Skal barn fengsles? Denne forskningen bør være del av debatten.

Barn som fengsles, har i svært stor grad kjennetegn på økonomisk og sosial ustabilitet, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

I en ny forskningsartikkel beskriver vi alle fengslinger av barn og unge i Norge fra 2000–2019.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

På tross av den pågående debatten knyttet til barn og unge som begår kriminalitet, har det har vært lite forskning på konsekvensene av fengsling av barn og unge i Norge. I en helt ny forskningsartikkel der vi beskriver alle fengslinger av barn og unge i Norge i en 20-årsperiode (2000–2019), finner vi noen resultater som bør være en del av debatten om fengsling av barn og unge.

Blir ofte fengslet igjen

Innsatte i norske fengsler er generelt sett en marginalisert gruppe. Men når vi ser på barn som fengsles, finner vi at disse i svært stor grad har kjennetegn på økonomisk og sosial ustabilitet.

• To av tre har levd under fattigdomsgrensen året før fengsling.
• To av fem har som barn flyttet tre ganger eller mer.
• Én av tre har hatt en forelder som har vært fengslet i den samme 20-årsperioden.
• To av tre har hatt tidlig kontakt med rettsvesenet i form av tiltaler som er henlagt fordi de var under kriminell lavalder.
• To av fem har innvandrerbakgrunn.

Etter løslatelse ble barn fengslet på nytt både i større grad og etter kortere tid sammenlignet med de andre aldersgruppene. Ett år etter løslatelse er en tredjedel av barna fengslet igjen med en ny dom. Etter fem år er to tredjedeler blitt fengslet igjen.

Til sammenligning er 37 prosent av ungdom og 5–7 prosent av voksne fengslet igjen etter 5 år.

Selv når vi tok hensyn til blant annet typer lovbrudd og demografisk og sosial bakgrunn, ga yngre alder ved første fengsling økt risiko for ny fengsling. Vi fant også at kriminaliteten som inngikk i den nye fengslingen, var mer omfattende og alvorlig enn ved den første fengslingen.

Sårbar alder

Basert på datamaterialet vårt har vi tre hovedkonklusjoner.

1. Barn og unge som fengsles, er i stor grad tidlig i kontakt med politi og andre velferdsetater. Det vil si at det finnes flere arenaer for forebyggende arbeid rettet mot sårbare barn og familier. Å styrke det forebyggende arbeidet, samt generelle tiltak for å redusere sosioøkonomisk ulikhet, vil antagelig ha en positiv effekt.

2. Barn og unge som fengsles, har en rekke sosiale og økonomiske utfordringer i tillegg til at de er i en sårbar alder utviklingsmessig. Derfor er det helt nødvendig med alderstilpassede fengsler, med ressurser til å rehabilitere og til å bedre barns og ungdoms kår ved løslatelse. Dersom barn og unge skal fengsles, er det et sosialt ansvar at de ikke løslates med dårligere sosiale, økonomiske og helsemessige fremtidsutsikter enn de hadde da de ble fengslet.

3. At så mange barn og unge fengsles igjen etter løslatelse, understreker behovet for ungdomsfengsler som fokuserer på barn og unges behov. Det trengs spesialiserte programmer rettet mot forebygging av for eksempel voldsutøvelse og rusbruk. Fokus må også rettes mot styrking av barn og unges utvikling og ferdigheter.