Skarstein-oppgjør med norsk idrett: – Jeg var sjokkert

Birgit Skarstein (36) var så misfornøyd med Norges Skiforbund at hun ville si nei til å være flaggbærer under Paralympics i 2022.

Foto: Javad Parsa / NTB

Det kommer frem i den nye selvbiografien «Så mye hadde jeg. Så mye mistet jeg. Så mye fant jeg».

Skarstein hadde også vært flaggbærer fire år tidligere, i Pyeongchang i 2018, da hun fikk spørsmålet på nytt i Beijing.

«Denne gangen fylte det meg ikke med en gnagende tvil - det var dyp skuffelse. Å være flaggbærer er en stor ære, og jeg var stolt over å bli spurt. Men denne gangen kunne jeg ikke stå inne for det. Jeg ville ikke være et symbol på hvordan den paralympiske idretten ble drevet», står det i den ferske boken.

Ifølge Skarstein rakk hun aldri å takke nei, fordi en coronasmittet person i støtteapparatet kom innenfor tometersgrensen hennes, slik at hun måtte se åpningsseremonien fra karantene.

Skarstein har vunnet et tosifret antall medaljer i VM og Paralympics. Men bak jubelen skjuler det seg mye frustrasjon over hvordan utøverne som driver med paraidrett har blitt behandlet.

– Blir paraidretten tatt på alvor i Norge i dag?

– I veldig varierende grad, sier Skarstein til VG.

Foto: LILLIAN SUWANRUMPHA / AFP / NTB

– Hva betyr det?

– Det er jo avhengig av de ulike miljøene. Men den fortjener å bli tatt på alvor, fordi det er ordentlig idrett. Det må stilles ordentlige krav, men da må også premissene være ålreite.

I selvbiografien bruker 36-åringen krassere ord. Og hun beskriver en lang rekke eksempler på det hun mener er svak håndtering av Norges Skiforbund og Norges roforbund:

• Før Paralympics i Beijing fikk ikke parautøverne noen form for høydetilvenning, slik funksjonsfriske i OL fikk.
• Trenere og utøvere flyttet den viktige treningen til ettermiddagen dagen før første øvelse, ifølge Skarstein. Årsak: De var slitne etter åpningsseremonien.
• Smørerne som ble smittet av corona fantes det ingen reserver for.

– Jeg var sjokkert, skriver hun i boken sin.

Men eksemplene hun drar frem er flere:

• Mens de funksjonsfriske langrennsutøverne fikk to bagger med sponsortøy hver, ble parautøverne ifølge Skarstein tilgodesett en genser og en jakke.
• Da det skulle bli tatt bilder av de olympiske langrennsløperne, ble det benyttet proft utstyr og fotograf. Parautøverne måtte nøye seg med mobilbilder på Sognsvann, ifølge Skarsteins bok.
• Langrennsledelsen skal ved en anledning, ifølge Skarstein, ha antydet at paraidretten burde legges inn under helse- og omsorgsdepartementet.
• På et julebord med sponsorer og presse på Beitostølen, skal parautøverne ha blitt plassert på et eget rom, helt for seg selv. Etter en stund fikk Skarstein, som den eneste, lov til å sitte med de funksjonsfriske utøverne og sponsorene.
• Ved utdeling av sponsorklær oppdaget Skarstein og de andre utøverne at logoene på klærne deres var feilstavet og at bilder sto på skeive.

– Paralaget hadde fått utdelt feilvarer, konkluderer hun i boken.

Skarstein skriver rett ut at skiforbundet ikke tok paralympisk idrett på samme alvor som olympisk idrett.

Cathrine Instebø i Norges Skiforbund langrenn sier at forbundet har stor respekt for det arbeidet Birgit Skarstein har gjort for paraidretten. Både gjennom sine egne prestasjoner og ved å stille krav til seg selv, omgivelsene og Norges Skiforbund.

VG har konfrontert Instebø med kritikken Skarstein kommer med i boken sin:

– Hun har vært en viktig stemme som har bidratt til å forbedre hvordan vi jobber med paraidrett i Skiforbundet. Samtidig har vi de siste årene tatt store steg, og vi jobber hele tiden for at våre parautøvere skal ha gode vilkår når de er på landslaget. At para for første gang i historien var inkludert i et verdensmesterskap under Ski-VM Trondheim 2025 er et viktig eksempel på det. For oss skal parautøvere på landslaget være toppidrettsutøvere på lik linje med alle andre, og vi jobber hver dag for at satsingen vår skal speile det, sier Instebø.

Da Skarstein la opp som langrennsutøver, så var det som skjedde i kulissene en medvirkende faktor.

– Jeg har prøvd å ta med litt forskjellige historier som viser at det er noen strukturproblemer og noen kulturproblemer. Og det er de vi må ta tak i, da. Fordi det har jo noe for seg å ta kampen én og én. Men det er mye mer virkningsfullt å ta det på strukturnivå, sier 36-åringen til VG.

