteli.
Odvar Nordli trodde han skulle gi statsministerstafettpinnen videre til Rolf Hansen, men Hansen, og de fleste andre i rommet, pekte på Gro Harlem Brundtland.
Akkurat dette har vi sett, og sett bedre, i TV-serien «Makta». Tore Li virker litt irritert over at serieskaperne kom ham i forkjøpet og allerede har vist oss flere av de opplagte høydepunktene i Nordlis statsministertid.
DEN NYE VINEN: Den nyvalgte ledelsen i Arbeiderpartiet under landsmøtet i 1975. Fra venstre: statsministerkandidat Odvar Nordli, nestleder Gro Harlem Brundtland, leder Reiulf Steen og sekretær Ivar Leveraas.
Foto: Ukjent (CC BY-NC-ND 4.0) / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotekKommunikasjonsproblemer
Vi har sett hvordan han snakket dårlig med partiformann Reiulf Steen og knapt nok snakket med Gro.
Vi har vært med på pressekonferansen i Stavanger dagen etter den forferdelige Alexander Kielland-ulykken. Vi har sett hvordan han snublet seg gjennom kampen om utbyggingen av Alta-vassdraget.
Også den vilt fuktige togturen til Trondheim i forkant av det elendige 1979-valget har vi allerede sett, elegant fiksjonalisert på TV-skjermen.
Men selvsagt viser det seg at det er mer å hente, og biografen får god drahjelp fra Nordli selv.
For etter at Nordli gikk av som statsminister i januar 1981, og blant annet viet seg til grønnsaksdyrking sammen med kona Marit, skrev han memoarer.
I bøker med titler som «Langs veg og sti», «Morgenlandet» og «Skråblikk fra godstolen» skildrer han den verdenen han vokste opp i.
Et skogsarbeidersamfunn med dype daler og like dype sosiale forskjeller. En ekstremt klassebevisst arbeiderklasse som gav Hedmark tilnavnet «det røde fylket».
Kanskje er det her, i de få utdragene vi får fra disse erindringsbøkene, at vi kommer nærmest Nordli som person. Der fremstår han som den lune humoristen med glimt i øyet som Tore Li kanskje mer påstår at han er, enn viser at han er.
BIOGRAFEN: Forfatter Tore Li har tidligere skrevet bok om motstandsmannen og ingeniøren Finn Lied.
Foto: Astrid WallerMen interessant nok er det som om det ikke gjør noe at vi stort sett ser denne biografiens hovedperson på avstand.
Og det gjør ikke noe heller at Tore Li ikke forsøker å fortelle Nordlis livsfortelling som roman.
Chartret cruiseskip
Denne pillen trenger rett og slett ikke mer sukker. Alle merkverdighetene som ble kastet mot Nordli de fem årene han var sjefen i øverste etasje i høyblokka, taler liksom for seg.
En nærgående skildring av demonstrantene som lenket seg fast til anleggsmaskinene i Alta og sultestreiket i lavvoen utenfor Stortinget, får du ikke hos Tore Li.
Men han har med at 600 politifolk chartret cruiseskipet «Janina» og gjøv løs med vinkelsliper på kjettingen demonstrantene lenket seg fast i.
Han nevner også, korrekt, at kampen for samenes rettigheter ble en av de første gangen dette partiet som var mest opptatt av klasseforskjeller, ble konfrontert med fenomenet som vi i dag kjenner som identitetspolitikk.
Noe av det som gjør denne boken så leseverdig, er at den gir oss «bakomfilmen» til mange store endringer i det norske samfunnet som så til de grader preger oss den dag i dag.
Hvordan ville landet sett ut hvis Arbeiderpartiet i denne perioden hadde valgt en mindre markedsorientert omlegging av boligpolitikken? Ville vi da hatt en tredje sektor av boliger i byene selv folk med vanlige inntekter kunne hatt råd til?
Kjøper Volvo
Historien om Odvars Nordlis regjeringstid er også fortellingen om alt som ikke ble noe av.
Det mest spektakulære eksempelet er den såkalte Volvo-avtalen.
Nordli, Volvo-sjef Pehr G. Gyllenhammar og den svenske statsministeren Ola Ullsten kunne stolt fortelle at den norske stat kjøpte førti prosent av aksjene i bilgiganten, i bytte mot at svenskene fikk lete etter olje på norsk sokkel.
Dette ble det ingenting av.
Isteden skulle det gå bratt nedover med Nordli som i tillegg til økende markedsliberalisme og generelt mindre interesse for kollektive løsninger, slet med en drepende klasehodepine.
Moldjord på skoa
Men en utrolig likandes kar, det var han, med det som må være norsk etterkrigstids vakreste smil.
Det skinner igjennom hele veien at Nordli virkelig brydde seg om dem som hadde det vanskelig og ikke hadde så mye å rutte med.
SMIL I 1973: Daværende stortingsrepresentant Odvar Nordli. 👉SVEIP👉
Foto: Erik Thorberg / NTBSMIL I 1976: En blid statsminister Odvar Nordli med topplue under stortingsrepresentantenes Holmenkollrenn. 👉SVEIP👉
Foto: Oddvar Walle Jensen / NTBSMIL I 1977: Odvar Nordli holder nyttårstalen i NRK.
Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB
Han ble bare høyst motvillig statsminister, og var så fremmed for pomp og prakt at han takket nei til å flytte inn i Villa Stenersen da Arne Korsmos arkitekturperle ble tilbudt ham og kona Marit som statsministerbolig.
Tore Li forteller på en solid og spennende måte om livet til en politiker, som tross stadig større poser under øynene og dundrende hodepine, aldri sluttet å være anstendig.
Det er noe veldig realt over denne mannen som kom inn i politikken med «moldjord på skoa» og hadde slik ærefrykt «for jorda, vogga for alt som spirer og gror, jorda som vi kom fra og som vi skal finne evighetssenga i».
Hei!
Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «King. Et liv» av Jonathan Eig, «Jævla menn» av Andrev Walden, eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.
Publisert 12.08.2025, kl. 15.00