9 hours ago
3
Gjennom kriseerklæringer, presidentordre og lojalitet ligger Donald Trump an til å bli den mektigste presidenten i moderne tid.
Publisert 18.10.2025 12:51 Sist oppdatert 45 minutter siden
I juni tok fem millioner amerikanere til gatene for å demonstrere under parolen «No Kings». Fem måneder inn i Donald Trumps andre presidentperiode uttrykte demonstrantene motstand mot det de så på som autoritære tendenser fra Washington, D.C.
Lørdag tar «No Kings»-demonstrantene til gatene på nytt. Det er varslet markeringer i samtlige delstater, og arrangørene håper på rekordoppmøte.
– Det ligger an til å bli den største demonstrasjonen i moderne amerikansk historie, sier arrangør Ezra Levin til NBC News.
I løpet av de fem månedene som har gått siden sist markering, har Trump-administrasjonen gjort lite for å blidgjøre «No Kings»-demonstrantene. Fra Det hvite hus har presidenten tatt grep man sjelden har sett i fredstid, som får selv ekspertene til å reagere.
På bekostning av Kongressen
Allerede under Trumps første periode gikk mediene tom for adjektiv til å beskrive republikaneren. Samtidig er Trump anno 2025 noe annet enn 2020-modellen: Siden januar har republikaneren endret betydningen av hva det vil si å være president.
Det er særlig to måter presidentmakten har endret seg under Donald Trump, mener professor Hilmar Mjelde.
– For det første personaliserer han presidentmakten, ved ikke å skille mellom egne interesser og landets. Han tar beslutninger etter eget forgodtbefinnende og statsapparatet blir lojalt til Trump som person, sier statsviteren.
Videre styrker Trump presidentmakten på bekostning av de andre statsgrenene, særlig Kongressen.
– Det har vel å merke vært en trend siden 1940-tallet, men under Trump ser vi at presidenten nærmest blir en uavhengig aktør i systemet, mener Mjelde.
I grunnloven nevnes Kongressen før de andre statsapparatene, og den skal i utgangspunktet være det mektigste statsapparatet i USA. At den nå gradvis marginaliseres av en stadig mektigere president, beskriver Hilmar Mjelde som «spesielt påfallende».
Han er ikke alene om å merke seg endringen i amerikansk maktstruktur.
– Makten skal gå gjennom Kongressen ned til presidenten, ikke omvendt. Nå snur Trump hele systemet i USA, ved å personlig tilrøve seg den makten, sier TV 2s USA-ekspert Eirik Bergesen.
Hevntokt og kriseerklæring
Gjennom presidentordre, nasjonale kriseerklæringer og en hevntokt mot media, akademia og politiske motstandere, har Trump-administrasjonen gradvis utvidet presidentmakten. I amerikanske medier omtales Trump ofte som en president som mangler presedens. Har vi sett noe lignende i moderne tid?
– Ja, vi har sett mye av dette før. Men om vi holder oss til tiden etter den kalde krigen, er Trump ekstrem. Det er all grunn til å være bekymret, sier historieprofessor James Godbolt ved Universitetet i Sørøst-Norge.
I september lanserte Axios-grunnlegger Mike Allen en liste på 15 punkt som viser hvordan Trump på ulike måter utvider presidentmakten.
I denne saken ber TV 2 historikere, statsvitere og kommentatorer se nærmere på flere av punktene på denne listen, og hva det kan bety for den fremtidige maktfordelingen i USA.
Nasjonal krisetilstand
– Det Trump holder på med er svært dramatisk, om vi har et samtidshistorisk perspektiv på det. Men ikke i samme grad hvis vi for eksempel sammenligner Trump med andre presidenter i krisetider, sier James Godbolt.
