Mange har kjøpt påstandene om at formues- og exit-skatten bare rammer de aller rikeste. Jeg trodde også på dette. Helt til jeg startet mitt eget selskap.
Onsdag 20. november kl. 14:21Forrige uke viste SV-leder Kirsti Bergstø stolt frem «skammens vegg» på kontoret sitt. En vegg dekket med artikler om gründere og investorer som har flyttet fra Norge.
Det knøt seg i magen da jeg hørte hvordan hun hånte og demoniserte disse menneskene, som har skapt verdier og utallige arbeidsplasser.
«Jeg går ikke på jobb for disse folka, men for helt vanlige folk», sa Bergstø til Dagbladet.
Som om de som bygger bedrifter og skaper arbeidsplasser ikke også er vanlige folk. Hvordan kan vi motivere flere til å satse når de som lykkes blir utpekt som samfunnsfiender?
Jeg vet nå at fortellingen om disse skattene er feil. Formuesskatt og exit-skatt rammer ikke bare «de rike». De rammer oss alle, de svekker Norges fremtid.
For halvannet år siden fikk jeg ideen om å løse et hverdagsproblem på en smartere og mer bærekraftig måte. Så jeg satset alt og ble gründer.
Å drive en oppstartsbedrift er beinhard jobbing. Du jobber døgnet rundt, ofte uten lønn, sykepenger eller pensjonsopptjening, i håp om å bygge noe som kan skape arbeidsplasser og verdier.
Vi hører politikere si at Norge trenger flere gründere, særlig kvinner. Men hvordan skal det være mulig? I stedet for støtte møter vi særnorske skatter som slår beina under oss.
Formuesskatten rammer gründere ved å kreve betaling for verdier som kun eksisterer på papiret – penger som ikke finnes.
Har du ambisjoner om å bygge en vekstbedrift, trenger du investorer. Det betyr at selskapet må verdsettes, ofte høyt, for at gründeren skal beholde kontrollen.
Ta den svenske startupen Estrid, som hentet hundre millioner kroner etter ett års drift – basert på en verdsettelse på en milliard. Dette gjorde det mulig å vokse raskt, skape jobber, kapre markedsandeler og bygge en suksess.
Hvis mitt norske selskap Abonera skulle få inn investorer som betalte ti millioner for 10 prosent av aksjene basert på en verdsettelse på 100 millioner – en tidel av Estrid – måtte jeg personlig betalt nesten en halv million kroner i formuesskatt om jeg eide 50 prosent av aksjene.
Dette er skatt på penger som ikke finnes.
Hvordan skulle jeg, en helt vanlig småbarnsmor med huslån, uten å ha tatt ut en eneste krone i lønn, klare å betale denne skatten?
Ikke nok med det: Hvis eiere må ta utbytte fra selskapet for å betale formuesskatt, kommer 38 prosent utbytteskatt i tillegg.
Det betyr at 1,2 millioner kroner av investeringen på ti millioner ville gått til å dekke personlig skatt, i stedet for å bygge selskapet. Og dette er ikke en engangskostnad – formuesskatten må betales hvert eneste år, noe utenlandskeide konkurrenter slipper.
Dette gjør Norge lite attraktivt for både gründere og investorer.
Exit-skatten er et annet hinder. Hvis mannen min får jobb i utlandet, og vi må flytte, må jeg betale 38 prosent av selskapets verdi ved utflyttingstidspunktet – igjen basert på verdier som kun finnes på papiret.
Ut fra eksempelet over, ville skattekravet mitt vært på ca. 19 millioner kroner. Og skulle selskapet mitt gå konkurs mens jeg bor i utlandet, vil jeg sitte igjen med betydelig gjeld, basert på en gammel verdivurdering.
Dette kan føre til livsvarig økonomisk belastning for de som våger å satse.
Dette handler om Norges fremtid. Olje og fisk kan ikke være bærebjelkene våre for alltid. Vi må legge til rette for at gründere og oppstartsbedrifter kan lykkes.
Les også: Les også: Exit-skatten vil gi helt vanlige folk evig skattegjeld
Særnorske skatter som formuesskatt på arbeidende kapital og exit-skatt rammer ikke bare «de rike». De gjør det dyrere å skape arbeidsplasser og vanskeligere å bygge landets fremtid.
Det er ikke bare milliardærene som flytter. Nå forsvinner også gründere og nøkkelpersoner. Mange flytter selskapene sine ut av Norge før de henter penger. Når gründerne flytter, mister vi ikke bare skatteinntekter – vi mister arbeidsplasser, teknologiutvikling og vekst.
Er det dette vi vil? At Norge jager bort sine beste talenter? Hvis svaret er nei, må vi ta grep.
For å lykkes trenger vi en næringspolitikk som støtter vekst og innovasjon. Vi må fjerne formuesskatten på arbeidende kapital og reversere endringene i exit-skatten fra 2024, slik at gründerskap ikke blir et personlig risikospill.
Hvis vi ikke tar dette på alvor, hva skal vi egentlig leve av i fremtiden?