Skjerm-Satan

Feeden min er smekkfull av voksne med følelser: redde, sinte, triste over at barn også lever i en digital verden. Alt tilsynelatende drevet av en nostalgisk historie om at alt var bedre før, og at det går til helvete med ungdommene «hvis vi ikke tar grep».

Det hele er trøttende forutsigbart.

Hver generasjon ser tilbake på sin barndom og forherliger den. Hver generasjon ønsker å begrense, forby og stemple det nye som årsak til samtidens aktuelle problemer.

Er det ingen som husker hvor mye bråk det var om at TV ødela pur unge sinn, og at «Baywatch» fikk unge jenter til å hate sine kropper?

Før fikk vi også høre «ungdommen nå til dags»; at vi bare satt inne og leste i blader med usømmelig innhold og spilte TV-spill. Man var redd Nintendo kunne føre til at neste generasjon råtnet på rot.

Hjernen kunne bli ødelagt av tidligere teknologi også, men da var det firkantede øyne og epilepsi det gikk i, i stedet for psykisk uhelse og konsentrasjonsproblemer.

Også tidligere teknologiske nyvinninger har gjort oss redde for de sosiale og samfunnsmessige konsekvensene: farge-TV, flere kanaler enn NRK, walkman, videovold, mobiltelefoner og e-bøker. Alt dette mente man var unødvendig og kunne føre til en overveldet og slapp befolkning.

Før dette ble lesende folk kalt døgenikter, bleikfiser og bokormer uten kontakt med «den virkelige verden». Fri utfoldelse i bøkenes verden ble ansett som farlig, umoralsk og passiviserende («Hvor mange timer har du brukt med nesa i en bok i ditt liv?») Lurer på hvordan det gikk med dem, liksom.

Så er det anekdotene, da. Enkeltskjebnene og historiene vi får så hjerte for. De som blei rekruttert til kriminalitet, utnyttet seksuelt, de som blei spiseforstyrra eller skada seg selv.

Alle disse forferdelige sosiale og psykiske problemene fantes også i Den Skjønne Fortida. Og da som nå fikk samfunnets skumle krefter oftest størst påvirkningskraft på de som av andre grunner hadde det vanskelig og hvor annen risiko har hopet seg opp.

I dag går det knapt en dag uten at en dypt bekymra forelder, ekspert eller kjendis er ute og snakker om hvordan Skjerm-Satan leder den oppvoksende slekt inn i fristelse og elendighet.

Og så får vi historiene om de som overraskende erfarte at det var bedre med mindre skjerm. Et eksempel er kronikken om poden som kom lykkelig hjem fra leirskole og sa han ønsket mobilforbud.

Det er klart et annerledes liv er spennende i en uke. Hvis du er på et fremmed sted med venner som ikke har annet å gjøre enn teambygging og hverandre, så blir det trivelig. La oss kalle det «Hver gang vi møtes»-effekten. Er det ikke derfor vi drar på gammeldagse hytteturer eller telttur – for å kjenne på livet med enkle midler?

Betyr det at vi vil ha en hverdag som er som teltturer? Neppe.

Samfunnet kan ikke skrus tilbake i tid. Teknologi kan ikke avoppfinnes, og menneskers iboende nysgjerrighet og sosiale natur vil være der uansett.

Forbud mot smarttelefoner eller sosiale medier er helt utopisk, eller blir litt som forbud mot PC-er og internett. Det er noen stater som holder på med forbud av sånt, og det er ikke de vi liker å bli sammenliknet med.

Vi må ha samtaler om hvordan vi skal bruke teknologi på best mulig måte, og hvilke krav vi skal stille til leverandører av tjenestene for å unngå påvirkning vi ikke ønsker. På samme måte som vi i Norge forbyr TV-reklame rettet mot barn, reklame for røyk og fyll, tror jeg det er bedre at vi går på innhold på dingsen framfor dingsen i seg selv.

Og selvfølgelig er det ikke bra for noen å gjøre bare én ting hele tiden. Odd (63) bør komme seg av sportskanalen og ut på tur!

Det mest alvorlige med alt dette skremme-moralisme-nostalgi-fokuset mot skjerm, synes jeg likevel er de store og viktige temaene vi virkelig bør ta tak i. Det er en rekke ting som vi vet med sikkerhet påvirker hvordan folk har det: fattigdom, sosiale forskjeller, kriminalitet, utrygge fremtidsutsikter i alt fra utdanning og jobb, til klima og miljø, stress, krig og konflikt.

Og hva med effektene av pandemihåndteringen på vår oppvoksende generasjon? Sosial isolasjon er dokumentert skadelig, faktisk en anerkjent torturmetode.

Skjermskjermerne vil påpeke at økning i folk som søker hjelp for psykiske plager har skjedd i samme periode som de fryktede skjermene har blitt vanligere. Men hvis mange folk drukner og spiser iskrem i samme periode på året, er det iskrem som er problemet?

Nei, jeg tror i hvert fall at de mest sannsynlige grunnene til utfordringene vi ser nå, er de gode gammeldagse grunnene som ikke har en quick fix.

Selvfølgelig er det lettere å rette vreden og fortvilelsen mot noe mer konkret og håndfast: Skjerm er Satan! Hvem skal frelse oss fra det onde? (så får resten stå i fred med liten skrift). La oss heller bygge gode hverdager, trygge lokalsamfunn, en fremtid å glede seg til.

Så kan det være at om 10 år, er vi like lite opptatt av farene med SoMe-Satan som vi er av farene ved TV og ukeblader i dag.