Snille Hugh Grant eller slemme Hugh Grant?

Det er to menn som kommer til å sette de store øynene sine i seg denne julen og be om oppmerksomheten din. De er forskjellige som natt og dag.

Den ene er snille Hugh Grant. Ham kjenner du godt. Den britiske skuespilleren la verden under seg med «Fire bryllup og en gravferd» i 1994. Det skjedde tilsynelatende uten at han trengte å gjøre annet enn å blunke, stotre, ta seg til håret, og levere velformulerte og svært britiske punchlines.

Du ble kjent med snille Hugh Grant i en lang rad med romantiske komedier av høyst varierende kvalitet. Den versjonen som ganske snart vil banke på døren din, er fra juleklassikeren «Love Actually». For mange er det først når snille Hugh Grant danser gjennom rommene i Downing Street nr. 10, at julefreden virkelig kan senke seg.

Den andre er slemme Hugh Grant, og denne vinteren finner du ham inne i kinomørket. Grant er selveste skurken i «Heretic», en klaustrofobisk liten grøsser der to misjonerende mormonerjenter banker på døren de aldri skulle banket på. Mannen som åpner er en smilende eldre herre med grått hår og briller, strikkevest og dårlige pappavitser.

Han er så vennlig som du bare er hvis du har onde hensikter i en slik film, og ganske riktig, snart viser det seg at huset er en eneste stor felle, der jentenes tro blir satt på prøve.

«Heretic» er den foreløpig siste i en lang rekke filmer der Grant spiller menn du virkelig, virkelig ikke vil gifte deg med. Det er gøy å se på. Og skuespilleren selv fremstår som om han har sluppet ut av et bur.

«Alle liker å være onde», sa han til magasinet GQ for noen år siden. «Det lukter av sannhet.» I samme intervju snakket han om hvordan han ble stadig mer overbevist om at vi egentlig er ganske slemme, at fernissen av sivilisasjon er veldig tynt.

Han har også begynt å snakke mer og mer negativt om seg selv, være åpen om alt han er irritert over og deprimert for, og til og med rakke ned på tidligere motspillere, som Drew Barrymore.

Noe av det Grant stadig kommer tilbake til, var at han gjorde en stor feil ved å lene seg så tungt på den stotrende sjarmørrollen fra «Fire bryllup og en gravferd», både i rollene som fulgte og utenfor filmlerretet.

Skal vi tro ham selv, kom det av sjokket over plutselig å være verdensstjerne. Grant fikk inntrykk av at det var denne utgaven av ham som ble elsket. Derfor spilte han den igjen og igjen. De som kjente ham, og visste at han egentlig hadde et mørkere sinn enn som så, fniste i kulissene.

Kanskje det første tegnet på at Grant ikke helt var den perfekte gentleman verden trodde, kom da han ble arrestert sammen med en prostituert i Los Angeles i 1995. Men det skulle gå lang tid etter dét før han slapp taket i de romantiske komediene, og de i ham.

Selv om det fremstår som om Grants utvikling også har mye å gjøre med personligheten hans, er han ikke den eneste som har tatt mørkere roller parallelt med at håret har blitt hvitere.

Også andre skuespillere som blir Hollywood-smukkaser i tyveårene, som Brad Pitt og Johnny Depp og Matthew McConaughey, har virket som om de har blitt mer og mer lei av å være så himla kjekke. De blir lei av rollene som drømmemann, med alle begrensninger det innebærer.

Som hovedperson i en kjærlighetshistorie blir du nærmest uunngåelig litt flat. Hensikten er jo at kinogjengere fra alle mulige bakgrunner med alle mulige oppfatninger skal kunne se på deg og se noe attraktivt. For noen av disse skuespillerne kan det nesten virke som en lettelse når ungdommens mest struttende skjønnhet forsvinner. Det åpner nye dører.

Så nå spiller Grant ektemannen som lyver for Meryl Streep i «Florence Foster Jenkins», den overdådig mislykkede skuespilleren Phoenix Buchanan i «Paddington 2», til den åleglatte britiske toppolitikeren Jeremy Thorpe i «En engelsk skandale».

Alle rollene går i større eller mindre grad ut på å spille ut sider som folk flest prøver å gjemme bort, men ofte mislykkes i å skjule. Forfengelighet, narsissisme, misunnelse og selvtvil synes å interessere Grant nesten mer enn noe annet om dagen. Og publikum ser så langt ut til å elske ham for det.

Jeg vil likevel forsøke meg på to teorier.

Den ene er at denne forfriskende nye ondskapen, i kombinasjon med Grants stadige himling med øynene over sitt gamle jeg, gjør at de tidligere rollene hans kan bli undervurdert.

For den opprinnelige «stotrerollen» hans, i «Fire bryllup og en gravferd», er overbevisende. Det er rett og slett en ekstremt god komedierolle, bedre enn de billige kopiene han kvernet ut senere.

De velturnerte replikkene var ført i pennen av Richard Curtis, mannen bak den uhyggelig vittige «Blackadder». Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Grant, og regissør Mike Newell, ville holde det hele lett, underspilt, henslengt, mumlende, hvorfor de brakk opp og knudret til de lange replikkene.

Det er for at noe som egentlig er kunstferdig, skal virke naturlig og spontant. Hugh Grant har det til felles med en annen Grant, Cary, at det er lett å overse hvor vanskelig det de gjør er. For det virker enkelt. Det virker som om de nesten ikke gjør noen ting.

Den andre er at Grant fremdeles spiller.

Paradokset er nemlig at det er lett å la seg sjarmere av den nye Grant, ond på lerretet og skjermen, gretten på den røde løperen. Det føles bedre å like ham nå enn før, fordi det føles som om du liker en karakter, en personlighet, og ikke lar deg blende av et smukt ytre.

For omverden har jevnt over reagert på slemme Hugh Grant med begeistring. Han blir invitert til alt han måtte ønske av talkshows, tunge filmtidsskrifter vil dybdeintervjue ham om karrieren hans.

Den Oxford-utdannede Grant, som aldri har hatt problemer med setninger med flere ledd, svarer som regel både analytisk og vittig. Det er mulig å ane noe kokett i grettenheten hans, slik det var mulig å ane noe kokett i uvørenheten hans på nittitallet.

Den gang var det snille Hugh Grant verden ville ha. Nå er det den slemme. I julen er det begge deler. Uansett finner han veien til deg.

Og det er tross alt en filmstjernes viktigste jobb.