Som aktiv konkurrerte hun i både langrenn og roing. Og heller ikke i roforbundet var alt som det skulle, ifølge selvbiografien til Skarstein.

En krangel i forkant av Paralympics i Paris i fjor sommer er allerede bredt omtalt, også i VG. Skarstein skal ha mistet treneren sin kort tid før lekene, fordi - ifølge 36-åringen - en båt med funksjonsfriske utøvere overraskende kvalifiserte seg til OL, og forbundet ønsket å bruke ressursene der.

Roforbundet skal ha forhandlet frem en avtale om frikjøp av Olaf Tufte for å støtte Birgit Skarstein. Men ifølge Skarstein ønsket ikke forbundet å ta regningen på 312.500 kroner. De pengene måtte hun skaffe selv, på få ukers varsel.

Og da hun klarte å skaffe summen, så trakk en av sponsorene seg i siste liten «på grunn av nye opplysninger».

Birgit Skarstein skriver i boken om hvordan hun ringte til toppidrettssjef Tore Øvrebø:

«Han svarte at sponsoren som hadde trukket seg var Olympiatoppen sin, og ikke min. Ifølge han hadde jeg gått bak ryggen deres ved å spørre om hjelp. Nå påsto han at det var jeg som hadde avsluttet samarbeidet med treneren min, ikke motsatt».

Skarstein skriver at tårene presset på og at hun aldri ville kvittet seg med en trener kort tid før Paralympics.

«Toppidrettssjefen svarte at han hadde hørt noe annet - og avsluttet med å oppfordre meg til å søke hjelp hos psykolog», står det i den ferske selvbiografien.

Tore Øvrebø er konfrontert med påstandene i Skarsteins bok. I en e-post til VG skriver toppidrettssjefen at Skarstein var en fremdragende parautøver og en av dem som gjennom tidene som har fått aller mest støtte:

«Hennes satsing er alltid gitt høy prioritet, så ja, Olympiatoppen har en likestilt toppidrett, og tar paraidretten på alvor når utøverne er på et så høyt nivå. Vi respekterer at det i en biografisk bok kan være ulike oppfatninger og erindringer av detaljer i møter og samtaler, og Olympiatoppens prioritering av Birgit Skarsteins satsing gjennom mange år, får stå som svar på dette».

Etter Paralympics gikk Skarstein i møte med den hun kaller «øverste leder» i Norges roforbund. Tankene hennes var vendt mot VM i Shanghai, som arrangeres denne uken.

Hun spurte ro-toppen om hun risikerte å miste treneren sin også foran VM i 2025, fordi hun konkurrerer i paraidrett.

I boken skriver Skarstein deretter følgende:

«Svaret kom overraskende direkte, og det handlet slett ikke om fag, men om … takknemlighet. For ifølge ham mente mange at jeg burde være glad for at jeg i det hele tatt fikk være med».

Birgit Skarstein mistet all motivasjon. Hun valgte å legge opp også som roer i den perioden.

VG har spurt Skarstein hvem hun omtaler som roforbundets øverste leder. Hun ønsker ikke å svare på det.

– I boken forteller jeg om flere ulike episoder som sammen viser en totalitet. Det har ikke noe for seg å diskutere enkelthendelser, det er det strukturelle vi må ta tak i, og det gjøres best overordnet. Dette har jeg forsøkt å beskrive i boken, og jeg håper det kommer godt frem for de som leser den

VG har kontaktet president og visepresident i roforbundet i forbindelse med denne saken, men foreløpig uten å få svar.

VM i Shanghai denne uken finner altså sted uten Skarstein. I stedet har hun møtt VG hjemme i Oslo:

– Vi kan ikke ta for gitt at vi er mål. Det gjorde jeg etter Paralympics i Tokyo, men så viste det seg at vi ikke var i mål likevel. Og det viser bare hvor viktig det er å fortsette å jobbe for det som burde vært en selvfølge, sier Skarstein.

– Er du redd for at paraidretten kan bli skadelidende når økonomien i idretten fort kan bli trangere i fremtiden?

– Jeg tror at det er en risiko for det, iallfall dersom man ikke sørger for å være funksjonsblind.

Det skal ikke være funksjonen i seg selv som gjør at man behandles annerledes.

Men så skal det sies at bildet er komplekst når vi snakker om budsjetter, kjønn og slikt. Da tenker jeg på hvem som drar inn pengene. Men hvis alt annet er likt, så skal ikke funksjon være et argument for å prioritere den paralympiske biten ned.

Hun navngir få - om noen - av dem hun kritiserer i boken.

– Jeg er kanskje mer skuffet over at systemene ikke er mer robuste. Det er dit vi må. Fordi enkeltmennesker ikke skal påvirke på den måten. Har du systemer som tar målsettingene på alvor, så er det ikke opp til enkeltmennesker å endre på det, sier Skarstein.