Slik viser politi­kerne at de har selvironi

Det sies at vi er blitt så fragmenterte, så polariserte, der vi går rundt med hver vår feed, i hver vår sky. Men det finnes fremdeles noe det er bred enighet om, noe alle liker. Og er det noe alle liker, så er det folk som ikke tar seg selv så fordømt høytidelig. Som kan le av seg selv.

Derfor er det kanskje ikke så rart norske politikere står i kø for å være med i reality-TV. Denne uken kunne NRK melde at flere politikere enn noen gang er reality-deltagere. De iler til for å vise frem hvordan de er når de er slitne, irritable, og prøver på noe de aldri har prøvd seg på før, det være seg i «Farmen kjendis» eller «Kompani Lauritzen» eller noe annet. Er glade amatører i sang og dans, i «Maskorama» og «Skal vi danse».

Men hvilke konsekvenser har det? En av dem er kanskje at makt ufarliggjøres. En erfaren reality-snekker jeg spurte, mente at politikerdeltagerne spekulerer i at de vil fremstå som selvironiske og sjarmerende, og dermed harmløse. Da kan publikum fort tenke at politikken deres kanskje er mer velment og oppriktig enn den egentlig er. «De fjotter seg til litt, sånn at vi undervurderer dem», sier han. «Og det er mye makt og strategi i å bli undervurdert».

Det er lett å se at reality-seriene har noe politikerne trenger. Dette er mennesker som vanligvis viser seg frem i polert form, i debattstudio eller på en talerstol, med medietrening i bunn og de politiske poengene klare.

Da har de et reelt behov for steder i mediene som er mindre polert, der folket, som de skal representere, kan bli minnet om at politikerne også er mennesker. Det er ikke så mange arenaer igjen for den slags.

Talkshowene og portrettintervjuene finnes fremdeles, det er sant. Men de har høy terskel inn, og ikke samme posisjon som før. Da er det nok fristende heller å ta noen runder med utmarsj eller vedhugging med en gjeng som ikke har noe annet til felles enn en vag berømmelse.

Det er da også sjelden så ydmykende som de store underholdningsprogrammene på nittitallet, der partiledere med resignert mine måtte konkurrere i å sykle på trehjulssykkel for å vise hvor himla folkelige de var.

Utviklingen viser også at det har skjedd mye siden moderne reality-TV ble til på slutten av 1990-tallet. Sjangeren har blitt stor og dominerende, med et tydelig seriøsitetshierarki.

Reality-TV er alt fra kokker og sangere som viser frem dypt imponerende ferdigheter, til unge folk som ser på det hele som en stor fest og ikke har noe mot å drikke seg fulle og ha sex foran kamera. Og det vil nok være en begrenset del av reality-tilbudet som er aktuelt for de som tar mål av seg til å styre landet.

Men er det vi får se, ekte? Omtrent samtidig som vi i Norge diskuterer politikernes reality-deltagelse, har den innflytelsesrike amerikanske kritikeren Emily Nussbaum gitt ut boken «Cue The Sun», om sjangerens historie. Der peker hun på en av de åpenbare forskjellene på før og nå. Da moderne reality-TV ble til, var det ingen som helt visste hva de drev med. Makten var ekstremt skjevt fordelt.

I den originale, amerikanske versjonen av «Ungkaren» ble unge kvinner skjenket og manipulert av produsentene til å si og gjøre svært utleverende ting. Så ble de tildelt helterollen eller skurkerollen i klipperommet. Nå er både produsenter og deltagere vokst opp omgitt av reality-dramaturgi. De går inn i det hele med et høyt bevissthetsnivå og jobber ofte i en slags intuitiv allianse for å skape bra TV.

Det er lett å bli blasert. Lett å tenke at reality-TV er blitt en distansert selskapslek, der både publikum, deltagere og produsenter vet at alle spiller seg selv.

Men så er det jo ikke så enkelt likevel. Alle som har forsøkt å være ironiske reality-tittere vet at det er skikkelig vanskelig. Uansett ender du liksom opp med å heie på noen og irritere deg over andre. Og hva angår deltagerne selv, så er det heller ikke så lett å holde maska.

Min mann på innsiden påpeker at noe av det som er avslørende ved reality-TV, er at kameraene ofte fanger opp nettopp at de iscenesetter seg selv. Som han sier: «Det sier jo mye om mennesker hvem de forsøker å fremstille seg som». Og reality-TV ville neppe vært så seiglivet om det ikke var en merkelig miks av det falske og det sanne. Omgivelsene, rammene, er konstruert nettopp for å utløse noe rått, noe ektefølt.

Så hvis politikere faktisk ender opp med å være seg selv, mer eller mindre, på TV, og hvis folk har lyst til å se på det, er det vel ikke noe galt i det? Tja, tjo. To tankekors, fra to forskjellige år, kan være verd å trekke frem likevel.

Det ene er fra 1977, året da den amerikanske sosiologen Richard Sennett ga ut «The Fall of Public Man», eller «Intimitetstyranniet», som den ble hetende på norsk.

Der advarer han mot en verden der skillet mellom den private og den offentlige versjonen av et menneske ikke finnes mer.

Slik Sennett ser det, er det direkte skadelig at det å røpe sine innerste tanker og følelser uansett blir sett på som et gode. Det er farlig at det å spille en rolle uansett blir sett på som noe mistenkelig. Det betyr, mener han, at velgerne blir mer opptatt av hvem politikerne er enn av hva de har å vinne på politikken han eller hun fører.

Det andre er fra 2004. Da var det premiere på «The Apprentice», reality-serien der et kobbel av halsende deltagere skulle løse forskjellige markedsføringsoppgaver for å vinne eiendomsmagnat Donald Trumps gunst, og kanskje bli ansatt av ham. For de fleste av Trumps bysbarn var programmet en vits, der var det velkjent at Trump hadde bak seg en lang rekke fiaskoer.

Klipper Claire Scanlon forteller i Emily Nussbaums bok om hvordan Trump stadig tok impulsive avgjørelser, noe som gjorde at hun selv måtte lage episoder som var fordreide versjoner av det som faktisk hadde skjedd. Bare slik kunne Trumps konklusjoner virke logiske. Men for TV-seerne som først og fremst kjente Trump gjennom programmet, fremsto han som selvsikker, skarp og kompetent.

Det stor forskjell på å sparke folk i «The Apprentice» og å synge småfalskt i «Maskorama», men alt som har skjedd siden, sier likevel noe om sjangerens makt, og hvordan det som teller, tross alt er det som skjer foran kamera og ikke i kulissene.

Donald Trump var riktignok ingen egentlig deltager i sin egen serie. Han slapp å kave og streve og prøve og feile. Og han lo på ingen måte av seg selv. Så er det kanskje grunn til å være godt fornøyd med at norske politikere enn så lenge ser ut til å prøve å gjøre nettopp det.