Historieprofessoren trekker frem navn som George Washington, Andrew Jackson og Abraham Lincoln som alle måtte ta omfattende grep for å styre et land i krise. Og USA anno 2025 er virkelig i krise, i hvert fall ifølge Trump selv:
Siden 1980 har en amerikansk president i gjennomsnitt erklært syv nasjonale kriser i løpet av en fireårsperiode. På ni måneder har Trump allerede erklært ni, i tillegg til en egen «kriminalitetskrise» i Washington, D.C. Slike erklæringer gir presidenten mulighet til å innføre hasteinntak som man under normale omstendigheter måtte få godkjent av Kongressen.
– USA har vært i en permanent tilstand av kriser fra og med terroranslaget i 2001. Kriser skaper handlingsrom for presidenten til å styrke sin makt på bekostning av de andre statsgrenene. Det åpner for krisemakter og de andre aktørene vegrer seg for å stille seg i veien for en president i en reell krise, påpeker Hilmar Mjelde.
Det har Trump benyttet seg av til det fulle: Gjennom energikriser, grensekriser, narkotikakriser, handelskriser og den nevnte kriminalitetskrisen har presidenten blant annet innført økt minedrift, satt inn militæret ved grensen til Mexico, gjennomført dødelige luftangrep mot påståtte smuglerbåter i Karibien, innført straffetoll mot over 90 land og satt inn Nasjonalgarden i hovedstaden.
– Problemet med Trump er at han påberoper seg krisemakter i situasjoner som ikke er kriser. Det er misbruk av presidentmakten. Det bryr ikke Trump seg om, fordi målet hans er nettopp å fjerne hindre for hans maktutøvelse, mener professor Mjelde.
Bevilgningsmyndighet
Makten til å bestemme hvordan USA skal bruke penger ligger hos Kongressen. For at presidenten skal bruke penger, må Kongressen først bli enige om et budsjett og godkjenne pengebruken. Den makten prøver presidenten å overta.
Trump har forsøkt å stanse eller omdisponere milliarder av dollar Kongressen har bevilget til blant annet bistand, utdanning, helse og forskningsstøtte – noe presidenten egentlig ikke har makt til å gjøre.
– Det store problemet med det republikanske flertallet i Kongressen er at de er altfor lite interessert i å bruke makten sin til å balansere presidenten. Kongressen har makt til å stoppe presidenten, men det fordrer at de er villig til å bruke den, sier rådgiver Eirik Løkke i Civita.
Også Hilmar Mjelde mener Kongressen er i ferd med å gi fra seg en av sine viktigste oppgaver.
– Polariseringen har gjort at partiene blir mer lojale til en president fra eget parti enn til Kongressen som institusjon. Det var en utvikling USAs grunnlovsfedre ikke forutså, sier professoren.
Han viser til at Kongressen er en kollektiv aktør: Før den faktisk kan gjøre noe, må den bli enig om hva det er den vil gjøre.
– Det gir handlingslammelse. Presidenten, derimot, er en enkeltperson og det gir ham mulighet til å handle før verken Kongress eller domstoler rekker å organisere en respons, sier Mjelde.
Trumps forsøk på å fryse kongressmidlene er nå gjenstand for en rekke søksmål, blant annet fra 157 kongressrepresentanter. Mens saken går sin gang gjennom rettsvesenet, står en rekke statlige aktører – som USAID – uten midler til å fortsette driften.
Politisering av Justisdepartementet:
I USA er det lang tradisjon for at Justisdepartementet er uavhengig av presidenten og fatter sine egne avgjørelser. Donald Trump har flere ganger oppfordret justisminister Pam Bondi til å etterforske og tiltale Trumps politiske motstandere.
Statsadvokat Erik Siebert valgte å trekke seg heller enn å følge Trumps instruks om å ta ut tiltale mot Letitia James, på det Siebert anså som svært tynt grunnlag. En annen Trump-rival, tidligere FBI-sjef James Comey, er også under tiltale, mens presidenten mener den demokratiske senatoren Adam Schiff har begått «alvorlige politiske lovbrudd».
