Skal Norge drive asylsentre i Afrika?

Mange husker Storbritannias mislykkede forsøk i Rwanda, skriver kronikkforfatterne. Hope Hostel i Rwandas hovedstad Kigali ble klargjort for å ta imot tvangsutsendte asylsøkere, men ordningen ble aldri gjennomført. Bildet er fra 2022. Foto: AP/NTB

Norge skal lede en nordisk gruppe som skal se på muligheten for å opprette asyl- og retursentre utenfor Europa. Her er fem sentrale spørsmål til prosessen.

Europeiske regjeringer er under stort press for å ta hardere grep i asylpolitikken. Tidligere i år kritiserte Norge og 26 andre europeiske land Den europeiske menneskerettighetsdomstolens praksis i asyl- og utvisningssaker. Regjeringene ønsker mer nasjonalt handlingsrom og bedre kontroll i innvandringspolitikken.

Asyl og retur er kontroversielle spørsmål i Norge, og mange er bekymret for at menneskerettighetene skal trues. Og det er liten tvil om at det vil være krevende å opprette asyl- og retursentre i land langt unna: Mange husker Storbritannias mislykkede forsøk i Rwanda. Samtidig kan det se ut til at folkeopinionen har flyttet seg i restriktiv retning.

1. Hva slags sentre er det snakk om?

Er målet å opprette asylsentre der asylsøknader behandles utenfor Europa, eller er det snakk om rene retursentre for personer som har fått endelig avslag på søknadene sine? Eller kanskje en kombinasjon?

Et asylsenter utenfor Europa vil i dag kreve at de europeiske landene sikrer forsvarlig saksbehandling i tråd med menneskerettighetene og FNs flyktningkonvensjon. Men utover dette: Er det lovgivningen i Norge som skal styre prosessene, eller er det lokal lov i returområdet som skal gjelde?

Retursentre vil uansett gjøre europeiske land avhengige av eksterne regelverk for å håndtere problemer knyttet til sikkerhet, reintegreringsprogrammer og risiko for brudd på prinsippet om non-refoulement, altså forbudet mot å returnere noen til forfølgelse eller umenneskelig behandling.

2. Hvem skal omfattes?

Hvilke grupper av asylsøkere eller migranter skal omfattes av et slikt system? Skal det gjelde alle asylsøkere som kommer til Norge, eller bare personer fra visse land? Hvordan skal man håndtere mulige sårbare grupper som kvinner, barn, eldre og familier? Skal dømte kriminelle med utvisningsvedtak inkluderes, eller krever disse en separat løsning? Og hva med ukrainske asylsøkere fra det som anses som trygge områder?

Hvis man skiller skarpt mellom ulike grupper av utlendinger, kan det utfordre prinsippet om likhet for loven.

3. Hvor skal sentrene ligge?

For å opprette retursentre kreves samarbeid med land som er villige til å påta seg oppdraget. EU har allerede fått nei fra de fleste landene i Nord-Afrika. Kan land lenger sør i Afrika være aktuelle? Eller land nærmere oss? Italia har etablert asylsenter i Albania, riktignok med mye motstand fra egne domstoler. Land øst for EU-regionen er også blitt vurdert. Valget av vertsland vil være avgjørende.

For vertslandene er det naturlig å spørre: Hva er gevinsten? Disse landene vil forvente å få noe tilbake, i form av økonomisk støtte, utviklingsprosjekter, politisk samarbeid eller annet.

Samtidig må vertsland oppfylle en rekke kriterier. De må være politisk stabile, respektere menneskerettigheter og ha en viss grad av transparens. Avtaler med land som ikke oppfyller slike krav, vil kunne føre til brudd på internasjonale forpliktelser, politiske kostnader og svekket omdømme. Her vil det være politisk strid om hva som er «godt nok».

4. Hva skal skje etter at søknader er behandlet?

Hvis en person får innvilget opphold ved et senter utenfor Europa, skal vedkommende deretter flyttes til Norge eller bli boende i vertslandet?

Hvis asylsøkere med positive vedtak skal flys til Norge for bosetting, kan runddansen fremstå som inhuman, omstendelig og kostnadskrevende. Hvis de som får asyl, i stedet skal bli i det eksterne vertslandet, må det stilles krav til grunnleggende rettigheter og tjenester.

Og hva med dem som får avslag? Skal de returneres til opprinnelseslandet? Og i så fall: Hvordan kan man da sikre at prinsippet om non-refoulement overholdes?

5. Virker det?

Et mål med asylsentrene er å avskrekke fremtidige asylsøkere fra å legge ut på farlige reiser til Europa. Men vil slike sentre gjøre at folk ikke reiser? Krig, konflikt og dårlige livsvilkår er sterke drivkrefter. Mange er villige til å ta stor risiko for å få beskyttelse og en fremtid i Europa.

For at denne politikken faktisk skal avskrekke, må det være tydelig hvem den gjelder, den må være konsistent over tid og kommuniseres effektivt til dem den gjelder.

For å ha legitimitet i Norden og Europa må ordningen samtidig fremstå som rettferdig og i samsvar med internasjonal lovgivning.

Vil vise at man har kontroll

Asyl- og retursentre utenfor Europa har mange fallgruver både normativt og praktisk.

Når nordiske land står bak, vil politikken være tungt innrammet av kravet om å opprettholde menneskerettigheter og etisk forsvarlighet. Dette vil kunne lede til tregere prosesser og dermed mindre avskrekkende effekt.

Politikere i Norge og Europa snakker nå høyt om asylbehandling i tredjeland, og det kan komme ytterligere initiativ allerede i år. Vi vil likevel tro at mange byråkrater håper at det ikke blir noe av. Grunnen er de mange uavklarte praktiske spørsmålene om logistikk og gjennomføring, men også mer prinsipielle spørsmål rundt rettssikkerhet og humanitære hensyn.

De som taler for ordningen, vil peke på at sentrene kan bidra til å redusere ankomstene til Europa og Norge, og derav på sikt ta brodden av et politisk problem. Planene signaliserer handlekraft og kontroll. De som taler mot planene, vil si at de er urealistiske, vil true migrantenes rettssikkerhet, innebære politisk risiko og sette Norges og andre mottagerlands omdømme på spill. Samlet viser planene hvor opptatt europeiske myndigheter er av å finne nye virkemidler i asylpolitikken.