Skriftlig spørsmål fra Dagfinn Henrik Olsen (FrP) til justis- og beredskapsministeren. Besvart: 12.03.2026 av justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen

Spørsmål

Dagfinn Henrik Olsen (FrP): Hvordan kan norske myndigheter sikre at barn som er norsk statsborger, og som har vært utsatt for familievold og bortføring, får norsk pass uten at tidligere voldelig forelder kan blokkere utstedelsen og finnes det rutiner eller unntak som ivaretar barns sikkerhet og rett til norsk pass i slike situasjoner uten å må gå en egen runde i norsk rett?

Begrunnelse

Jeg ønsker å stille spørsmål til justis- og innvandringsministeren om retten til norsk pass for barn i situasjoner med bortføring og familievold. Saken gjelder et barn på 9 år, norsk statsborger, med mor som også er norsk statsborger. Barnefar er spansk og bortførte barnet i 2015. Etter dette fikk mor foreldreansvar og omsorgsrett fra Høyesterett i Spania på grunn av familievold. Barnefar fikk midlertidig samvær, men da han forsøkte å skade barnet ble samværet suspendert, og han har ikke hatt kontakt med barnet siden 2016. Mor og barn har bodd i Norge siden januar 2016. Barnet fikk norsk pass for ett år, men etter dette har pass ikke kunnet utstedes uten samtykke fra barnefar. Mor mottar stønader som enslig forsørger, og staten betaler barnebidrag da far ikke har hatt kontakt siden 2016.

Svar

Astri Aas-Hansen: Jeg vil innledningsvis understreke at avgjørelsen av om barn skal ha pass inngår i foreldreansvaret. Når foreldreansvaret er felles, er derfor passlovens klare utgangspunkt at begge foreldrene må samtykke til passutstedelsen. Saker om pass til barn kan av mange grunner være utfordrende og kompliserte, særlig etter konfliktfylte samlivsbrudd, og Politidirektoratet har derfor gitt utførlige retningslinjer til passkontorene om hvilke krav, unntak og rutiner som gjelder for behandlingen av slike søknader. Jeg vedlegger disse retningslinjene, som også er tilgjengelig på politiets nettsider, ettersom flere forhold enn de som berøres i dette svaret kan være relevante for problemstillingene som tas opp i spørsmålet.
Foreldreansvaret reguleres av barnelova, og pass- og ID-kortmyndigheten forholder seg til opplysningene om foreldreansvar som fremkommer av Folkeregisteret.
Dersom en forelder har fått foreldreansvaret alene i en utenlandsk rettsavgjørelse, fremgår det av punkt 5.4.5 i de vedlagte retningslinjene at det må vurderes om den utenlandske avgjørelsen gir rett til å få utstedt et norsk pass. Utenlandske rettsavgjørelser om foreldreansvar kan legges til grunn av passmyndigheten dersom avgjørelsen er truffet i en stat som er tilsluttet Haagkonvensjonen 1996 eller annen relevant konvensjon om anerkjennelse og fullbyrdelse som også Norge har sluttet seg til.
Det finnes unntak fra kravet til samtykke fra begge foreldrene når foreldreansvaret er felles. I saker hvor et barn har blitt utsatt for familievold og bortføring av én av foreldrene, vil pass- og ID-kortmyndigheten vurdere om søknad om pass likevel skal innvilges i henhold til bestemmelsen i passloven § 4 tredje ledd. Etter denne bestemmelsen kan pass utstedes til barn i særlige tilfeller uten samtykke fra den ene av foreldrene «dersom det er fare for personens liv eller helse, eller det av andre grunner er åpenbart ubetenkelig.» Dette er en snever unntaksbestemmelse, som anvendes av pass- og ID-kortmyndigheten med varsomhet. Det vil som hovedregel ikke være «åpenbart ubetenkelig» å utstede pass dersom en av foreldrene aktivt motsetter seg det. Alternativet «fare for personens liv eller helse» retter seg særlig mot tilfeller der barnet befinner seg i utlandet fordi det er forlatt eller bortført, og passutstedelse er nødvendig for at barnet skal kunne returnere til Norge.
I praksis anvendes unntaksbestemmelsen i passloven § 4 tredje ledd i særegne tilfeller etter en konkret helhetsvurdering av alle momenter i saken. Medbestemmelsesretten som følger med foreldreansvaret står sterkt, men må i konkrete saker avveies mot andre relevante forhold. Hensynet til barnets beste skal alltid vurderes, og det vil være en saksbehandlingsfeil dersom en slik vurdering ikke er gjort. Hva som er til barnets beste må vurderes ut fra barnets situasjon og behov og må vurderes konkret i den enkelte sak.