Selv omtaler Trump seg som USAs «fremste håndhever av loven» – en betegnelse man typisk bruker om justisministeren.
– Han har truet en rekke politikere som Hillary Clinton med fengsling, men ingen politiker er bak lås og slå, så vidt jeg vet. Andre eksempel av lignende misbruk av Justisdepartementet har vi i nyere tid under McCarthy-tiden og under opprøret på 60-tallet, mot for eksempel Martin Luther King og det radikale venstre som helhet, forteller historieprofessor Godbolt.
Politisering av Sentralbanken:
Donald Trump angrer nok på at han innsatte Jerome Powell som sentralbanksjef i 2018. Til tross for Trumps gjentatte forespørsler, ventet Powell helt til september med å senke styringsrenten. Det har blitt spekulert i om Trump vil forsøke å sparke sentralbanksjefen, noe han kun har myndighet til om dersom Powell har misligholdt sine plikter.
I mellomtiden sparket Trump styremedlem Lisa Cook, med mål om å erstatte henne med noen som vil stemme for å sette ned renten. Cook har tatt saken til domstolen, og beholder jobben inntil videre.
– Det er noe av det skumleste Trump gjør. Sentralbanksjefen er ikke en personlig undersått av presidenten, men en person med faglig autonomi. Man kan ikke sparke noen på bakgrunn av politisk opportunisme, slik som Trump lefler med nå, sier Eirik Bergesen.
Det er ikke bare sentralbanksjefen som trues av Trumps lynne:
– Grunnen til at amerikansk økonomi er sterk, tross den enorme statsgjelden, er at man blir oppfattet som en stabil og troverdig økonomi. Det blir truet om man begynner å legge seg opp i hva Sentralbanken gjør. Da nærmer man seg virkelig latinamerikanske tilstander, mener Bergesen.
Trumps politiske press er uvanlig, men én president gikk enda lenger i kampen mot Sentralbanken:
– På 1830-tallet avskaffet president Andrew Jackson rett og slett Sentralbanken, påpeker Godbolt.
Overstyring av grunnloven
24 timer inn i sin andre periode, signerte Trump en presidentordre som opphever retten til statsborgerskap for barn av ulovlige innvandrere født i USA. Retten har vært en del av den amerikanske grunnloven siden 1868, og en endring krever to tredjetalls flertall i Kongressen og støtte fra tre fjerdedeler av delstatene.
Gjennom Trumps presidentordre forsøker han å hoppe bukk over hele prosessen:
– Presidenten kan ikke endre grunnloven. Men han kan tøye eller ikke rette seg etter den, og da er det opp til de andre statsmaktene, det vil si domstolene, kongress og delstatene, å prøve å stoppe ham i dette, forklarer Mjelde.
Trumps presidentordre har vært gjennom flere rettsrunder, og skal opp i Høyesterett i løpet av høsten.
Toll
På bakgrunn av handelskriser og smuglerkriser fra henholdsvis Canada, Kina og Mexico, snudde Trump verdensøkonomien på hodet med knallharde tollsatser. Den amerikanske grunnloven slår fast at denne makten ligger hos Kongressen. Å frata nasjonalforsamlingen styringsretten over USAs tollpolitikk vil forskyve maktbalansen og gjøre presidenten enda mektigere.
– Det amerikanske systemet er ikke bygget opp for at presidenten skal ha all makt, selv om republikanerne tolker det sånn. Det gjelder spesielt for toll og handel: Det er Kongressen som formelt har tollmyndighet, fordi USA ønsker å separere politikk og handel, sier Bergesen.
Deler av Trumps toll-politikk har allerede blitt erklært ulovlig i domstolene, et tegn på at deler av statsapparatet forsøker å holde presidentens makt i sjakk. Men Trump har anket, og inntil en endelig avgjørelse er klar, gjelder toll-politikken inntil videre. Spørsmålet Høyesterett altså må ta stilling til, er om handelsunderskuddet er en trussel mot USAs sikkerhet.
