Selv barnehage­barn snakker om tyveriet

Vanligvis er barnehagen en liten verden. Når jeg leverer, begynner barna straks å snakke om leker og fargeleggingsblyanter.

Slik var det ikke tirsdag denne uken. Det første samtaleemnet smårollingene grep tak i, var juveltyveriet i Paris.

Og barneverden speiler voksenverden. Historien om det dristige juveltyveriet, der tyvene i løpet av åtte minutter brøt seg inn på Louvre-museet og stakk av med ni uvurderlige historiske smykker, smykker som hadde tilhørt dronninger og keiserinner, høres nesten ikke ut som noe fra den virkelige verden.

Det høres ut som en røverhistorie, i alle betydninger av ordet. Det høres ut som en roman, eller kanskje aller mest enn film.

Det er ikke så rart. Underholdningsverdenen elsker nemlig juveltyver. På en måte er det den perfekte forbrytelse. Juveler oppbevares på tungt bevoktede steder. Den som vil bryte seg inn, kan man tenke seg, må ha en sofistikert og nøye uttenkt plan.

Juveler er kostbare, og gjør det mulig å la fortellingen foregå i eksklusive og glamorøse omgivelser. De kan, i alle fall i teorien, utføres uten å traumatisere noen. Det gjør at publikum kan være på parti med den karismatiske tyven.

Dette er motoren i så forskjellige filmer som Alfred Hitchcocks «To Catch A Thief», Guy Ritchies «Snatch» og den stjernespekkede «Ocean’s Eight».

Faktisk er det ikke lenge siden publikum kunne følge et ganske likt mysterium utspille seg via Netflix. En av de største franskspråklige suksessene til strømmetjenestene i de senere år har vært «Lupin» fra 2021, en oppdatert versjon av de gamle historiene om mestertyven Arsène Lupin. I moderne drakt har han innvandrerbakgrunn og spilles av Omar Sy.

I den aller første episoden svever kameraet over nettopp Louvre. Når det beveger seg inn i museumskorridorene, dveler det ved «dronningens halskjede», et historisk smykke med astronomisk verdi. Det er nettopp dét smykket vår mann stjeler i løpet av noen få, hektiske, nøye orkestrerte minutter.

Kanskje lot høstens tyver seg inspirere. Et av halskjedene som ble stjålet denne uken, sies i alle fall å ha vært båret av Marie-Antoinette, akkurat som halskjedet i «Lupin».

Hva angår glamour, er det også vanskelig å måle seg med auraen til de stjålne smykkene.

De fleste av dem var knyttet til regjeringstiden til keiser Napoleon III av Frankrike, som varte fra 1852 til 1870. De har blitt båret enten av keiserens mor, dronning Hortense av Nederland, eller kona hans, keiserinne Eugenie.

I løpet av denne perioden, «det andre keiserdømme», etablerte Paris seg som selve stedet for underholdning og forlystelser i Europa. De store boulevardene kom i denne perioden. Garnier-operaen ble bygget, og dekket av gull fra topp til tå. Jacques Offenbach komponerte sin «Galop Infernal», som skulle bli den mest berømte cancan-melodien.

Frankrike var rikt. Overklassen dryppet av luksus. Stilen var romantisk og overdådig. Og den største trendsetteren var nettopp keiserinne Eugenie.

Bakgrunnen for velstanden var et stabilt regime, som holdt seg stabilt delvis gjennom undertrykking av politiske friheter. Napoleon III passet på at pressen ikke skrev noe han ikke likte. Han forfulgte motstandere som forfatteren Victor Hugo, som måtte flykte fra Frankrike. I 1871 måtte keiseren og familien hans selv søke eksil i England, etter at Frankrike hadde tapt den fransk-prøyssiske krigen.

Alt dette rommer historien om ukens juveltyveri. Det får folk til å tenke på berømte filmer, smellvakre filmstjerner, dramatisk historie fra en svunnen tid. Men hvem er tyvene selv i dette?

Antagelsen så langt er at de er profesjonelle og erfarne, siden de kunne komme seg så raskt ut og inn av museet. Ellers er det lite som tyder på at de er den typen feinschmeckertyv som kunne fascinert gjennom en hel film.

De fleste eksperter så langt er enige i at tyvene ikke vil kunne la smykkene være intakte. Antagelig kommer de til å tas fra hverandre, for å omsette de edle steinene enkeltvis. For å få til dette, må steinene også slipes om, siden de er registrert i sin nåværende form og vil bli gjenkjent hvis de dukker opp.

Dermed er det altså snakk om en tyvebande som stjeler dyrebare historiske gjenstander, med det formål å forvandle dem slik at de mister mye av sin verdi. Dette må de så prøve å omsette, alt sammen mens det foregår en storstilt politijakt på dem.

Det høres knapt ut som noe Lupin ville gjort.

Og barna i barnehagen var skjønt enige i at de burde havne i fengsel.