Slik kan olje finansiere grønne investeringer i utviklingsland

Om våre egne utslipp er små, har Norge en større rolle som oljeprodusent, skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsbilde fra Oseberg-feltet i Nordsjøen. Foto: Marit Hommedal, NTB

Vårt forslag vil øke kostnadene til oljeproduksjon og kan innebære at oljeutvinningen tar slutt tidligere.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Vår oljeeksport fører til klimagassutslipp i andre land som er mange ganger større enn de samlede klimagassutslippene i Norge.

Vi foreslår at Norge innfører en ordning for klimatiltak og grønne investeringer i utviklingsland, finansiert med en klimakostnad pr. produserte tonn olje. Målet er en utslippsreduksjon som tilsvarer utslippene ved bruk av oljen.

Settes stadig nye temperaturrekorder

Verden står overfor store klimautfordringer. I fjor nådde de globale CO₂-utslippene et nytt rekordnivå, og det settes stadig nye temperaturrekorder. Norges klimapolitikk skjer i samarbeid med EU, og våre forpliktelser i henhold til Parisavtalen og klimaloven er utformet som et felles mål for Norge i samarbeid med EU.

Hvis hele verden fremover fører en klimapolitikk i samsvar med EUs og Norges ambisjoner, vil global temperaturøkning trolig bli klart lavere enn 2 grader.

Dessverre er det liten grunn til å tro at resten av verden vil føre en klimapolitikk i tråd med EUs ambisjoner. Når EU bare står for om lag 7 prosent av de globale klimautslippene, og Norge under 0,15 prosent, blir dette avgjørende for de globale utslippene fremover. Selv om vi forsterker innsatsen i Norge, vil effekten uansett begrenses av at våre utslipp utgjør en så liten andel av totalen.

Norge har et visst moralsk ansvar

Om våre egne utslipp er små, har Norge en større rolle som oljeprodusent. Utslipp fra forbrenning av vår eksport av olje og gass gir årlige utslipp på rundt 500 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Det vil si om lag ti ganger så mye som de årlige utslippene på rundt 50 millioner tonn i Norge. Oljen blir solgt på verdensmarkedet, der det er lite omfang av karbonskatter og klimamessige tiltak.

Det bidrar til større oljeforbruk, høyere oljepris og høyere inntekter til oss, men er samtidig skadelig for Jordens klima. I henhold til Parisavtalen er disse utslippene ikke Norges ansvar formelt sett, men det kan likevel argumenteres for at Norge har et visst moralsk ansvar.

En mulig politikk er å begrense vår produksjon av olje og gass gjennom direkte produksjonstiltak eller ved å redusere leting og fremtidig utbygging. Det vil gi mindre utslipp, men klimaeffekten vil trolig dempes ved at redusert produksjon i Norge vil bidra til høyere priser og økt produksjon av olje, gass og kull i andre land. Hensynet til forsyningssikkerhet kan også tale for å videreføre en betydelig norsk petroleumsvirksomhet fremover.

En bedre politikk er å gjennomføre tiltak som reduserer øvrige utslipp i verden med en mengde tilsvarende forbrenningsutslippene fra vår oljeproduksjon, og dermed kompensere for utslippene fra Norges oljeeksport. Dette vil være mer effektivt enn ensidige begrensninger på norsk petroleumsvirksomhet og gi en raskere og større reduksjon i globale utslipp til lavere kostnader, noe vi argumenterer for i en artikkel som kommer i fagtidsskriftet Samfunnsøkonomen.

Nødvendig med bistand fra rike land

Konkret foreslår vi at Norge bidrar til grønne investeringer og andre klimatiltak i utviklingsland gjennom finansiering og garantier, med sikte på utslippsreduksjon som tilsvarer utslippene ved bruk av oljen. Vårt forslag omfatter olje og ikke gass fordi norsk gass trolig i betydelig grad erstatter kull og fordi utslippene fra norsk gasseksport til Europa blir regulert gjennom EUs kvotesystem. For olje er det derimot et verdensmarked, og økt oljeeksport gir større oljetilbud på verdensmarkedet og dermed høyere utslipp.

Storparten av de globale utslippene kommer nå fra land med middels og lave inntekter, men i disse landene begrenses klimatiltakene blant annet av manglende kapital, for lave karbonpriser, svake institusjoner og andre problemer som høy gjeld og utbredt fattigdom. For å få tilstrekkelige klimatiltak i disse landene er det nødvendig med finansiell bistand fra rike land.

Én måte Norge kan kompensere for forbrenningsutslippene fra oljeproduksjonen vår på, er å øke investeringene gjennom Klimainvesteringsfondet. Dette fondet skal redusere klimautslipp ved å investere i fornybar energi i utviklingsland.

Staten må ta den største regningen

I en numerisk illustrasjon i vår artikkel, basert på resultatene fra Klimainvesteringsfondet, anslår vi den årlige kostnaden knyttet til vårt forslag til om lag 9 milliarder kroner. Dette er et betydelig beløp, men pr. fat olje utgjør det likevel bare ca. 13 kroner, tilsvarende omtrent 1,5 prosent av prisen pr. fat. Kostnaden er rundt 30 kroner pr. tonn reduksjon i årlig utslipp av CO₂-ekvivalenter.

Trolig vil kostnadene bli høyere når det gjøres i større skala, men det er likevel av en helt annen størrelsesorden enn de kostnadene man ellers vurderer.

Etter vår mening bør klimatiltakene ses på som en kostnad ved oljeproduksjonen og dermed belastes denne. Det bør beregnes et beløp som dekker klimautslippene ved forbrenning pr. tonn produsert olje, og oljeselskapene betaler beløpet pr. tonn til en enhet som finansierer klimatiltak i utviklingsland. Kostnadene dekkes dermed av oljeselskapene, på lik linje med andre kostnader knyttet til oljevirksomheten.

Det høye skattenivået og den høye statlige eierandelen innebærer likevel at staten bærer det meste av kostnaden.

Trenger en grundig faglig utredning

Selv om kostnadene knyttet til utslippsreduserende tiltak i utlandet er ganske små i dag, vil de trolig øke over tid. Vårt forslag vil øke kostnadene til oljeproduksjon og kan dermed innebære at oljeutvinningen tar slutt tidligere. Det vil bidra til at utfasingen skjer kostnadseffektivt, ved at den minst lønnsomme produksjonen fases ut først.

Dersom man skulle følge opp vårt forslag, vil det være behov for en grundig faglig utredning av hvordan en slik ordning skal organiseres, klimaeffekten og kostnader ved ulike typer kompenserende tiltak, samt hvilket ambisjonsnivå man bør ha.

Siden forslaget er motivert av svært mangelfulle klimatiltak og karbonskatter globalt, bør en slik vurdering også omtale hvordan ordningen gradvis kan avvikles hvis det i fremtiden blir mer forpliktende internasjonale klimaavtaler.