– Antagelig må Høyesterett avgjøre hvor lang presidentens makt strekker seg til å definiere hva som kvalifiserer som sikkerhetshensyn, sier Eirik Løkke.
Bergesen mener Trumps krise-argument ikke holder vann:
– For at noe skal være en nasjonal krise, må det ha skjedd brått og være dramatisk. Dette er ingen av delene, handelssituasjonen har vært sånn i alle år, påpeker USA-eksperten.
Krigstiltak i fredstid
I mars benyttet Trump seg av krigsloven Alien Enemies Act fra 1798. Loven åpner for at myndighetene kan pågripe og deportere innvandrere dersom det er «erklært krig mellom USA og enhver fremmed nasjon» – uten å måtte gå via domstolene.
– Noe av det mest urovekkende med Trump er hans bruk av makt uten rettsstatskontroll eller oversyn. Rettslig er det uklart hvor stort handlingsrom Trump har, påpeker Eirik Løkke.
Loven har kun blitt brukt tre ganger tidligere: I 1812, samt under første og andre verdenskrig. Trump hevder USA invaderes av ulovlige innvandrere og kriminelle gjenger, og har siden benyttet loven til å rettferdiggjøre luftangrep mot påståtte narkotikasmuglere fra Venezuela og innsette Nasjonalgarden i Los Angeles, noe som vanligvis ville krevd godkjenning fra henholdsvis Kongressen og delstatsmyndighetene i California.
Venter angrep «om svært kort tid»
– Det USA gjør med Venezuela er utrolig skummelt. Båtene i Karibien skal arresteres, gå gjennom en rettsprosess og eventuelt havne i fengsel. De skal ikke drepes uten en rettsprosess. Disse er ikke stridende i en krig mot USA, men kriminelle. Det har ingenting med krigsloven Alien Enemies Act å gjøre, men det handler enten om å invadere Venezuela eller innføre et regimeskifte, mener Eirik Bergesen.
Angrep på media
På kort tid har Trump tatt sikte på å kontrollere det amerikanske medielandskapet. Presidenten har fjernet statlig støtte til offentlige aktører som PBS og NPR, oppfordret kringkastingsmyndigheten FCC til å fjerne lisensen til NBC og andre medier som gir ham negativ dekning, samt gått til personlige søksmål mot blant andre CBS, Wall Street Journal og New York Times.
Flere medier, deriblant ABC og CBS, har også punget ut store summer i forlik til Trump.
– Det skaper en veldig uheldig presedens. Trumps angrep på mediene er urovekkende fordi han bidrar til å undergrave respekten for sannhet og normene for offentlig debatt. Samtidig er det også urovekkende at mediene er villig til å inngå forlik med Trump, når de åpenbart burde forsvart pressefrihet, mener Cevitas Eirik Løkke.
Historieprofessor James Godbolt peker på hvordan Richard «Tricky Dick» Nixon i sin tid brukte sleipe grep mot liberale og maktkritiske medium. Men selv Nixon godtok medias grunnleggende kontrollfunksjon, påpeker Eirik Bergesen:
– Nixon var kritisk til media, men anerkjente også medias rett til å stille kritiske spørsmål. I et demokrati ønsker man seg et system hvor man blir utfordret, men det anerkjenner ikke Donald Trump. Det er et av hans fremste autoritære trekk, han anerkjenner ikke medias rett til å stille de kritiske spørsmålene, mener TV 2s USA-ekspert.
Fjerning av interne kontrollmekanismer
Gjennom Elon Musks DOGE og andre initiativ har Trump-administrasjonen sparket generalinspektører, forsøkt å legge ned uavhengige kontrollorgan og vektlagt total lojalitet blant føderalt ansatte.
– Det er en stor fare for at Trump setter en standard og norm som er ødeleggende for tilliten til staten, mener Eirik Løkke.
Under Trump-administrasjonens første måneder ble en rekke embetsmenn avskjediget mens de ledet granskninger mot Elon Musk og hans selskap.
– Trump svekker helt direkte apparatet som skal forhindre maktmisbruk, og erstatter dette med personlig lojalitet. Når skillet mellom embetsverk og politisk lojalitet forsvinner, ser vi et av de tydeligste tegnene på et autoritært regime, sier Eirik Bergesen.
– Som en diktatorspire
Disse ni punktene illustrerer noen av eksemplene på hvordan den amerikanske presidenten gradvis får mer makt. Den viser også hvordan Trump har normalisert å saksøke aviser, sende militæret inn i amerikanske byer eller tvinge universitet til å endre pensum – ting som tidligere kun skjedde ytterst unntaksvis.
Professor Hilmar Mjelde trekker frem to årsaker til at Trump klarer å øke presidentmakten til et nytt nivå:
– For det første er presidentmakten vagt definert i grunnloven, noe som gir armslag til å utvide den. For det andre hviler presidentmakten på at personen som er president viser tilbakeholdenhet og ikke oppfører seg som en diktatorspire. Disse normene blåser Trump i, i motsetning til de fleste av sine forgjengere, sier Mjelde.
Også Eirik Bergesen mener Trump opererer helt ulikt tidligere presidenter:
– Alle presidenter tøyer og dytter på reglene, men Trump gjør det på sin egen måte. Han gjør det langt mer direkte og mye mer i sin egen interesse enn tidligere presidenter.
– Naivt
Trump har fremdeles 40 måneder igjen som president. Hvordan det vil se ut, og hva det vil medføre for republikanernes etterfølger, mener Hilmar Mjelde er vanskelig å spå.
– Trump er en unik personlighet i amerikansk historie. Hans republikanske etterfølgere vil ikke uten videre nødvendigvis ønske eller evne å videreføre hans sterkmann-styre, sier professoren.
Han påpeker også at en tradisjonell demokrat kan vinne valget i 2028. Vil demokratenes president i så fall reversere maktutvidelsen skapt av Trump?
– Det er litt naivt å tenke. Det beste eksempelet er republikanernes gerrymandering i Texas, hvor republikanerne nå gjør det samme i California. Heller enn å si at noe ikke er greit, svarer de med samme mynt. Det så vi også da Trump benådet flere av sine rådgivere i 2020, før Biden gjorde det samme med sønnen Hunter i 2024, mener Eirik Bergesen.
Der hvor den historiske tendensen taler for at den neste presidenten stadig blir mer mektig enn forgjengeren, har man også eksempler på det motsatte.
– Hvis det er bred enighet om at presidenten har blitt for mektig eller misbrukt makten, ser vi ofte en korreksjon. Etter Franklin Rooosevelt innførte USA begrensning på antall gjenvalg og Gerald Ford og Jimmy Carter forsøkte å tone ned presidentrollen etter Nixons mange overtramp, påpeker Mjelde.
Politisk paradoks
Mens det vi ser nå kan virke uten sidestykke i moderne tid, påpeker historieprofessor og norskamerikaner James Godbolt at amerikansk politikk har vært innom det meste:
– Amerikansk politisk kultur har utviklet seg i snart 250 år, og det er en kultur som i perioder har gitt grobunn for maktpolitisk ubalanse og maktmisbruk, hatretorikk og voldt mot politiske motstandere, samt rikmannsstyre som i Gilden Age og 1920-åra, sier Godbolt.
Han viser til at USA kan beskrives som et politisk paradoks, som tidvis kan gjøre det vanskelig å forstå for utenforstående nordmenn:
– Politisk kultur i USA gir aksept for store politiske svinginger, også tendenser til diktatur. Jeg tror det er en grunn til at amerikanere har lettere for å akseptere Donald Trump enn oss i Norge og Nord-Europa, avslutter historieprofessoren.
English (US) ·